Borgund stavkirke
Ved midten av 1800-tallet var Borgund stavkirke blitt for liten for menigheten. Man planla å bygge den ut, men Fortidsminneforeningen foreslo at den heller burde bevares som den var, og at han kunne bygge en helt ny kirke i nærheten. Foreningen fikk bevilget en større pengesum fra Stortinget for å holde stavkirken i stand. Den nye kirken stod ferdig i 1868. Tømmeret som er brukt i Borgund stavkirke ble felt vinteren 1180-81. Både når det er snakk om opprinnelig konstruksjon, bygningens form og materiale, så er Borgund den best bevarte stavkirken i Norge. På grunn av dette, har den også vært et forbilde da andre stavkirker ble restaurert på 1800- og 1900-tallet, for eksempel Gol (på Norsk Folkemuseum), Hopperstad og Fantoft (Fortun) stavkirker.
Borgund stavkirke
Kirken har et hevet midtrom, både i skipet og koret – og vi kaller stavkirker med hevet midtrom ofte for ”borgundtypen".
I tillegg har kirken utskytende arker i nord, vest og sør, og takrytter i flere etasjer over skipet. Koret er avsluttet i øst med en halvrund ”apside” eller ”apsis”, som også har en ”lanterne” som samsvarer med det hevede midtrommet i kor og skip. Rundt hele kirken løper en svalgang, som har vernet både bygning og folk mot vær og vind. Alt dette gir Borgund den karakteristiske profilen, med tak-over-tak, ark-over-ark.
Vestportalen er en såkalt ”praktportal”. Ved første øyekast ser motivet på slike portaler ganske kaotisk ut, men alle slike portaler har noen fellestrekk i komposisjonen: Nederst på hver vange er det et dyrehode som spyr ut ranker som slynger seg oppover vangene. Øverst er det to store, motstilte drager, med kroppene nedover vangene, og vingene opp mot hvert hjørne. Disse to jager en mindre, midtstilt drage som ser ut som om den prøver å rømme ned i døråpningen.
Motivene kan tolkes på mange måter! At vi finner disse dyrene på portalen, kan være en markering av at vi trer inn fra verdens ondskap til det hellige kirkerommet med Guds nærvær. Men det er også mulig at motivene er mer ment som ren dekor; en billedtradisjon som ble hentet fra stormennenes hus og gårder. Ormer, drager, løver og fabeldyr var vanlige motiver over hele Europa, både på kirker og på profane hus.
Kirken var viet til St. Andreas, altså en av de 12 apostlene.
Klokketårnet som er reist på bakken sør for kirken kalles en støpul. Denne er også fra middelalderen. Det har vært klokker i takrytteren på selve kirken også, men disse var små klokker som ble brukt rituelt under messer. Disse klokkene ble kalt ”tintinabula”.
Innvendig er kirken helt intakt rent konstruksjons- og materialmessig, men mye av interiøret ble tatt ut da den nye kirken ble bygget vest for den gamle. Vi må nok forestille oss et mye mer fargesatt rom, med både dekormaling og kanskje tekstiler.
To inventarstykker er igjen fra middelalderen: Steinalteret i koret, ogdøpefonten i kleberstein.
Men også prekestolen og sakramentskapet er ordentlige klenodier: De er fra perioden 1550-70, og vi har svært lite kirkeinventar bevart fra akkurat denne perioden, kort etter reformasjonen, i Norge. Altertavlen er fra 1600-tallet, og er ganske typisk for vestnorske barokkaltertavler fra denne tiden.
