Byparken i Mosjøen

MOSJØENS BYPLAN- OG BYPARKHISTORIE 

 

Mosjøen blir by - 1875 

Mosjøen ble by i 1875. Allerede året etter ble den første byplanen vedtatt. Planen var ambisiøs og delte hele Mosjøflata, mellom elvene Vefsna og Skjerva, inn i et stivt rutenett av regelmessige kvartaler. I ett av disse kvartalene langt ute på landet, ble Byparken planlagt. Den gangen var byen konsentrert rundt Sjøgata samt nedre del av Strandgata og Skjervgata nede ved Vefsna. Ved å legge Byparken så langt fra det som var datidens bykjerne viser det at våre forfedre hadde vyer om at byen skulle vokse.

1900-parken – Byplan av 1876 

Parken som ble anlagt på begynnelsen av 1900-tallet, er gjenskapt i sin helhet, med unntak av paviljongen som sto i sørenden av hovedaksen. Den gangen var byparken bare halvparten av dagens parkareal. Avgrensningen forholdt seg til kvartalsinndelingen i byplanen av 1876.

1900-parken er klassisistisk anlegg hvor det er hentet impulser fra flere epoker i hagekunstens historie. Stilhistorisk består 1900-parkens grunnplan av renessansemotiver. De doble trerekkene (alléene) er barokkens viktigste parkelement. Korsaksemotivet i anlegget er typisk for det nordenfjeldske.

1900-parken ble anlagt som et symmetrisk aksialt anlegg, med en grusgang som hovedakse. Aksen strakk seg gjennom hele anlegget fra nord til sør og endte i en sirkulær plass med en musikkpaviljong. Hovedaksen ble krysset av flere tverrgående grusganger. I ett av stikryssene mot nord var det et sirkulært basseng med fontene. Langs parkens ytterkanter var det et hvitt stakittgjerde med knekte hjørner mot kryssene, noe som er typisk for hjørnegårdene i Mosjøen. Parken slik den her er beskrevet, sto ferdig ca.1905.

Professor Sverre Pedersens byplan av 1925 

I 1925 ble Professor Sverre Pedersen engasjert for å utarbeide en ny byplan. Planen bygger på den gamle byplanen av 1876, men den har også noen viktige endringer: Enkelte kvartal ble utvidet ved å slå sammen nabokvartaler. Blant annet ble skolekvartalet utvidet for å kunne bygge en større skole. Dette førte også til at Byparkens areal ble fordoblet.

Paviljongen – byplan og parkplan av 1925 Dagens paviljong står sentralt i parken og knytter alle parkdelene sammen. Den ble bygd i 1937, samme år ble den gamle paviljongen i 1900-parken revet. Oppføring av paviljongen var starten på å endre parken i tråd med byplanen av 1925.

I forbindelse med byplanen av 1925 utarbeidet Sverre Pedersen et forslag til ny parkplan, med nytt grunnmønster for parken. Hans forkjærlighet for akser og symmetri gjorde at han foreslo at hele det utvidete parkarealet ble utformet etter et symmetrisk sentralmønster som forholdt seg til skolens fremtidige bygninger med en paviljong sentralt plassert i den utvidete parken.

Det var bare paviljongen som ble realisert av Sverre Pedersens plan. Andre verdenskrig satte en stopper for videre arbeider, og det ble ført opp flere tyskerbrakker i parken.

1948-parken – parkplan av 1948 

I det sør-østre hjørnet er en fjerdedel av ”etterkrigsparken” gjenskapt. Denne parken ble tegnet av hagearkitekt Elise Sørsdal i 1948.

Etter krigen satset byens befolkning på nytt med friskt mot. Hagearkitekt Elise Sørsdal ble engasjert for å utarbeide en ny parkplan i tråd med etterkrigstidens parkidealer. Planen var funksjonalistisk, stram og nøktern og innebar et radikalt brudd med de to tidligere formale planene. Nå var det andre idealer som rådde. I tillegg til pryd skulle parken legges til rette for aktiviteter.  Andre ”nye” elementer i planen var rammeplantingen med høye busker langs parkens ytterkanter, skiferbelagte gangveier samt lekeapparater.

Da tyskerbrakkene ble revet ble det arbeidet etter denne planen helt fram til 1990 tallet. Selv om det meste av Elise Sørsdals plan ble realisert ble ikke trærne i 1900-parken hugget.

2000-parken

For å gjøre historien komplett er også dagens parkidealer vist. I det nord-østre hjørnet er det laget en 2000-park som rommer noen av de elementene som er vanlig i dagens parker som blant annet oppbygde voller, lekeapparat, brostein i kombinasjon med asfalt og belysning.

PARKEN BLIR TRUET
Etter bilens inntog tidlig på 1960-tallet har de grønne lungene i byen stadig blitt truet. Etter å ha vært regulert til park siden 1800-tallet, ble store deler av parkkvartalet i 1961 regulert til parkering. Det var for øvrig i samme reguleringsplan at størstedelen av bebyggelsen i Sjøgata ble foreslått sanert. Parkeringsplassene i parken ble aldri bygd og i 1977 ble hele kvartalet igjen regulert til park.

Etter nye 20 år blir parken igjen truet. I perioden 1997 – 2003 ble det fremmet flere kommunale forslag om å ta deler av parken til parkering. Etter en lang prosess og to innsigelser fra Nordland Fylkeskommunen der de oppfordret om å regulere parken til bevaring, ble parken i 2003 regulert til: ”Spesialområde – bevaring av anlegg – park”!

ENGASJEMENT 

I forbindelse med restaureringsarbeidet i parken har det vært et stort engasjement. Riksantikvaren, Nordland Fylkeskommune, Kulturminnefondet og det nasjonale ”tettstedsprogrammet” har gitt kommunen økonomisk bistand.

Den reorganiserte Foreningen til Mosjøens Forskjønnelse

har tatt initiativ til salg av trær i parken til inntekt for restaureringsarbeidet. Både enkeltpersoner, lag, foreninger og bedrifter i og utenfor kommunen har bidratt med å kjøpe trær. Salg av alle parkens 176 trær har gitt en inntekt på 264.000 kr. I tillegg til at dette har vært et viktig økonomisk bidrag, har det vært viktig for å skape engasjement og eierskap til parken.

MINNESMERKE OVER FORFATTEREN ANDREAS HAUKLAND 

I 1973 ble det satt opp et minnesmerke i parken over forfatteren Andreas Haukland (1873-1933). Andreas Haukland var en pioner innen den nyrealistiske diktning. Han kastet lys over samfunnsklasser som tidligere hadde vært tause. Haukland hadde selv en vanskelig barndom og ungdom og det var nettopp i konflikt med sitt miljø at han skapte sin diktning. Han ropte ut sin forakt mot dette miljøet, samtidig som han ropte for å bli tatt inn i det. Han hentet ofte inspirasjon til sitt forfatterskap fra sine opplevelser i Vefsn og han lagde uttrykksfulle og talende skildringer av folkelivet i Nordland i siste halvdel av 1800-tallet.

Andreas Haukland ble født i Mosjøen, utenfor ekteskap. De første barneårene bodde han sammen med moren Elen Anna Antonsdotter, på et naustloft i Sjøgata. Moren tjente til livets opphold ved å sy. Som åtteåring fikk sønnen en ny heim på gården Haukland ved Fustvatnet i Vefsn, der han arbeidet som gjeter og dreng. Da han som nykonfirmert 16-åring dro fra Vefsn, tok han navnet Haukland.