De eldste merkene
Landkjenningene er faste punkter som følger sjøfarten fra de tidligste tider og helt fram til i dag. Gjenkjennelige fjellformasjoner inntil flere mil fra kysten er gjengitt i hollandske losbøker og sjøkart fra 1500-tallet. Homborsunds fall, Imenessalen, Jomåsknutene (Tromlingene) og Hovdefjell kunne identifiseres mange mil ute i havet og var gode holdepunkter for skuter på vei mot havner i Aust-Agder.
Tromøy kirken fungerte som landkjenning og sjømerke helt opp mot andre verdenskrig. Foto R Hanssen
Tidlige hollandske losbøker omtaler også markerte bygninger eller merker satt opp for navigeringen inn mot havnene eller for å identifisere lumske undervannsskjær. Eksempler er Tromøy kirke, stenger på Gråholmen og en varde med tønne ved Lyngør.
I 1770 fikk overlos Samuel Akeleye i oppdrag å beskrive sjømerkene i sitt embetsdistrikt, og han nevner i sin rapport en rekke varder, de fleste med en stang på toppen. Det var losene som bygde, brukte og vedlikeholdt disse merkene.
I 1790-årene ble hele Agdesiden trigonometrisk oppmålt, og vårt første «moderne» sjøkart ble utgitt i 1801. Av viktige sjømerker fra denne tiden kan nevnes staker med tønne, to vindmøller som ble brukt som seilingsmerker, to ”Varder eller Træpyramider” øst i Tromøysund, og Risørflekken. Det skal ha vært hollandske sjøfolk som startet kalkingen av fjellet rett over havna. ”Bleket” er dokumentert i skriftlige kilder i 1641, da den nye eieren av gården Randvik fikk kongens stadfestelse på eiendomshandelen, som forpliktet ham til å holde ”det kalkede Berg” vedlike. For det kunne han oppkreve avgifter av skip som ankom havna.
I 1814 skal det ha vært bare rundt 10 offentlige sjømerker. Under krigshandlingene 1807-14 ble alle fyr slukket og mange av losenes sjømerker fjernet for å hindre innseiling av engelske krigsskip. Både Risørflekken og Tromøy kirke ble endog malt sorte i et forsøk på å kamuflere disse viktige innseilingsmerkene. Men etter tradisjonen ble det også satt opp en del nye merker av mannskaper som lå og vaktet på fiendtlige skip.
Etter atskillelsen fra Danmark ble det i 1825 for offentlig regning satt opp fire landkjenningsmerker i daværende Nedenes amt: Sandøy Merke, Merke ved Hesnes, Nødingens Merke og Ulvøysund Merke. Det var store trebåker som markerte innseilingene til gode uthavner.
Et gjennombrudd i arbeidet med fyr og sjømerker kom da fyrdirektørembetet ble opprettet i 1841. I 1845 hadde Fyrvesenet bygd tre markante nye merker på Nedeneskysten: Bondens Merke, en stor gulmalt varde på Bonden, en holme utenfor Narestø, Reierskjær Merke, et kanonløp på et skjær utenfor Justøya, og Homborsund Mølle . Dette var opprinnelig en ordinær vindmølle på Homborøy, som var blitt brukt som seilingsmerke siden slutten av 1700-tallet. Den blåste ned i 1830, og en ny ”mølle” ble satt opp igjen som sjømerke ca. 15 år etter.
