13. Sommarøya.
Stedsnavnet Sommarøya virker lett å forklare, men forteller om en interessant kulturhistorisk utvikling. Stedsnavnforskeren og historikeren Nils Hallan har undersøkt alle navn med forstavelsen sommer-. Denne sammensetningen kjennes bare fra Nord-Norge. På grunnlag av andre kilder er han kommet til at slike navn hennger sammen med en opprinnelig samisk bruk av stedet, som sommerboplass.
Kart over Brensholmen, Sommar- og Hillesøy.
Funn fra jernalderen her ute vitner om bosetning med to etniske grupper - samer og nordmenn. Sommarøy og Hillesøy ligger ved nordgrensen av det norske bosetningsområdet. Stedsnavn, kulturminner og funn vitner klart om at man her er i grenselandet mellom samisk og norsk bosetning. Ved siden av tuftegrupper, noen bautasteiner og mange gravhauger og røyser, er det her også mange flatmarksgraver. Flere av funnene og også endel av kulturminnene synes å ha en samisk opprinnelse. Tidligere mente man at graver fra vikingtid som inneholdt østlige gjenstander skyldtes import fra Karelen eller Kvitsjø-området, gjerne formidlet via samiske kontakter. Nyere forskning oppfatter nå heller slike graver som samiske.
Det er derfor ganske interessant at det eldste navnet på Kvaløya var "Salarøy", (seløya) som er bevart i det samiske navnet på øya - Sallir - og at det samiske navnet på Sommarøya -Geassesoulu - betyr det samme (geassi:sommer, soulo: øy). Historikeren Nils Hallan framsetter den teori at slike steder opprinnelig har vært eid og brukt av samer og først seinere fått sin norske befolkning. I løpet av 1600-1700-tallet får øya en norsk bosetning. Det er derfor ganske interessant at det eldste navnet på Kvaløya var "Salarøy" som betyr seløya. Navnet er bevart i det samiske navnet på øya: Sallir. Skiftet til navnet Kvaløya ser ut til å ha skjedd i løpet av 1700-årene, uvisst av hvilken grunn.
Etter at stedet i lang tid bare hadde noen få oppsittere, ble det her mot slutten av 1800-tallet etablert et lite handelssted på øya. Den eldste butikken er ennå i behold, men er noså forfallen. Først etter krigen utviklet stedet seg til et moderne fiskevær med en tett bosetning og flere fiskeprodusenter. Det skyldtes at man i forbindelse med fraflytting av ytterdistriktene og de mindre øyene valgte å konsentrere bosetningen hit. Her er skole, postkontor, bank, flere forretninger og et par fiskemottak med moderne produksjonsutstyr. Midt i været troner den egenartede Baptiskkirken, som forteller at denne dissentermenigheten står sterkt på øya. Et lite bygdemuseum lokalisert til en eldre stue, har man også fått til.
Det er derfor synd at man ikke har tatt bedre vare på sine eldre kulturminner. På østre del av øya, ved idresttsplassen, har det ligget et jernalders gårdsanlegg. hustufta ble desverre utslettet da man anla idrettsplassen. Oppover mopt skråningen i nordøst, på nedsiden av vegen, er det ennå bevart et par gravhauger. Nede ved sjøen, i Steinsvika, der det idag er parkert flere campingvogner, har slitasjen stort sett utvisket sporene etter et eldre naust og et par gravhauger. Fra øya har man også et vikingetids gravfunn.
Sørvest for Steinsvika og idrettsplassen, på hølyeste toppen rett opp for bebyggelsen, står det en bautastein. Herfra har man en vid utsikt overøya og utover mot Senja og havet i vest. Bautasteinen står litt skrått, nede i en liten bergskorte og er støttet ved foten av flere steiner. Den er omtrent ca. 1 m høy, noe uregelmessig av form tilspissende mot toppen. Denne steinen har både en form og plassering som mere bringer tanken hen på en samisk "seite" enn en norsk bautastein. Sett på bakgrunn av navnet på øya kan dette være en mulig forklaring. På den andre siden har kulturminnene i Steinsvika et mere norsk preg.
Fra denne toppen ser vi over mot Lille Sommarøy som tidligere hadde fast bosetning. Her finnes noen eldre tufter. Også Edøy hadde tidligere fast bosetning. På begge steder står ennå husene igjen, selv om øyene nå er fraflyttet. Navnet går tilbake til gammelnorsk "ædr" som betyr ærfugl. Her er bevart flere kulturminner, både tufter og graver. Et gravfunn herfra er datert til folkevandringstid, 500-årene e.Kr. På den lille øya Vardøya, nær Kvaløya, står det på høyeste topp en litt spesiell bautastein som også kan tolkes som vitnemål omsamisk utnyttelse av dette øy-området. navnet må ellers henge sammen med det gamle varslingssystemet med bål og røyk for å signalisere at det var ufred i landet. Vi er her helt i ytterkanten av det gamle leidangsystemet.
Tekst redigert fra: Jens Storm Munch: "Kulturminner i Hillesøy-området". I heftet Kystens Landsstevne august 1994, Sommarøy.
