Styreleder Johan S. Helbergs foredrag på åpningen

På åpningen i går redegjorde jeg veldig kort for hvorfor Kulturvernforbundet foreslo Dagliglivets kulturminner som tema for Kulturminneåret. Siden jeg ikke har stort lenger tid å gjøre på i dag, skal jeg ikke gå dypere inn på dette, men heller si litt om hvordan begrepet skal forståes. Eller kanskje riktigere, jeg kommer i større grad til å si noe om hvordan det ikke skal forståes

Da kan jeg starte med å si at det fra først av het Hverdagslivets kulturminner, men at tidligere direktør i ABM-utvikling Jon Birger Østby etter å ha hørt meg forklare hva jeg la i det, påpekte at Dagliglivets kulturminner var en riktigere betegnelse.  Her sa han noe viktig. Ordet hverdagsliv har en eim av noe traurig ved seg, det tenderer mot kun å omfatte det til som repeteres hver dag.  Ordet dagligliv er langt mer inkluderende og omfattende, det avgrenser seg bare mot det ekstraordinære og sjeldne. Men det er likevel viktig å huske at det leves mange typer dagligliv; noen lever mer sjeldne dagligliv enn andre gjør, uten at det utelukker dem fra begrepet.

Ut fra dette omfatter altså dagliglivets kulturminner materielle og immaterielle kulturelementer som har vært tilstede i den daglige tilværelse vanlige og mindre vanlige mennesker har levd.

Dette er likevel en utilstrekkelig definisjon. På bakgrunn av flere av de medieoppslag jeg har sett og ikke minst ut fra andre typer respons, ser jeg en presisering av begrepet dagliglivets kulturminner som det nødvendig å gjøre.

En av de første definisjoner på kultur jeg lærte som student på begynnelsen av syttitallet var at kultur er noe som en større gruppe mennesker har felles. For meg blir det da vesentlig at det må skilles klart mellom når et materielt eller immaterielt kulturelement er et kulturminne og når det bare er noe som utløser personlige assosiasjoner eller minner.

Dette er greiest å illustrere med et eksempel: Hvis en person finner et par gamle lengdeløypsskøyter på loftet og faller i tanker om sine ungdomsår da han ennå bodde hjemme hos mor og gamle onkel Per Ivar brukte å stikke innom sin søsters leilighet i Theresesgate for en gratismiddag etter at han hadde gått noen treningsrunder på Bislett, så fungerer ikke skøytene som et kulturminne. Både hendelsene personen tenker tilbake på og muligheten for å få disse minnene utløst ved synet av skøytene, er knyttet til enkeltindivider, ikke et kulturfelleskap. Men hvis skøytene derimot utløser tanker om den posisjonen skøyteløp hadde i Norge gjennom store deler av forrige århundre, hvordan nasjonen satt klistret rundt radioapparatene, hvordan runde- og totaltider var noe svært mange kunne utenat, hvordan skøytebanene rundt om var fulle av små og store skyteløpere – da fungerer de gamle lengdeløpsskøytene fra loftet som et kulturminne.

Dermed har jeg også kommet inn på nok et forhold jeg oppfatter som viktig: Et kulturelement fra fjern eller nær fortid trenger mennesker å virke på før det blir et kulturminne. En av de setningene jeg med årene har blitt mest glad i å si er denne: Kulturminnene er til for å ta vare på menneskene, ikke omvendt. Dette gir altså nok en innfallsvinkel til hva som er de dagliglivets kulturminner vi skal bruke oppmerksomhet på i Kulturminneåret 2009: Det er de materielle og immaterielle kulturminner som folk føler er deres, som er en del av den identiteten de har og som derfor gir dem noe.

En hovedeffekt vi håper på er ganske enkelt at folk får det bedre med seg selv når det som er et uttrykk for deres identitet blir verdsatt. Jeg må legge til at det selvfølgelig ikke bare er de kulturminner folk umiddelbart oppfatter på denne måten vi skal rette oss inn mot, det er en oppgave i Kulturminneåret både å spre ideen om at kulturminner styrker identitetsfølelsen samt å utvide folks kjennskap til hvilke kulturminner som henger sammen med deres identitet.

Jeg vil ikke påstå at jeg nå har gitt en uttømmende eller en autorativ definisjon av temaet for Kulturminneåret 2009. Det har heller ikke vært meningen. Jeg tror verken på nødvendigheten av, muligheten for eller det hensiktsmessige i å gjøre noe slikt. Kulturvernforbundet har lansert begrepet dagliglivets kulturminner, og innenfor ganske vide rammer må vi akseptere at jo flere som begynner å anvende begrepet, jo flere varianter vil det bli av hva man legger i det. Selvfølgelig må det være slik – ideer og begreper som sprer seg oppfører seg akkurat som andre kulturelementer som sprer seg – de settes inn i litt andre sammenhenger, endres litt på eller endres kanskje mye på.

Med et skråblikk til den ene av Kulturminneårets tilnærmingsmåter kan man derfor si at det vi har gjort, er å sende et begrep ut på vandring, -  til våre oppdragsgivere, til det sekretariatet vi har ansatt, til våre nære samarbeidspartnere i forvaltningen, til våre medlemsorganisasjoner, til fagmiljøene i museer og kulturvern, til media ikke minst,  og – forhåpentlig – til folk flest. Det har vært spennende å observere både hva de forskjellige har vært villig til å legge i begrepet, hvilke motforestillinger som har kommet, og ikke minst hvordan forskjellige kulturvernere har tatt begrepet til seg og brukt det som et verktøy i sitt arbeid, noen ganger på helt uforutsette måter.

På seminaret her i dag får vi eksempler på dette. Det vil skje i andre del, i seminarets del 1 skal vi nå først få et skråblikk på Kulturminneårets tema, deretter debatt.

 Jeg gir ordet til vår ordstyrer her i dag – tidligere sjefsredaktør i Adresseavisen, i en årrekke markant og så godt som daglig tilstede i samfunnsdebatten, men stadig ung nok til at jeg regner med at han tåler å bli kalt et levende kulturminne fra Midtre handelsfelts nære historie – Gunnar Flikke.

Begrepet Dagliglivets kulturminner definerer ikke seg selv. Vi i Kulturvernforbundet har siden vi lanserte begrepet for oppdragsgiver i 2006 hele tiden forklart og gitt eksempler på hva vi legger i det.

Johan Sigfred Helberg, styreleder i Norges kulturvernforbund og leder av koordineringsgruppen for Kulturminneåret 2009

Utdannelse: Konservator NMF, Cand Phil i historie. 

Spesialkonsulent i kulturminnevern i Sør-Trøndelag fylkeskommune 1988 - 1998. 

Direktør for Norsk Rettsmuseum siden 1998.

Leder i Den trønderske avdeling av Fortidsminneforeningen 1988 - 1997.

Medlem av hovedstyret i Fortidsminneforeningen 1990 - 2000, leder av hovedstyret 1996 - 2000.

Leder av Norges Kulturvernforbund fra 1998  (Norges Kulturvernforbund er en paraplyorganisasjon for 19 frivillige organisasjoner innen kulturvern med tilsammen 190 000 medlemmer)