Hove kirke
Steinkirken på Hove ble reddet under en serie merkelige omstendigheter på slutten av 1800-tallet. Både Hove kirke, og stavkirken på Hopperstad var blitt overflødige etter byggingen av Vik kirke, og begge var truet av forfall og riving – steinkirken ble brukt som blink for militærets øvelsesskyting! Samtidig stod Håkonshallen i Bergen under restaurering under ledelse av arkitekten Peter Blix. Han satte inn en annonse i avisene hvor han ønsket å kjøpe stein til restaureringsarbeidet. Blix ble mistenksom da en bonde fra Vik svarte, og tilbød ham ferdig tilhuggede kvaderstein – Blix forstod at de trolig måtte stamme fra en middelalderbygning. Han reiste til Vik for å undersøke saken – og fant at selgeren var i besittelse av steinkirken på Hove. Det endte med at Blix kjøpte bygningen – ikke for å ta steinen til Bergen, men for å bevare den og restaurere den. På samme tid ble Blix klar over tilstanden til den nedlagte Hopperstad stavkirke, som vi kan skimte fra Hove. Også den ble reddet av Blix. Vi skylder altså denne arkitekten mye – han reddet to middelalderkirker i Vik!
Den lille steinkirken ble bygget i løpet av 1100-tallet. Vi kan se massive murvegger med få og små lysåpninger – og både vinduer og portaler er rundbuede. Alt dette er trekk ved romansk stil – i motsetning til de gotiske kirkene med store, spissbuede åpninger, som får feste i Norge på 1200-tallet.
· Deler av kirken er bygget i ”kvadermur”, det vil si fint tilhuggede, rektangulære steiner, med løvtynne lag med mørtel imellom. Dette er eksklusivt og dyrt håndverk, som vitner om at byggherren hadde store økonomiske ressurser. Det er en grunn – blant flere – til å anta at kirken ikke er bygget som en vanlig sognekirke, men kanskje snarere er en stormannsverk.
· I de bevarte delene kan vi se steinhuggerdetaljer som tilsvarer kirkene i Bergen i samme tidsperiode – trolig kom bygningsfolkene derfra. Særlig bruken av det ”attiske” baseprofilet, og de S-svungne profilene kan vi kjenne igjen.
· Men denne ornamentikken hadde ikke sin opprinnelse i Bergen – til Bergen kom de trolig fra byggemiljøet ved domkirken i Lund i Skåne, og dit har denne romanske stilen kommet fra lenger sør i Europa. Steinkirken på Hove er dermed et vitnesbyrd om at Europa i 1100-årene var et felles kulturområde, ikke minst på grunn av den romers-katolske kirkens innflytelse.
· Kirken består av et rektangulært skip, med et lavere og smalere kor, avsluttet mot øst med en halvrund apside. I vest har kirken et tårn med tilnærmer kvadratisk grunnplan.
· Både vesttårnet og apsiden er relativt uvanlige her på Vestlandet: Det er mer vanlig at sognekirkene her har rettavsluttet kor. Kanskje var det noe byggherren hadde sett andre steder – på Østlandet, eller i Danmark?
· Vesttårn ser vi kanskje for oss som vanlig ved kirker i vår tid, men det var ikke riktig slik i middelalderen: Klokkene hang som regel i et eget, frittstående tårn på kirkegården – en støpul – eller i mindre tårn eller ”takryttere” over skipet i kirkene. Mange mener at vesttårn indikerer at kirken er bygget av en stormann. I andre kirker er det funnet prominente begravelser i tårnfoten.
· Interiøret i kirken er preget av Blix, med sjablongmalerier. Mange vil si at dette interiøret ikke er ”korrekt” i forhold til hvordan kirkerommene i Norge så ut i middelalderen. Blix hadde et restaureringssyn som gikk ut på å føre kirken tilbake til slik den hadde vært på begynnelsen – men ikke alt lot seg rekonstruere. Han har latt seg inspirere av andre kilder også, kanskje fra en mer romantisk oppfatning av middelalderen. I denne sjablongkunsten kan man sikkert også ane sporene etter den engelske Arts and Craftsbevegelsen, som William Morris startet etter middelalderske forbilder på annen halvdel av 1800-tallet.
· Den engelske innflytelsen kan man også spore i Blix’ rekonstruerte portal; Det skulle ennå gå mange år før sammenhengen med det bergenske byggemiljøet på 1100-tallet ble påvist av forskerne, og Blix lot seg derfor inspirere av en engelsk form for ornamentikk, som neppe kan ha tilhørt den opprinnelige kirken.
· Av det opprinnelige inventaret er lite tilbake. Bergen Museum har i sin utstilling en madonna med barnet-skulptur – ”Hove-madonnaen” – som regnes som et av hovedverkene i 1200-tallets norske treskulptur. Hun sitter med barnet på fanget under en baldakin i tre – trolig har det vært skapdører som kunne lukkes rundt henne. Hun har nok hatt sin plass på det nordre sidealteret i skipet.
· Arkitekt Blix er begravet under gulvet i kirken ”sin” – som den siste i Norge som har fått en slik begravelse, i tråd med stormennenes/byggherrenes begravelser i middelalderkirkene.
· En annen nokså spesiell begravelse finner vi i det sørøstre hjørnet av kirkegården, hvor arkitekt Blix’ trofaste arbeidshest ligger begravet!
