Hopperstad stavkirke

Målet for restaureringen var å gjenreise den slik den hadde stått i sin
opprinnelige form i middelalderen, og inventar og interiør fra århundrene
etterpå ble derfor tatt ut. En slik restaureringspraksis ville nesten være
utenkelig i dag, hvor vi helst vil se sporene etter hele bygningens ”livsløp”
med de endringer og ombygginger som uunngåelig fulgte.

Kirken var så skadet at nesten alt det vi ser ved første øyekast er nytt –
svalgangene rundt kirken, taktekkingen med spon, og takrytterne på taket av skipet og over den halvrunde apsiden som avslutter koret. Men hele stavkirkekonstruksjonen med sine karakteristiske detaljer er intakt, og Blix hadde dessuten gode spor å gå etter da han skulle restaurere kirkens ytre. Der sporene var tapt, kopierte han fra andre stavkirker, særlig fra Borgund i Lærdal.
· Stavkirken her er trolig blant de eldste vi har bevart, fra omkring midten av 1100-tallet. Men det er også funnet rester her etter treskurd i Urnesstil – og vi kan derfor anta at det har stått en enda eldre kirke her, fra siste halvdel av 1000-tallet.
· Kirken har et ”hevet midtrom”, både i skipet og koret – og vi kaller stavkirker med hevet midtrom ofte for ”borgundtypen”.
· I tillegg har kirken utskytende arker over inngangspartiene, og takrytter i flere etasjer over skipet. Koret er avsluttet i øst med en halvrund ”apside” eller ”apsis”, som også har en ”lanterne” som samsvarer med det hevede midtrommet i kor og skip. Rundt hele kirken løper en svalgang, som harvernet både bygning og folk mot vær og vind. Alt dette gir Hopperstad den karakteristiske stavkirkeprofilen, med tak-over-tak, ark-over-ark.
· Vestportalen er en såkalt ”praktportal”, og den regnes som et av hovedverkene i den gamle, norske treskjærerkunsten – på linje med utskjæringene på Urnesportalen, og på Oseberg-skipet.
· Ved første øyekast ser motivet på slike portaler ganske kaotisk ut, men alle slike portaler har noen fellestrekk i komposisjonen: Nederst på hver vange er det et dyrehode som spyr ut ranker som slynger seg oppover vangene. Øverst er det to store, motstilte drager, med kroppene nedover vangene, og vingene opp mot hvert hjørne. Disse to jager en mindre, midtstilt drage som ser ut som om den prøver å rømme ned i døråpningen.
· Motivene kan tolkes på mange måter! At vi finner disse dyrene på portalen, kan være en markering av at vi trer inn fra verdens ondskap til det hellige kirkerommet med Guds nærvær. Men det er også mulig at motivene er mer ment som ren dekor; en billedtradisjon som ble hentet fra stormennenes hus og gårder. Ormer, drager, løver og fabeldyr var vanlige motiver over hele Europa, både på kirker og på profane hus.
· Når vi kommer inn i kirken, tar det litt tid før øynene blir vant med det ganske mørke kirkerommet, men litt etter litt får vi øye på detaljene i det hevede midtrommet. Stavene som hever midtrommet over omgangen er hele åtte meter høge.
· Vi kan gjenkjenne noen trekk som trearkitekturen har hentet fra
steinarkitekturen: De terningformede kapitelene, og buene mellom stavene. De har ingen konstruktiv funksjon, bare dekorative.
· Det horisontale bjelkelaget, som vi kaller tenger, er derimot satt inn for å stive av konstruksjonen. Også kryssene – som kalles andreaskors – kan ha en slik konstruktiv funksjon.

Skipet var meninghetens del av kirken, mens messen ble forrettet inne i koret.
Det er bare en smal åpning inn mot koret – de to bygningsdelene er adskilt med et korskille. Slike korskiller har det nok vært i de aller fleste middelalderkirker – men korskillet i Hopperstad er et av de svært få som er bevart. Til og med dette er noe endret allerede i løpet av middelalderen – de kløverbladsformede åpningene er trolig fra 1200-årene.
· Hopperstad har bevart enda et klenodium fra middelalderen som kirken nesten er alene om – ciboriet, eller baldakinen over det nordlige sidealteret i skipet. Det var vanlig med flere altere i middelalderkirkene – minst tre – men de
fleste er blitt fjernet etter reformasjonen. Vi vet at Hopperstad hadde et alter med en tilsvarende baldakin eller ciborium på sydsiden av koråpningen.
· Baldakinens spissbuede gavl forteller oss at den er fra den gotiske stilperioden, det vil si fra 1200-tallet og noe fremover.
· I tillegg til at baldakinen viser oss fremragende treskjærerarbeid, ser vi at den har malerier, som også er daterbare til 1200-tallet. Både i himlingen og i fondveggen er det billedscener. I himlingen ser vi medaljonger med scener fra Jesu barndom: Bebudelsen, fødselen, engelen som forkynner fødselsbudskapet for hyrdene på marken i neste medaljong, kongenes tilbedelse, frembærelsen i tempelet, barnemordene, og flukten til Egypt.
· Fondveggen har vært kledd med lerret, og har opprinnelig gått lenger ned. Engler som svinger røkelseskar kan kanskje vitne om at det enten har vært malt en korsfestelsesscene her, eller kanskje det har hengt et krusifiks i tre?
· Ellers fremstår kirken som ganske naken, etter at de fleste etterreformatoriske inventarstykker ble tatt ut ved restaureringen. Men det ble tatt ut mer enn arkitekt Blix egentlig ønsket – historien sier at arbeiderne vasket bort middelaldermaling på veggene med lut!
· Blix har også antatt at treknaggene som henger over buerekken i skipet har vært brukt til å henge opp fargerike draperier, kanskje billedvev. Så selv om skipet er mørkt, har det nok vært mer fargerikt i middelalderen enn vi ser det i dag.