Steinvikholm

Det vitner om urolige tider når erkebiskopen, som hadde sin embedsbolig i den staselige erkebispegården rett ved domkirken i Trondheim, så seg nødt til å oppføre en militær borg på en holme i Trondheimsfjorden.

· Stridighetene kom da også, både for Olav selv og for kirken han var den øverste lederen for. Under den såkalte ”grevefeiden” i 1533-36 endte Olav opp med å ta parti mot den senere kong Christian III. Olav kom til å tape denne striden, og måtte flykte fra landet. Christian III kom til makten, og innførte reformasjonen – den lutherske kirken overtok.

· Mange av de viktigste skattene fra Trondheim domkirke (Nidarosdomen) ble brakt i sikkerhet på Steinvikholm under de urolige tidene ved reformasjonen. Selve Olavsskrinet ble tatt hit – skrinet med levningene etter Olav den Hellige, som var grunnlaget for hele det kirkelige sentraet i Trondheim, og på mange måter for kirken i Norge.

· Olavsskrinet ble oppbevart i tårnet ”Bonden”, som er det store kanontårnet i sørvest. Egentlig bestod skrinet av tre skrin utenpå hverandre; den opprinnelige kisten fra 1031, svøpt og pyntet med dyrbare tekstiler; noen år senere fikk kong Magnus den gode laget et kostbart skrin med gull og edelsteiner. En gang i senmiddelalderen ble det satt enda et skrin – eller snarere et ”lokk” – over de andre skrinene, kledd med sølv.

· De tidlige reformatorene var ivrige etter å utrydde den katolske helgenkulten, og i særdeleshet minnet etter St. Olav. Riktignok gikk det noen få år etter reformasjonen før de torde røre skrinet, i frykt for at folket skulle vende seg mot dem. Men i 1540 – eller kanskje var det i 1542 (to avskifter av denopprinnelige kilden oppgir forskjellig årstall) ble helligdommen smadret, her på Steinvikholm. Alt verdifullt materiale ble sendt til Kjøbenhavn, metallet for å omsmeltes til mynter.

· En slipt bergkrystall ble funnet her i 1894, og er utstilt på Vitenskapsmuseet i Trondheim – kanskje er steinen den eneste resten som er igjen etter St. Olavsskrin?

· Historien som mange har hørt om at Olavsskrinet var med på et skip som forliste og sank ved Agdenes, er bare et sagn!

· Etter at erkebiskopen flyktet i 1537, ble borgen erobret av kongens menn. Her innsatte han sin lensherre – et len var navnet på de fire hovedadministrasjonsområdene i Norge: Båhus len, Akershus len, Bergenhus len, og Trondheim len.

· I 1642 brant borgen, men ble gjenoppbygget.

· Under den nordiske sjuårskrigen 1563-70 ble den beleiret og erobret av svenskene, men ble senere gjenerobret av Erik Munk.

· I 1575 ble den oppgitt som residens for lensherren, og anlegget gikk ut av bruk.

· Lokale bønder fikk forsyne seg med bygningsstein fra borgen.

· Borgen var altså sentral i begivenhetene som markerte overgangen mellom katolsk og luthersk/protestantisk tid i Norge, og samtidig mellom middelalderen og tidlig nytid. Det siste kan vi også lese ut av selve bygningen:  Den er til en viss grad tilpasset nye våpen og militære strategier fra 1500-tallet, men er samtidig preget av middelalderens tankegang.

På den ene siden gjorde de ekstremt tykke veggene borgen til en viss grad motstandsdyktig mot nye ildvåpen. Men kombinasjonen av bolig og borg er typisk middelaldersk – og utviklingen av mer langtrekkene skyts på 1500-tallet gjorde plasseringen på en lav holme like ved land ganske lite strategisk. Man kan derfor si at rent militært var anlegget gammeldags allerede da det ble bygget.

· At det i tillegg var problemer med å skaffe ferskvann til borgen, gjorde sitt til å forkorte anleggets levetid.

· Det er trolig anlegg fra Baltikum – kanskje særlig borgen i Riga – som var det direkte forbildet for Steinvikholm. Den har også den tilnærmet firkantede borggården, med utskytende hjørnetårn plassert diagonalt for hverandre.

· Murene er i dag gjennomgående lavere enn opprinnelig, både på grunn av brannen i 1642, og senere tiders uttak av bygningsmateriale.

· Hovedfløyen i anlegget var trolig sørfløyen. Den har vært i to – eller kanskje tre – etasjer, og har vært en såkalt ”hallbygning”, slik som for eksempel Håkonshallen i Bergen. Underetasjen har vært til forskjellig bruk, antagelig med en ”borgstue” for besetningen. I overetasjen lå selve hallen, eller riddersalen. Kanskje var det et skytterloft på toppen.

· Fortidsminneforeningen overtok eiendommen i 1894.