Mellom Tønsberg og Larvik

Mellom Sem og Larvik løp kongeveien og postruten langs raet frem til munningen av Numedalslågen ved Bommestad. Der kom det bro først i 1808. Da ble veien lagt om. Frem til da måtte posten ros over elva, og det kunne være besværlig å krysse elven, spesielt vinterstid. Avstanden mellom Tønsberg og Larvik var vel 40 km med 4 postetapper.

Mary Wollstonecraft reiste denne veien i 1795, se Min nordiske reise oversatt og utgitt av Gyldendal Norsk Forlag i 1976 (ISBN 82-05-08662-1). Hun beskriver i lyriske vendinger reisen og omgivelsene.  Etter datidens standard var det en god kjørevei.

I den nasjonale verneplanen for Statens vegvesen har etaten tatt med hele syv prosjekter fra veimiljøet ved Bommestad (prosjektene 67-72). To av prosjektene omfatter rideveier fra henholdsvis 1500 og 1600, et prosjekt omfatter kjøreveien fra 1650, og et prosjekt omfatter omleggingen av hovedveien i 1808, se bilde 1. De øvrige prosjektene er av nyere dato.

Larvik med både Farriselva, Numedalslågens utløp og seilbar fjord hadde godt grunnlag for bydannelse.  Ved Farriselva er det dokumentert sagbruk i 1539, omkring 1600 kom Fritzøe jernverk i drift og ble et av landets største verk. I 1671 fikk Larvik bystatus, samtidig som Larvik grevskap ble opprettet, se bilde 2. Grevskapene Jarlsberg og Larvik var landets eneste grevskap.

Det var Ulrik Fredrik Gyldenløve, uekte sønn av kong Fredrik III, som i 1671 fikk sine eiendommer i lenet opphøyet til grevskapet Larvik. Gyldenløve var stattholder mellom 1664 og 1699 og viste seg både som en dyktig feltherre og en god og effektiv stattholder for nordmennene.

Byens betydning økte ytterligere da Fredriksvern (nå Stavern) flåtebase med verft ble etablert på 1750-tallet. Flåtebasen ble flyttet fra Kristiansand, se bilde 3. Bildet viser garnisonskirken bygd som Norges første garnisonskirke i 1756 etter opplysninger fra Wikipedia. Denne flåtebasen ble marinens hovedbase i Norge ut unionstiden med Danmark. Utbygging av befestninger hadde begynt allerede på 1600-tallet.

Kong Kristian VI avsluttet sin reise i Norge i 1733 i Larvik med en middag i grevens residens. Deretter besøkte han jernverket, sagbruket og alle andre virksomme verk.

I 1801 hadde Larvik 1 897 innbyggere, noen flere enn Tønsberg på samme tid. Siden Larvik var by, fantes det postkontor der. Ifølge boken om postverkets historie ble det sendt 5,0 brev per innbygger i 1806, og det var mindre enn i Tønsberg. Det kan ha vært dette postkontoret greven benyttet ved sin korrespondanse. I alt ble det sendt 12 009 brev fra Larvik i 1806. Det gir 33 brev per dag.

En av de mest fargerike postmestrene i Norge på 1600- og 1700-tallet var postmesteren i Larvik mellom 1717 og 1738. Han hadde ført et omflakkende liv, men giftet seg med en datter av postmesteren i Kristiania. Det var kanskje medvirkende grunn til at han ble postmester i Larvik. Siden postvirksomheten ikke krevde fulltids innsats, drev postmestrene gjerne annen aktivitet og blandet dermed lett inntekter fra egen virksomhet og fra postvirksomhet. Før eller senere kunne gjelden til Postverket bli så stor at postmesteren ble avsatt. Fordi det fulgte sosial prestisje med arbeidet, kunne Postverket imidlertid forhandle med dem som ønsket å overta arbeidet som postmester, at de måtte dekke gjelden til forgjengeren. Dette skjedde i Larvik, og førte til at apotekeren som overtok arbeidet som postmester i Larvik, også overtok gjelden.

Mellom Tønsberg og Larvik kan det ha vært 4 postetapper.