Mellom Brevik og Søndeled (Risør)

Da Postverket ble opprettet i 1647, skulle Vestlandsruten slutte i Skien, men allerede fra starten ble den forlenget til Kristiansand via Solum og Drangedal i Telemark. Rideveien frem til Kristiansand var stedvis meget besværlig selv for kløvhest. Da Vestlandsruten ble omlagt i 1689, ble en nybygd ridevei tatt i bruk mellom Stathelle og Kristiansand. Denne postruten gikk nærmere kysten enn den gamle og kalles også for postveien. Mellom Brevik og Søndeled kan det ha vært omtrent 60 km og 7 postetapper.  

Postveien fortsatte fra Stathelle gjennom Bamble nær dagens E18 før den kom inn i Aust-Agder ved Østerholtheia. Her gikk også skillet mellom Kristiania stift og Agdesiden stift. Det var nødvendig med ferge ved Bråten før veien fortsatte over Brokeland, forbi Fiane, Homme og Søndeled.

Mellom 1790 og 1805 ble postveien utbedret eller bygd om til kjørevei frem til Kristiansand. Da finner vi kjøreveien beskrevet med navnet Vestlandske hovedvei.

I våre beregninger av avstand og antall postetapper har vi holdt oss til hovedruten. Dermed har vi statistisk behandlet postens tilknytning til Kragerø som bipost, men siden posten til Risør ble sortert i Søndeled, har vi oppfattet Søndeled som postkontor både når vi har regnet avstand og antall postetapper. Før Risør fikk bystatus i 1723, ble posten åpnet i Søndeled. Hva som har skjedd siden, er vi ikke sikre på. Kragerø som var knyttet til postruten ved en bipost, fikk postkontor i 1666, samme året som stedet fikk bystatus.

På vedlagte kopi av Pontoppidans kart fra 1785 har vi merket av steder som kommenteres frem til Kristiansand, se bilde 1. Det er verdt å huske på at Risør den gangen het Øster-Risør, fordi det allerede fantes et sted som het Vester-Risør, nemlig Mandal.

I historien om Postverket er postkontoret i Kragerø kjent fordi det tidlig, antagelig i 1681, fikk en postmester som var neger og som hadde vært stattholderens lakei. I 1695 ble imidlertid postmesteren myrdet, men det finnes ingen bevarte kilder om saken. 

Både Kragerø og Risør har gode havneforhold og et skogrikt omland, som gjorde handel med trelast innbringende helt tilbake fra 1600-tallet. Sagbruk, sjøfart og skipsbyggeri kom også til å sette preg på næringsutviklingen.

Kragerø hadde 1 284 innbyggere i 1801, Risør 1295. De var altså to jevnstore, mindre norske byer i 1801. På postkontoret i Kragerø ble det ifølge boken om postverkets historie sendt 4,9 brev per innbygger i 1806, på postkontoret i Risør 4,3 brev per innbygger. I alt ble det sendt 6 304 brev fra Kragerø i 1806. Det gir 17 brev per dag, mens det fra Risør ble sendt 5 602 brev, eller 15 brev om dagen.

I heftet Omkring Vestlandske Hovedveg skrevet at Johannes B. Irgens i 1978 tillegger han generalveimester Bartholemeus von Rummelhof æren for å ha skapt en kjørbar hovedvei på Sørlandet. Rummelhof ble utnevnt i 1790, og i 1805 var veien ferdig mellom Telemarks grense og Kristiansand.

Det kan være flere grunner til at kjøreveien kom så sent til Sørlandet. Vi kan summere opp viktige grunner.

I Vestfold og i Østfold kunne kongeveiene på lange strekninger legges på den langstrakte ryggen som raet hadde etterlatt. På Østlandet kunne veier legges i dalførene og behøvde ikke legges på tvers. Sørlandet hadde ikke slike naturlige fordeler. Sørlandet er kupert og skogrikt, og fjorder skjærer seg innover i landet, flere steder med elver og mange vann i forlengelsen.

Befolkningen bor spredt, og det var derfor lenge ikke noe sterkt trykk fra myndighetenes side på å få kjørevei på tvers av landskapets naturgitte geografi og topografi. Selv så sent som i 1788 da kronprins Fredrik besøkte Norge, reiste han med båt fra Porsgrunn til Kristiansand.  Han gikk bare i land i Kragerø og i Arendal. Da Mary Wollstonecraft besøkte Norge i 1795, skulle hun dra fra Larvik til Risør. Hun hadde fått vite at etter Helgeroa og overfarten over Langesundfjorden måtte hun reise videre på hesteryggen langs en elendig sti. Hun valgte derfor som vanlig var for reisende den gangen, å leie båtskyss fra Helgeroa.

I verneplanen fra Statens vegvesen finnes to prosjekter fra veisystemet vi har omtalt foran. Prosjekt 193 er hentet fra Søndeled og er en strekning på syv km mellom Homme og Bråten. Prosjektet er et eksempel på utbedring av den eldre rideveien til kjørevei i 1800, men betegnes fortsatt postvei. Vi viser til bilde 2. Fordi veien ble omlagt kort tid etter, ble den eldre veien derfor i stor grad bevart slik den opprinnelig ble bygd. Prosjekt 194 er en strekning på 4,5 km fra Kragerø i Telemark til Gjerstad i Aust-Agder fra omkring 1805 og belyser det franske prinsippet som var fremherskende ved veibygging. Veiene ble anlagt mest mulig rett frem med den følge at veiene gikk bakke opp og bakke ned og kunne ha betydelig stigning og fall. Her ble veien kalt Vestlandske hovedvei.  Vi viser til bilde 3.

Som navnet antyder, kom det franske prinsippet fra de nye prinsippene for veibygging og linjeføring utviklet i Frankrike på den tiden. Fredrik V (konge 1746-1766) hadde i 1761 utnevnt en fransk veiingeniør til overinspektør for veiene på Sjælland. Rommelhoff hadde arbeidet som veiingeniør på Sjælland på 1770-tallet og hadde da satt seg inn i de nye prinsippene.

Ser vi på hovedveikartet til Statens vegvesen for 1830, går det bare én hovedvei mellom Stathelle og Kristiansand. Den har to sideveier; den ene går til Kragerø og den andre til Risør. Før øvrig ser veien ut til å passere de øvrige tettstedene. Dette er Vestlandske hovedvei.