Mellom Hokksund og Kongsberg

Kongsberg ble grunnlagt som bergstad på vestsiden av Lågen av kong Kristian IV i 1624 etter at det ble funnet sølv der året før. Gruvedriften kom raskt i gang, og det ble viktig å få etablert en god transportkjede for å få sølvet fraktet ut og varer fraktet inn. Det var store mengder gods som skulle inn til Kongsberg for livets underhold, for oppbygging av bergstaden og for utvikling av sølvgruvene, se bilde 3. Kongen besluttet derfor at det skulle bygges kjørevei mellom Kongsberg og Hokksund. Arbeidet med veien antas å ha startet allerede i 1624, og veien var ferdig i 1627, se bilde 1. Veien kan ha vært i underkant av 30 km lang.

På strekningen mellom Hokksund og gjennom Øvre Eiker til Kongsberg ligger flere kjente historiske steder og bygninger. Vi omtaler noen av disse ved først å sitere syv vers fra en omfattende presentasjon skrevet og foredratt av forfatteren Christian Grawe, sogneprest i Eiker da kong Fredrik V (konge 1746-1766) reiste gjennom sognet i 1749. Skrivemåten på 1700-tallet er fortsatt forståelig for en leser i dag. Deretter skriver vi litt om en del av henvisningene Grawe har lagt inn i versene.

På venstre Haand her fra Glas-Pusteriet ligger,

Som ofte kummerlig for daglig Næring tigger.

Der blæses Glas af Kalk, Salpeter-gift og Sand,

Hver ærlig Patriot saae det i bedre stand.

Fra nyt til gammelt hen jeg Kongen atter fører, 

Til Eeger Kirke som en smuk Parade giører,

Af huggen Steen med Spiir og Peders Nøgle par,

Fordi Modell der til Paven skicket var.

Peer Basse før til Foss og Inger Gyldenløwe,

Lod deris døde Been ved Alter Foden tøve,

I Sølv beslagen Skrin, Liig-kiste som var rar,

Hans Basse ligesaa som Norges Kantzler var.

Vi som på sletten Vold nu udaf Kirken træder,

Seer giennem grønnen Lund gamle Herre-sæder,

Den første kaldes Semb, og som man sige vil,

Fra Herr Svend Basse først falt Norges Konge til.

Derpaa Kong Christian den fierde og den store,

Har ofte holdet Huus, som mand endnu kan spore,

Af Konge-Brevene daterede fra Semb,

Som Kongens egen Gaard og korte norske Hjem.

Et andet Fosseholm hin side udkiger,

Af Elven som forbi den Side sniger,

Den Rigens Cantzler Hans Basse hørde til,

Men Schielbred tvertimod, Frue Skake siges vil.

For oven Schielbred er paa Fieldene en Setter,

I Hartwig Hvitfelts Tiid  jeg mindes icke retter,

End der Sølv-grubber var, som gave god Product,

Men nu for riigere indstilte er og lukt.

Glas-Pusteriet er det kjente Nøstetangen glassverk fra 1700-tallet. Glassverket som ikke lenger eksisterer, var i sin tid et viden kjent glassverk.

Sognekirken som blir kalt Eeger Kirke, er Haug kirke. Haug kirke er en av landets eldste kirker.

Semb kongsgård var et imponerende anlegg i begynnelsen av 1600-tallet, men forfalt deretter raskt og er for lengst borte. På denne gården oppholdt kong Kristian IV seg da han utarbeidet retningslinjer for etablering av Kongsberg og Kristiania etter brannen i 1624.

Fosseholm herregård og gården Skjelbred eksisterer fortsatt. På Skjelbred bodde Hartvig Huitfeldt, som i sin tid var leder av Sølverket (berghauptmann) og byggeleder for Sølvveien.

Henvisningen til Peer Basse gjelder Peder Hansen Little, som ble en stor lensherre på 1500-tallet, blant annet på Akershus. Han skaffet seg også Semb og Fosseholm og store eiendommer, blant annet på Eiker. Han var en viktig medspiller for kongen. Mens Semb kongsgård er forsvunnet, driftes bygningene på Fosseholm i dag av Eiker historielag.

Svend Basse var stamfar til Peer Basse, mens Hans Basse var sønnen til Peer Basse og også en viktig medspiller for kongemakten. På hans tid var kongen Kristian IV.

Bergmennene som arbeidet i gruvene i begynnelsen, kom fra Tyskland, og tysk ble også språket i gruvene. Leder var berghauptmannen.   

Clarke som besøkte sølvgruvene i 1799, gir en ganske inngående beskrivelse av turen. Etter å ha blitt ferget over Drammenselva ved Hokksund fant han veien til Kongsberg som bakkete. Han la merke til en pen innsjø (trolig Fiskum), og bemerket at fjellene etter hvert ble høyere og mer nakne før han begynte på en bratt nedkjørsel til Kongsberg. En trebro over et brølende fossefall ledet inn til byen, se bilde 3.

Driften av Sølvverket har hatt både svært gode og svært dårlige tider. Gode år inntraff blant andre på 1760- og 1770-årene, mens begynnelsen av 1800-tallet ble spesielt vanskelig, og mellom 1805 og 1816 var driften helt innstilt. For å gi bedre muligheter for beskjeftigelse ble Kongsberg våpenfabrikk opprettet i 1814. For et sted som var så ensidig knyttet til én hovedvirksomhet som Kongsberg var, fikk store svingninger i produksjonen dramatiske følger for befolkningen. Ved folketellingen i 1769 var Kongsberg landets nest største by etter Bergen, men ved tellingen i 1801 hadde folketallet sunket til 6 810, og både Bergen, Oslo og Trondheim var da større enn Kongsberg i folketall.

I 1735 fikk Kongsberg noen rettigheter som kjøpstad (by), men fikk først i 1802 fulle rettigheter. På grunn av sølvverkets betydning for kongeriket, ble det etablert postkontor der og bipost med tilknytning til Vestlandsruten i Bragernes. Det ensidige næringsgrunnlaget i byen med et stort antall gruvearbeidere gjenspeiles trolig i et lite antall brev sendt i 1806 regnet per innbygger ifølge folketellingen i 1801. Tallet er 1,7 som var minst blant alle landets byer og ladesteder. I 1806 håndterte postkontoret 11 860 brev. Det blir i gjennomsnitt 32 om dagen.

Etter forslag fra to ansatte ved Sølvverket opprettet myndighetene et bergseminar på Kongsberg i 1757. Det offisielle navnet på skolen var Det Kongelige Berg-Seminarium, og skolen hører med blant de eldste bergakademier i Europa.  Myndighetene tok lenge ikke  skritt til å gi skolen de nødvendige midlene for driften. Den ble drevet av ansatte ved Sølvverket. Først i 1783 ble en plan for reorganisering av driften vedtatt ved kongelig resolusjon, og det ble bevilget midler til et stort nybygg. En eksamensordning ble vedtatt, fagkrets laget og lærere ansatt. Det nye bergseminaret ble åpnet i 1786 og gikk inn i en god periode.

Da Sølvverket offisielt ble nedlagt i 1805, ble forholdene vanskelige for Bergseminaret, og studenttallet skrumpet inn. Den siste kandidaten tok eksamen i 1813, da var det gått syv år siden forrige eksamen.

I disse nasjonalt turbulente årene hadde myndighetene endelig gitt etter for det norske kravet om eget universitet og i 1811 besluttet at det burde ligge på Kongsberg. Etter løbbyvirksomhet fra toneangivende folk i Kristiania ble forslaget omgjort året etter til Kristiania. Dermed var dagene talte for den vesle institusjonen på Kongsberg, og den ble nedlagt i 1814. Bergseminarets leder ble samme året utnvent til Universitetets første professor i bergfag. 

Clarke mente at Kongsberg var en vakker by, men ble skjemt av mange tiggere. For å kunne tilpasse folketallet til mulighetene for arbeid i gruvene, hadde kongen lovet ett års lønn til arbeidere eller unge menn i arbeiderfamilier når de forlot byen for å finne arbeid andre steder. Da Clarke besøkte byen i 1799, ble det bare utvunnet tredjeparten så mye sølv som i gode år. Det er derfor ikke overraskende at folketallet var på vei nedover ved inngangen til 1800.

I den første tiden ble alt sølvet fraktet sjøveien fra Bragernes til København. Den kongelige Mynt ble opprettet i Kristiania i 1628 innenfor murene til Akershus. Derfra kunne så mynter bli sendt til København. I 1686 ble myntpregingen flyttet til Kongsberg. Vi er rimelig godt kjent med hvordan mynter og sølvbarrer ble transportert da en post- og transportrute ble etablert i 1759 mellom Kongsberg og København. Ruten varte til 1807 og er kjent som Sølvposten eller Den norske ekspress. Mellom Kongsberg og Bragernes ble diligencen trukket av 2 hester, mellom Bragernes og Kristiania 4-5 hester og deretter gjennom Østfold og Sverige 11-17 hester. Fra 1770 tok diligencen også med passasjerer.

Ruten til København fraktet sølvmynter og sølvbarrer fra Norge. Det kan være interessant å reflektere litt over hvor mye som ble sendt av gårde. Produksjonen av sølv varierte voldsomt, fra 2 til 12 tonn om året, men ifølge boken SølvVeien. Landets første kjørevei  ble det i alt utvunnet 1 350 tonn rent sølv mellom 1624 og 1958. Det gir i snitt 4 tonn om året eller 333 kg om måneden. Dersom vi som et eksempel antar at hver transport tok med 0,5 tonn, gikk det en sølvtransport omtrent annenhver måned.

Kongsberg er en by inne i landet, og på 1600-tallet hadde en slik by meget vanskelige transportforhold for varer inn og ut. En by ved kysten kunne derimot benytte sjøen som var viktigste transportåre.

Tilgang på korn var livsviktig for innbyggerne, og Sølvverket bygget først et lite proviantlager kanskje allerede på 1620-tallet på Bragernes, men i 1786 ble et stort kornmagasin på Strømsø tatt i bruk for innførsel av kornvarer. Det var plass til 8 000 tønner rug og 2 000  tønner bygg. Lageret sikret arbeiderne ved Sølvverket rikelig tilgang på matvarer. Viktig inntransport til Kongsberg kom også fra Vestlandet.

Vi har gjort en enkel beregning av bybefolkningens forbruk av korn i 1801 da vi kjenner folketallet på Kongsberg. I boken Kongeriket Norge og Det Norske Folk av Dr. O. J. Broch (1876) foreligger gjennomsnittstall for årlig forbruk av kornvarer av det norske folket. Det skulle tilsi at kornmagasinet på Strømsø hadde lager for 9 måneders forbruk.

Om våren ble hester og storfe kjøpt opp på Vestlandet og ført opp på Hardangervidda, hvor de gikk på beite om sommeren mens de ble passet på av gjetergutter. Om høsten ble dyrene drevet ned til byene på Østlandet, og et viktig marked fantes i Kongsberg fra 10. september. Denne driftehandelen så vel som handel med andre varer, var viktig for forsyningene inn til Kongsberg. Sporene etter disse driftene kan være synlige på vidda, og navnet Nordmannsslepene er et kjent navn på stiene. Bilde 2 viser lokaliseringen av slepene over Hardangervidda. Søndre Nordmansslepet fulgte vestsiden av Numedalen mot Kongsberg.

Etter det norske folkets gjennomsnittsforbruk av kjøtt ifølge boken til Broch, skulle befolkningen på Kongsberg forbruke 170 000 kg kjøtt om året. Vi har anslått vekten på kyr til 80 kg, og det tilsvarer at befolkningen på Kongsberg trengte vel 2 000 kyr. Det ble derfor et anselig antall kyr som ble drevet frem langs slepene bare til Kongsberg alene.

I den nasjonale verneplanen fra Statens vegvesen har etaten tatt med to prosjekter fra Sølvveien (prosjektene 219-220). Det ene prosjektet gjelder et lite veistykke på 100 meter i utkanten av Kongsberg sentrum. Det andre prosjektet er en veistrekning på omtrent 1 km.