Urnes stavkirke

Slik kirken står i dag, ser vi den med et skip, et lavere og smalere kor, med et noe smalere tilbygg helt mot øst. Både skip og kor reiser seg ved det vi kaller ”hevede midtrom”, og mot den vestre delen av skipet kneiser en takrytter. Mot vest har skipet et forrom eller en portiko i full bredde.
· Selv om Urnes er godt bevart, så nok middelalderkirken litt annerledes ut. Den østligste delen av dagens kor ble bygget til omkring 1600. Takrytteren vi ser er fra 1702; Det har også tidligere vært en takrytter, men opprinnelig var nok klokketårnet frittstående – en såkalt ”støpul” – som lå på en liten haug nordøst for kirken (”Støpulhaugen”). · I middelalderen hadde kirken svalganger rundt hele bygningen – det er en rest av denne som nå står innkledd med bord og danner skipets ”forhall”.
· På begynnelsen av 1900-tallet ble kirkens sørvegger kledd med bord, for å beskytte den opprinnelige konstruksjonen innenfor.

Det er på nordsiden vi finner det meste av det gjenbrukte materialet fra den tidligere kirken. Særlig karakteristisk er de dekorerte delene – selve nordportalen, to veggtiler ved portalen, og korets nordøstre hjørnestav. I tillegg er skipets vestgavl og korets østgavl dekorert med den samme formen for ornamentikk, men i et flatere toplansrelieff. Disse delene beskyttes av lemmer for å ikke forvitre.
Dekoren har gitt navnet til Urnesstilen, den yngste av jernalderens
dyreornamentikk-stiler.
Nordportalen har trolig vært vestportal i en tidligere kirke. Motivet er dyr i kamp, og øverst i portalen står to motstilte drager som strekker halsen ned og biter i dørkarmen. Flere drager, og tynne, båndlignende ormer kjemper mot dem og mot hverandre, der de brer seg over portalvangene i åttetallsformede slynger, karakteristisk for urnesstilen. Nede til venstre står et firefotet dyr – trolig en løve – i kamp med drager og ormer.
Motivene kan tolkes på mange måter! At vi finner disse dyrene på portalen, kan være en markering av at vi trer inn fra verdens ondskap til det hellige kirkerommet med Guds nærvær. Men det er også mulig at motivene er mer ment som ren dekor; en billedtradisjon som ble hentet fra stormennenes hus og gårder. Ormer, drager, løver og fabeldyr var vanlige motiver over hele Europa, både på kirker og på profane hus.
Inne i kirken legger vi først merke til hvordan staver eller søyler med
dekorerte terningkapiteler bærer det hevede midtrommet i skipet. Kapitelene og buerekken er en imitasjon av steinarkitektur, men selve romformen har ingen helt opplagte forbilder i annen arkitektur.
Stavene i det nordøstre hjørnet er kappet av allerede i middelalderen, for å gi plass til et sidealter. Det førte senere til at stabiliteten i bygningen ble
dårligere, slik at man måtte sette inn skråstivere.

Utskjæringene på disse kapitelene er i romansk stil, typisk for 1100-tallets steinarkitektur, og trolig har kunstneren hatt forbindelse med byggemiljøet som på samme tid bygget domkirken i Trondheim. Men på enkelte kapiteler kan vi se åttetalls-slynger – kanskje et uttrykk for at kunstneren beundret mesteren som i århundret før skar ut nordportalen?
Kanskje har vi lov til å forestille oss at det var nettopp ”kapitelmesteren” som rådet byggherren til å ta vare på den gamle portalen?

De runde himlingene i skip og kor er trolig fra 1600-tallet – opprinnelig kunne man se helt opp i takkonstruksjonen.

Vi opplever kanskje kirken som dunkelt belyst i dag, men i middelalderen var den enda mørkere. Vinduet ved prekestolen ble satt opp på 1600-tallet for å gi presten leselys. I middelalderen kom lyset fra de små, runDet meste av inventaret og interiøret for øvrig tilhører 1600-tallet og senere, men det er noen viktige unntak: Først og fremst kalvariegruppen – treskulpturene på den vestre midtromsveggen i skipet – men også den
skipsformede lysestaken på alteret, lysekronen i skipet, og stolen i koret.
· Kalvariegruppen: Kalvarie er et annet ord for Golgatha, og betegner altså stedet hvor Kristus ble korsfestet. Kalvariegruppen er et vanlig motiv i middelalderkunsten, og består av Kristus på korset, flankert av Maria og
apostelen Johannes, med den karakteristiske sørgegesten.

Kalvariegruppen fra Urnes er et hovedverk i norsk treskulptur fra 1100-tallet. Legg merke til at vi ser en levende Kristus med kongekrone – i motsetning til den døde (eller lidende) Kristus med tornekrone. Han skulle oppfattes som verdensherskeren, den som skal dømme menneskene på den ytterste dagen – kanskje hadde menneskene i det nykristnede Norge mer respekt for en slik Kristusfigur, enn den senere typen som led og døde for menneskenes synder, slik vi ser ham på altertavlen fra 1600-tallet inne i koret?
· Stolen: Stoler var ikke et vanlig møbel i middelalderens Norge – det var
benker som var den vanlige sitteplassen. Når vi finner en stol i kirken, må den bety noe spesielt – kanskje var den for at biskopen skulle sitte i den når han var på visitas, eller kanskje var det den mektige høvdingen på Urnes-gården som kunne sitte i denne?
· I tillegg er det bevart både treskulptur og andre inventarstykker fra Urnes i Bergen Museum, bl.a. en tronende madonnafigur som kanskje er importert fra England. Disse, sammen med de rike utskjæringene fra 1000- og 1100-tallet, forteller oss at byggherren på Urnes hadde interesse av å anskaffe den mest moderne kunsten, og ansette de beste håndverkerne fra en rekke forskjellige steder.de lysgluggene, og trolig også fra det buede vinduet i vestre gavl.