Kulturmiljøene: Nergato og Sjøgata

Sjøgata er i dag en aktiv del av Mosjøen sentrum, folk tar ofte turen ned mot elva for en handel, en tur på museum eller for å ”slarve” litt på kafé. Sjøgatas framtid var i mange år usikker da turbulensen innenfor økonomiske, sosiale og politiske forhold rystet grunnvollen. Til tross for at gata har mistet en del av sin opprinnelige funksjon, står den allikevel her i dag som et stort bevis på at man kan overleve så lenge der er vilje og tilpasningsevne.

Nergato er den lille grusveien man kan gå på langs stranda mellom hotellhagen og Oksen Ferdinand. På mange måter er dette byens ”perle” da den antakeligvis er det eldste kulturminnet vi har i Sjøgataområdet. Før selve Sjøgata ble opparbeidet på 1860-tallet var det Nergato som var ”hovedgata” i Mosjøen. Langs gata finner man mange av byens eldste bevarte bygninger som for eksempel Lydiabrygga, Ola Oktoberbrygga, Jacobsenbrygga.

Historien til Sjøgata:

Den første tiden

I begynnelsen var Mosjøen bare en liten strand under Øyfjellet. På stranden satte bøndene fra Mogårdene opp sine brygger, og slik var det nok at byen fikk navn, Mo-sjøen. På denne tiden levde de fleste av jordbruk og fiske, Vefsnfjorden var derfor en stor ressurs. Bønder fra de omkringliggende dalene satte etter hvert opp flere brygger og naust ved vannet. Disse ble brukt for oppbevaring av utstyr, båter og varer som kom med jekt utenbys fra. De samme bryggene ble også brukt til overnatting i forbindelse med kirkebesøk, Ting og markeder. Denne bebyggelsen var egentlig ikke beregnet til fast beboelse, men mot slutten av 1700-tallet begynte folk å slå seg ned på stranda. Befolkningen vokste jevnt og i 1795 bodde her 45 mennesker fordelt på 13 familier. Antall sjøhus økte utover 1800-tallet og rundt 1850 var disse blitt til en noenlunde sammenhengende rekke. Stien overfor disse husene har fått navnet, Nergato, og den er flittig brukt den dag i dag.

Når man før i tiden skulle et ærend ned til fjorden så het det at man skulle ”mæ syæ”. Disse ærendene ble som regel gjort i forbindelse med nødvendige gjøremål, men det var også en god anledning til å treffe folk. Og der folk samles dukker handelsfolk også opp, det var derfor naturlig at det ble anlagt flere handelssteder langs stranda.

Lofotfisket

I januar kom det mange fra fjern og nær for å forberede seg til Lofotfiske. På 1800-tallet var det vanlig at ca.21 000 fiskere deltok på denne begivenheten, og hele 1300 av disse startet turen fra Vefsn. I 1835 var Mosjøens befolkning på 74 personer, og i 1875 var den på 774stk, så det var uvanlig mange som samlet seg på stranden i januar. Det var mye aktivitet både før og etter fisket. Mennene som reiste skulle være borte i flere måneder, så det var viktig med ei velfylt lofotkiste. Ullklær, sjøvotter og holdbar mat var viktig innhold, og kvinnene brukte nok like tid på å skaffe fram utrustingen som mennene brukte på selve lofotfisket. Mot påsketider tok fisket slutt og de reiste hjemover med penger i lomma og fiskelever i lasten. Levra ble kokt til tran i fjæra og spredde godlukt rundt i området.

Tiendebyttet i Mosjøen

Våren og høsten var tiden for markedsdager her i Mosjøen og tiendebyttet ble holdt rundt Mikkelsmesse, 29.september. Tiendebyttet er et marked med lange tradisjoner og var opprinnelig dannet for at folk skulle betale skatter og avgifter. De første tingsamlingene (tiendebyttene) og markedene ble holdt omkring 1690-tallet i Kulstadsjøen, men ble flyttet til Mosjøen utpå 1800-tallet. Under tiendebyttet var det mye liv og røre i Sjøgata, bøndene kom langveis fra og øyværingene kom roende inn fjorden. Det kom folk sørfra, svensker fra vest, samer, og gjøglere. Byens handelsfolk rigget seg til i Sjøgata med buer og folk prutet, byttet og brukte penger. Folket fikk også underholdning i form av lotteri, linedansing, visesang, lirekasse og dansemoro. Kaffebuene og losjihusene hadde gode dager ettersom de tilreisende trengte overnatting, ofte ble lokalbefolkningen bedt på dram og kvelden endte ofte i en slåsskamp!

Handel

Det var flere ting som gjorde at Mosjøen, i siste halvdel av 1700-tallet, fikk en større betydning i forhold til andre strandsteder i Vefsnfjorden. Spesielt trelasthandelen gikk bra her og kundene strømmet på, etter hvert ble det et stadig økende utvalg av håndverk og tjenester. Dette medførte også dannelsen av to handelssteder på hver sin side av Sjøgata, Andreas B. Jürgensen i nord og Eirik Sjurdsson i sør.

Handelsstedet på sørsiden av gata ble oppført av Sjurdsson fra Mo i 1774. Han drev i tillegg med gjestgiveri, og dette ble begynnelsen på det historiske hotellet Fru Haugans. Jürgensen hadde flere bygninger i nordenden av gata som tilhørte hans handelshus. Virksomheten var en videreføring av det første handelsstedet i Kulstadsjøen, opprettet i 1782 av Peter B. Jürgensen. De fleste av bygningene står den dag i dag, som for eksempel Sjøgata 1 – 3, Mjaavatnbrygga (1a), Andreasbrygga (1b) og Skjervgata 1.

Jacob C. Jacobsen var grunnleggeren til den tredje store handelsgården i Sjøgata, Jacobsen & Elnan. Han startet sitt firma i 1850-årene i Sjøgata 31b før han satte han opp butikkbygget på oversiden av Sjøgata (dagens Kulturverksted). I slutten av 1870-årene overtok sønnen Karl Jacobsen sammen med svogeren Ole Elnan, og under navnet Jacobsen & Elnan lagde de byens beste forretning.

Med etableringen av handelsstedene ble det mot slutten av 1800-tallet satt opp en ny type bygning i Sjøgata, handelsbryggene. Disse var større enn de andre bryggene og i motsetning til de eldre så lå de med langsiden mot vannet. I tillegg lå de lengre ut fra stranda slik at større båter kunne legge til kai når det var flo. Vefsn Museum eier to av disse bryggene, Jacobsenbrygga (nr.31) og Skogbrygga (nr.23). Kaia utenfor Jacobsenbrygga ble satt opp i 1894, her holdt fløtmennene til. Disse skysset reisende ned elva til dampskipene som pleide å ankre opp ved Vefsnas utløp når det var fjære.

Kaffebuene

Den første kaffebua i Mosjøen ble åpnet omkring 1850 av ”Kaffe Helena”. Buene var svært populære blant bøndene som skulle ned ”mæ syæ” for å handle. Det var en fast skikk å gå på kafé og handle på lørdagene, akkurat som i dag. I Nordlands Folkeblad, sommeren 1900, stod det: kaffebuene spiller en vesentlig rolle med hensyn til det sosiale, politiske og økonomiske liv i Vefsn, akkurat som i dag.

Skogen og tømmeret har fra tidlig av vært en stor ressurs i Vefsn og allerede på 1690-tallet ble den første vanndrevne saga satt opp i Skogsosen, noen km sør for Mosjøen. Skogen var også drivkraften til den begivenheten som har hatt størst betydning for utviklingen av Mosjøen og Sjøgata, Engelskbruket. Det store sagbruket ble etablert på Halsøya i 1866, og skogsområdet Vefsens Rydninger ble kjøpt opp av firmaet The North of Europe Land & Mining Co. Ltd, drevet av 4 engelskmenn. I England flyttet mange av landsens folk til byene på grunn av den industrielle revolusjonen, og resulterte i et stort behov for tømmer til husbygging. I løpet av en periode på 15-20 år ble skogen tømt for nesten 1,5 millioner kubikkmeter skog! Mange var svært misfornøyde med denne ”rovdriften” på skogen.

Med Engelskbruket oppstod det en slags ”Klondyke stemning” i Mosjøen, og folk strømmet til fra alle kanter for å tjene penger på arbeid i skogen. Strandstedet utviklet seg fort ettersom flere næringsdrivende, håndverkere, kaffeselgere slo seg ned i Sjøgata. Det var et stort behov for boliger og næringslokaler, så mange av de tidligere buene ble erstattet av en rekke store våningshus på begge sider av gata.

Folketallet steg, og arbeidet med å få bystatus i Mosjøen ble satt i gang. Bystatusen ble gitt i 1875 og en byplan ble utarbeidet året etter. Planen vitnet om store ambisjoner for byens vekst, den besto av en tidstypisk rutenettplan med 139 kvartaler som skulle dekke hele halvøya mellom Vefsna og Skjerva. Planen er også opphavet til sjakkrutemønstret som gatene i sentrum har den dag i dag. Bysamfunnet skulle ordnes etter tidens idealer, og det var som regel innflyttede folk fra bla. Trøndelag som hadde kunnskaper om hva som var populært. Husene i Sjøgata har blant annet mange likheter med de eldre byområdene i både Trondheim og Bergen, og vi finner stiler som Empire, Sveitserstil og Akantusstil.

På samme tid ble det opprettet en rekke offentlige etablissementer som for eksempel bibliotek, avis, lege og postkontor. Det var en tid med nok arbeid og masse penger, men det var også en tid med mye bråk og fyll grunnet alle innflytterne. Mange av organisasjonene som oppsto på denne tiden hadde nok sitt opphav i ønsket om å ”få skikk på” befolkningen. Ånden meldte seg først i form av religiøse foreninger og etter hvert avholdsforeninger.

Engelskbruket avsluttet driften etter 20 år i 1886. Oppbyggingen av byen fikk da en sterk nedbremsing og mange bedrifter gikk konkurs. Folk flyttet fra byen og mange reiste over til Amerika for å søke lykken der. Mosjøen Handelsforening ble opprettet i 1882 og dette var grunnen til at mange handelsmenn klarte seg gjennom den tøffe tiden. Det første foreningen vedtok, var en kontrakt som gikk ut på felles priser og salgsbetingelser for å sikre seg mot å bli utkonkurrert. Det var også noen nykomlinger i gata som etter hvert kom seg bra opp da økonomien bedret seg noe mot slutten av århundret.

Også rett etter 1900 var det Sjøgata og Strandgata som var selve Mosjøen, man skulle ikke gå lenger enn til byparken før man var ute på landet. Mosjøværingene hadde relativt lite kontakt med omverdenen, da den eneste transporten var lokalbåten. I tillegg fantes det vognmenn som kunne transportere både mennesker og varer, ikke før i 1924 fikk Mosjøen veiforbindelse sørover. Veien og bilen satte da Mosjøen i forbindelse med resten av Norge på en helt ny måte. Biltrafikken fikk sitt gjennombrudd i 1920-årene. Til Mosjøen kom den første bilen (W-1) i 1915, eieren var slakter Per Angermo. Bilen hørtes lang vei når den var på tur i byen, for den fløytet i alle svingene. Dette var ikke populært blant vognmennene for hestene ble skremt av ”monstret”. I 1933 fikk Mosjøen sin første bensinstasjon, denne var i drift opp til 50-tallet. Den gamle Shellstasjonen i Strandgata er i dag Norges eldste bevarte bensinstasjon.

Storbrannen i Ålesund (1904) som ødela det meste av byens gamle trehusbebyggelse, fikk også konsekvenser for Mosjøen da Murtvangsloven ble vedtatt samme år. Loven satte en stopper for videre utvikling av trebygninger i Sjøgata, og kun de rike hadde råd til å bygge hus i mur. I 1919 kom det allikevel opp et murhus i Sjøgata (nr.31), dette tilhørte firmaet Jacobsen & Elnan som på den tiden drev Mosjøens fineste forretningsgård.

Murtvangsloven var også en av flere ting som gjorde at Sjøgata mistet sin status som hovedgate i Mosjøen. Bygningene i Sjøgata begynte på denne tiden å bli utdaterte, mens lokalene i Strandgata, som hadde blitt satt opp like før murtvangen, var mye mer moderne. Også de umulige havneforholdene gjorde at hovedkaia ble flyttet lenger ned i fjorden, det ble da mindre aktivitet i området samtidig som at bryggene mistet sin funksjon.

Den minimalistiske ”funkisstilen” fikk sitt gjennombrudd på 1930-tallet, og ble et uttrykk på det moderne samfunnet. Arkitektene kvittet seg med all unødvendig dekor for å skape noe rent og nytt. Stilen slo aldri rot i gamle Sjøgata, men i 1938 reiste Samvirkelaget et nytt bygg på torget som bar preg av denne stilen. Bygningen sto i stor kontrast med resten av Sjøgataområdet.

Da Elkem Aluminium startet opp i Mosjøen i 1958 gikk folketallet opp og handelsnæringen fikk en ny oppgang. Hovedgaten var da flyttet til Strandgata, og det var først og fremst her ny bebyggelse vokste fram. Da bilsalget ble frigitt i Norge i 1960 økte naturlig nok trafikken, og etter hvert ble det større behov for parkeringsplasser. Mange mente da at Sjøgata med sine gamle umoderne hus kunne brukes til dette formålet.

I 1969 la en gruppe, med ordfører Arne Aalbåtsjord i spissen, fram en plan for Sjøgata som omfattet riving av bygninger for å lage omkjøringsvei og nye parkeringsplasser. Den gamle nedslitte bebyggelsen i Sjøgata ble sett på som verdiløs, og for mange framsto gata som et symbol på fattigdom og elendighet.

Offentliggjøringen av planen førte til en stor proteststorm. På rekordtid ble foreningen Sjøgata Vel satt sammen av gatas beboere og andre interesserte, og Kjell Jacobsen ble foreningens første formann. Foreningens oppfatning var at Sjøgata representerte byens identitet og at det var viktig å bevare trehusbebyggelsen ved stranda. Samtidig ville de skape en allsidig og levende gate med boliger og arbeidsplasser som var tilpasset miljøet.

”Kampen om Sjøgata” ble godt dokumentert i lokalavisa med kjendiser som lovpriste gata, og leserinnlegg fra en engasjert lokalbefolkning. Det var mange argumentasjoner både for og mot rivingen. Noen mente bevaring var urealistisk og at det ville bli for kostbart, mens andre mente rivingen ville ødelegge det karakteristiske bymiljøet.

Det var ikke bare i Mosjøen at engasjementet for å bevaring viste seg. I løpet av 60-årene vokste det i Norge fram en felles vilje for å bedre miljøet og samfunnskvaliteten. Kulturpolitikken satte mer fokus på bruke kulturen som et middel til å bedre lokalsamfunnet. Samtidig bidro dannelsen av Miljøverndepartementet til å øke folks bevissthet om miljøvern.

I perioden 1970-76 bar ”kampen om Sjøgata” preg av å være en stillingskrig uten betydelige resultater. Det som endelig satte fart i sakene var Arkitekturvernåret 1975. Sjøgata ble da et nasjonalt spørsmål, og 20. februar 1976 gikk Norsk Kulturråd inn for å bevare hele Sjøgata og signaliserte støtte på hele 2-3 millioner kr over en tiårsperiode.

I denne forbindelse ble det opprettet en styringsgruppe med representanter fra Vefsn Kommune, Sjøgata Vel og Riksantikvaren. Disse skulle lage en ny plan om hvordan man skulle bevare gata på en riktig måte. Gruppa skaffet blant annet arkitekthjelp og huseierne fikk hjelp til å skrive søknader om finansiering. Videre ble det kjøpt inn verktøy som huseierne kunne låne og Vefsn Museum åpnet et ”antikvarisk verksted” hvor det ble holdt kurs i restaureringssnekring. Mens lokal innsatsvilje var en stor del av arbeidet, bidro Riksantikvaren, Institutt for Arkitekturhistorie og Norges Forskningsråd med sine fagkunnskaper.

På denne tiden var det en del av Sjøgatas beboere som tilhørte en sosial gruppe som ikke var i stand til å inngå det økonomiske ansvaret som restaureringen innebar. Styringsgruppens mål var ikke å skyve disse ut av området, så ulike metoder ble prøvd ut for å unngå dette. Blant annet ble det opprettet en stiftelse som restaurerte et hus hvor det bodde en alkoholproblemer som ikke kunne gjøre dette selv. I tilegg ble det arbeidet for å ”sette av” noen av husene i gata til eldreboliger.

Et eksempel på en vellykket restaurering som ble gjennomført i Sjøgata på 1970-tallet er Lydiabrygga. Da Lydia Olsrud kjøpte brygga i 1939 ble den brukt som lager for sin butikk, og etter hvert kiosken på torget som hun drev i mange år. Etter hvert som hun ble eldre greide hun ikke med vedlikeholdet av brygga, og den ble stadig utsatt for hærverk og innbrudd. Den var derfor i svært dårlig stand da den i 1971 ble oppkjøpt av andelslaget; Lydiabryggas venner.

I tillegg til å sette i stand den svært forfalne brygga hadde ”Vennene” et mål om å skape en ånd, eller fremme tanken om å bevaring av miljøet i Sjøgata. Alle som ville kunne bli medlemmer og deres ønske var at brygga skulle få en funksjon som kunne tjene lokalmiljøet. I 1976 startet kaffesalget på brygga, og det var dette som skulle skaffe det økonomiske grunnlaget som trengtes for å utføre den fullstendige planen. Gjennomføringen av prosjektet betydde mye for bevaringsforkjemperne i Mosjøen. Under Arkitekturvernåret 1975 ble blant annet Lydiabrygga lagt frem som et eksempel på hva man kunne få til med små midler bare tiltakslysten var på plass.

Med midler fra Mosjøen Aluminiumsverk og Norsk Kulturråd ble Sjøgata nr.22-24 kjøpt opp av styringsgruppen på slutten av 70-tallet. Restaureringen skulle være et samarbeidsprosjekt mellom flere parter, hvor målet var å samle kulturorganisasjonene i Mosjøen. Vefsn Museum fikk det antikvariske ansvar og de skulle også se til at huset til slutt ble benyttet slik som planlagt. De som brukte huset skulle jobbe for et mangfoldig kulturliv og i tillegg skulle det være et sosialt møtested. Tanken var å lage et sted hvor man kunne stikke innom for en kopp kaffe, eller for å få med seg den siste sladderen. Man skulle bryte ned den tradisjonelle forestillingen om at det kun var intellektuelle som hadde tilgang til det kulturelle felt. For å understreke dette formål fikk bygningen navnet Kulturverkstedet. 

Les mer og se flere bilder på www.sjogata.no