Marinens krigsmerker
Under en registrering av sjømerkene i 1997 ble det avdekket rester av marinens gamle krigsmerkesystem i kommunene Tvedestrand, Grimstad og Lillesand.
Krigsmerke på Rendalsfjell, Borøya. Eksempel på de største krigsmerkene, der fire kraftige jernstenger var fundament for store treplater malt i bestemte mønster. Foto R Hanssen
Krigsmerkene gjenkjennes i dag som to eller fire kraftige jernstenger, satt opp som fundament for såkalte ”vintermerker”, som besto av trelemmer utformet og malt etter et bestemt mønster for gjenkjennelighet.
Ved mobilisering eller krig skulle de vanlige sjømerkene fjernes eller usynliggjøres ved kamuflering. Som erstatning skulle marinen bruke naturlige innseilingsméd, basert på overettpeilinger. Bare der dette viste seg utilstrekkelig, skulle det settes opp eller males krigsmerker. Såkalte ”sommermerker” skulle males direkte på fjellet eller eksisterende røyser og varder, mens ”vintermerkene” altså var plater montert på jernstenger. Særskilte kart ble utarbeidet av admiralstaben, som administrerte dette strengt hemmelige systemet, og det ble oppnevnt lokale ”krigsmerkeformenn”, som skulle sette opp merkene ved mobilisering.
De siste årene fram mot 1905 og unionsoppløsning var preget av politisk spenning mellom de to unionspartnerme og sterk opprustning i både Sverige og Norge. Det var i denne perioden at marinen under ledelse av senere kontreadmiral Jacob Børresen utredet og utviklet dette hemmelige merkesystem for den norske marinen. Hensikten var selvsagt å vanskeliggjøre fiendens navigasjon. Krigsmerkesystemet ble justert og forandret en rekke ganger.
Under verdenskrigen 1914-18 ble det ikke behov for å mobilisere, men merkelistene fikk en passus om at «under en krig og ved mobilisering kan man være forberedt paa at fyre eller fyrlamper kan være slukket, og at sjømerker kan være fjernet paa den norske kyst». Heller ikke i aprildagene 1940 ble merkesystemet aktivisert etter gjeldende planer, og like etter krigen ble dette militære merkesystemet nedlagt.
