Generelt om kirker, stavkirker og stenkirker
Kirker utgjør en viktig del av disse eiendommene, deriblant flere av de flotteste og viktigste stavkirkene våre.De fleste kirkesteder på landsbygda i Norge ble etablert allerede på 1000- og 1100-tallet, med unntak av lengst mot nord, hvor kirkene kom til på 14- og 1500-tallet. Vi hadde om lag 1200 kirkesteder i Norge i middelalderen. På nært innpå 300 av dem ble det bygget steinkirker i middelalderen, mens resten var i tre. I Europa for øvrig ble steinkirker det vanligste i løpet av middelalderen, mens i Norge fortsatte man med å bygge de fleste kirkene i tre. De aller fleste av de gamle kirkene våre ligger på det som var store gårder i vikingtiden og i tidlig middelalder. Noen av dem eide kongen; kirkene på hans gårder er gjerne blant de største og viktigste kirkene i et område, og ble kalt ”fylkeskirker” eller ”hovedkirker”. Men det var også vanlig at adelsfolk eller storbønder bygget kirke på gården sin. Mange kirker ligger derfor på eller i nærheten av det gamle gårdstunet, og det er heller ikke uvanlig at vi finner kirkene nær gamle gravhauger, hvor storbondeslekten hadde blitt begravd i århundrene før kristningen.
Det som er felles for alle stavkirkene er systemet med stavene (eller stolpene) som hviler på sviller
Mange tror at kristningen av Norge foregikk ved at kristningskongene, som
Olav Trygvasson og Olav den hellige, for frem over landet med hard hånd, og satte opp kirker der hvor dyrkingen av de gamle gudene (Tor og Odin osv.) hadde foregått – men dette er nok en kraftig overdrivelse. Når vi finner
kirkestedene på gamle storgårder, og i nærheten av hedenske gravhauger, er det nok heller storbondens ønske om å fortsatt beholde slektens døde hjemme på gården vi ser. Kanskje skal vi heller se for oss kirkebyggingen som et slags statussymbol for middelalderbonden: Hadde man råd til å bygge kirke og ansette en prest, kunne alle se at man var viktig person i bygda!
Selv om bygdefolk sikkert kan ha hjulpet til når en ny kirke skulle reises, er det viktig å peke på at kirkebygging i middelalderen ble utført av profesjonelle byggmestere og håndverkere, som reiste fra bygd til bygd. Mange steder finner vi et svært høyt nivå på håndverk og bygningsutsmykning, og flere av disse byggmesterne, steinhuggerne og treskjærerne ville nok vært anerkjent som store kunstnere dersom vi visste navnene deres i dag.
Kunsthistorikerne kan kjenne igjen motiver og stiltrekk som må stamme fra byggemiljøene rundt de store domkirkene eller klosterkirkene, og trolig var det der kirkebyggerne gikk i lære.
Kirkene fra før den lutherske reformasjonen i 1537 hadde en litt annen
funksjon enn de senere kirkene. I den katolske tiden var feiringen av messen en handling som skulle tjene Gud, og foregikk ved flere altere til ulike tider på dagen. Den lutherske gudstjenesten ble lenger, og la mer vekt på forkynnelse for meningheten – prekestol og benker er derfor deler av kirkenes interiør som kom til etter reformasjonen.
Generelt om stavkirker:
I dag har vi bevart under 30 stavkirker i Norge, men vi har hatt mange, mange flere – kanskje så mange som 8-900 stavkirker stod samtidig i
høymiddelalderen. Vi kan også gå ut fra at mange steder ble stavkirker, eller kirker med en stavkirkelignende konstruksjon, byttet ut med nye stavkirker i løpet av middelalderen. Noen forskere vil derfor doble tallet, og si at det har vært bygget opp mot 2000 stavkirker i Norge i løpet av middelalderen.
Når vi reiser rundt i Norge og ser på de bevarte stavkirkene, så slåes man av atde ser ganske forskjellige ut! De kan være både store og små, noen har tårneller ”takrytter”, noen er nesten sorte av tjære, mens andre er hvitmalte eller rødmalte. Og på den annen side har vi gamle, tjærebredde kirker som mange synes ligner på en stavkirke, men som ikke er det! Det er altså ikke hvordan kirken ser ut som er avgjørende – vi kaller dem stavkirker fordi de er konstruert på helt bestemt måte!
Det som er felles for alle stavkirkene er systemet med stavene (eller stolpene) som hviler på sviller. Disse stavene eller stolpene bærer en stavlegje, som igjen bærer tak-konstruksjonen. Veggene i stavkirken består av vertikale tiler, som er fylt inn i rammeverket av sviller, staver og stavlegjer. På noen stavkirker er veggene kledd med bord utenpå – og det gjør det vanskelig å se konstruksjonen – det er en av grunnene til at stavkirkene kan se så ulike ut!
Denne konstruksjonen er alt som skal til for å kunne kalle kirken en stavkirke!
I middelalderen var det nok slik at de fleste stavkirkene var av en helt enkel type, med et skip hvor menigheten stod, og et smalere kor hvor presten forrettet messen. Men man utviklet også en helt særegen stavkirkearkitektur, som mange mener er Norges viktigste bidrag til verdensarkitekturen: Stavkirken med det hevede midtrom. I disse kirkene står det indre rekker av staver i skipet, som bærer et midtrom. Sett utenfra skyter dette midtrommet opp over skipets tak. I tillegg var disse kirkene gjerne utstyrt med en svalgang rundt kirken, og takryttere over det hevede midtrommet. Det er disse elementene som gir den karakteristiske stavkirkeprofilen, med ”tak over tak”.
For å hindre treverket fra å råtne, ble kirkene tjærebredde om lag hvert tredje år. Ideelt sett skal de det fremdeles – dersom de da ikke har fått en bordkledning utenpå som males.
Generelt om steinkirker:
Det ble bygget om lag 280 steinkirker i Norge i middelalderen, de fleste på 11- og 1200-tallet. De fleste kirkene som ble bygget i Norge i middelalderen var stavkirker, men på grunn av det sterke byggematerialet har vi bevart en god del flere steinkirker.
De aller fleste steinkirkene var enkle langkirker med skip og et lavere og
smalere kor mot øst. Unntaket er stort sett domkirkene, og enkelte større
klosterkirker.
Det er ikke alltid vi kan forklare hvorfor stein ble brukt som byggemateriale i stedet for tre, men ofte ligger steinkirkene i rike jordbruksbygder, hvor byggherren(e) kan ha hatt tilgang på større økonomiske ressurser enn andre steder.
Byggeteknisk ble kirkene oppført enten av bruddstein med relativt tykke lag med kalkmørtel som bindemiddel, eller av kvaderstein – nøye tilhuggede, rektangulære stein med tynne fuger av kalkmørtel. Bruddsteinsmurer ble kalket hvite.
