Mellom Lysaker, Nesbru og Bragernes

Vestlandsruten til Postverket fortsatte fra Lysaker gjennom Bærum og Asker. Den passerte Neselva i Asker på en vakker hvelvbro og hadde en trasé nord for Padderudvannet før både rute og vei fortsatte inn i Buskerud til Bragernes. Avstanden mellom Lysaker og Bragernes kan ha vært omtrent 30 km med 3 postetapper.

Traseen til kongeveien fra 1665 er stedvis usikker. Mot slutten av 1700-tallet ble kongeveien utbedret og omlagt. Denne traseen er kjent og heter gamle Drammensvei gjennom store deler av Asker og Bærum. For detaljert oversikt over veien kan det henvises til Langs Kongevei og gammel Drammensvei i Asker og Bærum, skrevet av Finn Lønnå og Karl Nilsen (1986). Det er traseen til kongeveien fra 1700-tallet vi følger.

Mot slutten av 1700-tallet ble det bygd ny bro over Lysakerelva, og traseen for kongeveien gikk deretter langs Lysakermyra før den fortsatte som dagens gamle Drammensvei mot Stabekk, Høvik, Blommenholm og Sandvika. På Stabekk tar gamle Ringeriksvei av og går  over Bekkestua, Steinshøgda, Bærums verk, Jonsrud og gjennom marka til Krokkleiva og ned til Kroksund. Denne kjøreveien sto ferdig i 1806 og overtok som bergenske kongvei. Postverket begynte imidlertid ikke å benytte denne traseen før i unionstiden med Sverige. Peder Anker var drivkraft bak denne veien, se senere løypepost. Peder Anker hadde allerede i 1775 anlagt Vækerøveien mellom Vækerøy og Bogstad gård. Han eide både Bærums verk og Bogstad gård.

Tiden kan kalles opplysningstidens tidsalder. Gamle produksjonsmetoder ble forkastet og nye ble utprøvd. Peder Anker kan nok oppfattes som en representant for opplyningstiden, og han hevdet fullt og fast at utvikling av gode veier var en forutsetning for  både kulturell og materiell utvikling.

Gjennom Sandvika er gamle Drammensveien borte, men traseen er rimelig godt kjent siden den krysset både Rønne elv og Sandvikselva nær utløpene. I begynnelsen av dagens Industrivei tok kongeveien av langs gamle Jogsåsvei og fulgte deretter Jongsåsveien til den slutter fordi jernbanen i 1871 trengtre terrenget til fremføring av Drammensbanen og Slependen stasjon.

Kongeveien fortsatte langs Slependveien og Nesbruveienl frem til broen over Neselva i Asker kommune, se henvisningen på kartet fra 1733 og bilde 1. Deretter er kongeveien bare stedvis synlig langs Torstadåsen og frem til Ravnsborg. se bilde 2. Ravnsborg har vært en kjent skysstasjon med gjestgiveri. En skysstasjon eller mer generelt et skysskifte innebar at den reisende på et slikt sted kunne be om å få leie hest og vogn frem til neste skysskifte, som kunne befinne seg vel en landmil (11,3 km) lenger borte. Steder (gårder) som hadde oppgaven å sørge for skyss til den reisende, ble som postgårdene, utpekt av myndighetene. Ravnsborg var et slikt skysskifte på ruten og ble først nedlagt i 1862 etter å ha eksistert i nærmere 200 år. Kombinasjonen av skysstasjon og gjestgiveri førte naturligvis til spesielt mye liv og røre, fyll og spetakkel. Nedlegging av skysskifter kom som følge av nye transportmåter som dampskip, tog og senere bilen.

Etter Ravnsborg fortsatte kongeveien langs Brusetsvingen, gjennom Hvalstad gård langs Otto Valstads vei før den forente seg med Kirkeveien frem til Asker kirke som var hovedkirke både i Asker og i Bærum. J. C. Vogelius som var sogneprest mellom 1752 og 1799 må kunne kalles en opplysningstidens prest og engasjerte seg sterkt i utbedringen av kongeveien på hele strekningen fra Lysaker til Lier i Buskerud og rettledet bøndene i deres veiarbeid.

Et stykke ned mot Asker sentrum finner vi igjen kongeveien som gamle Drammensvei, den passerte i bro over Askerelva og fortsatte temmelig snorrett frem til Padderudvannet og delet mellom Akershus og Buskerud. I verneplanen til Statens vegvesen heter prosjekt 256 ”Sølvveien”. Det er et parti på 1 km av gamle Drammensvei på nordsiden av Padderudvannet. Ifølge veivesenet fremtrer dette partiet i stor grad som opprinnelig både med hensyn til linjeføring og veibredde. Det er heller ikke veimerking eller rekkverk på strekningen.

I Buskerud hadde ruten en trasé mot Liertoppen og ned Paradisbakkene til Bragernes.

E. D. Clarke foretok i 1799 en reise i Norge og videre til en rekke andre land. Beretning om reisen ble utgitt i mange bind, og bind X handler om reisen i Norge. Universitetsforlaget utga i 1977 en oversettelse av denne delen Reise i Norge 1799 (ISBN 82-00-01726-5). Fra side 133 beskrives en avstikker han foretok fra Kristiania til sølvgruvene på Kongsberg. Clarke og noen andre hadde leid en vogn for hele turen og trengte derfor bare å leie hester på skysskiftene. Reisen foregikk i oktober, og veiene var oppbløtte, elendige og nesten ufremkommelige på grunn av sølen. Etter at Clarke hadde passert Nesbru, gikk veien oppover, og Clarke satte pris på den vakre utsikten ut mot fjorden. Han byttet hester på Ravnsborg og fortsatte så på veien forbi Padderudvannet og inn i Buskerud. Neste skysskifte var på skysstasjonen Gillebekk, se kartet fra 1733, før Clarke og hans reisefølge tok fatt på veien ned Paradisbakkene mot Bragernes, se bilde 3.

Clarke ble lyrisk da han beskrev den vakre utsikten mot Lierdalen, tettstedene ved munningen av Drammenselva: Tangen, Strømsø og Bragernes og åsene bak tettstedene. Clarke mente at nedstigningen hørte til de vakreste i Norge, og superlativene over den vakre Lierdalen ble mange. Selv i dag, mer enn to hundre år senere, kan en veifarende på toppen av Lieråsen bli slått av utsikten, om da farten ikke er så høy at utsikten ikke blir oppdaget.

I den nasjonale verneplanen fra Statens vegvesen heter prosjektene 73-74 ”Lierbakkene vegmiljø”. Et av prosjektene er et godt bevart og svært bratt parti på 1 km av Paradisbakkene.

På postruten mellom Kristiania og Bragernes delte flere gårder vekselvis på postfremføringen. Når vi regner slike delte løsninger som én etappe, var det tre postetapper på den omtrent 30 km lange ruten mellom Lysaker og Bragernes.