Perler hos Fortidsminneforeningen
Så vidt vi vet, er Fortidsminneforeningen verdens eldste frivillige organisasjon som fortsatt er virksom! Foreningen ble stiftet allerede i 1844, og har egentlig et mye lenger navn: Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring – men til daglig kaller vi den bare Fortidsminneforeningen. Det hadde eksistert verneorganisasjoner i land som England, Tyskland og Frankrike, stiftet bare noen år tidligere. Det er viktig å være klar over at ved inngangen til 1800-tallet stod det svært dårlig til med bygningsarven, særlig fra middelalderen, over hele Europa.
”Kulturminnevern” var et helt ukjent begrep for de aller fleste. Forfallet var massivt, mange bygninger var allerede tapt, og de som var bevart var ofte tilbygget og ombygget i veldig stor grad. I Norge ble det for eksempel revet 59 stavkirker mellom 1800 og 1885. Trondheim domkirke (”Nidarosdomen”) stor i en helt annen forfatning enn det synet som møter oss i dag, etter over 100 års restaurerings- og gjenoppbyggingsarbeid. Sagt på en enkel måte falt en gryende interesse for fortidsminnene sammen med (nasjonal)romantiske strømninger flere steder i Europa.
Den som først og fremst har fått æren for å lede disse strømningene til Norge, var maleren Johan Christian Dahl – kanskje bedre kjent som bare I.C. Dahl. Han bosatte seg i Dresden i 1818, men tilbrakte perioder i Norge også etter dette. På sin første hjemreise i 1826 innså han at de norske stavkirkene var helt særegne i forhold til hva som var bevart av kirkearkitektur i resten av Europa. Men da han foretok sin neste
reise i 1834, oppdaget han at flere av stavkirkene han hadde sett få år tidligere, var blitt revet i mellomtiden. Dette fikk Dahl til å sende ut den tyske maleren ogarkitekten Franz Wilhelm Schiertz for å måle opp og tegne stavkirker, samt enkelte anlegg i stein fra middelalderen. Dahls elev Joachim Frich tok initiativet til stiftelsen av Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring med et opprop i Morgenbladet i mai 1844. Det første møtet ble holdt 20. november samme år. Allerede i 1845 kom den første Årboken ut (eller ”Årsberetning” som den het den gang), og denne boken har vært den viktigste publiseringskanalen for kulturminnevern og kulturminneforskning gjennom hele perioden – og er det fremdeles!
Fortidsminneforeningen eier ca. 40 eiendommer, med til sammen om lag 64 bygninger. 20 av disse eiendommene er kirker eller klosteranlegg, og de fleste kirkene er fra middelalderen, deriblant 8 stavkirker. Ser vi på når foreningen fikk hånd om disse eiendommene, finner vi at det særlig var frem til begynnelsen av 1900-tallet at foreningens eiendom bestod av kirker. I den lange perioden mellom 1909 og 1972 overtok foreningen bare fire eiendommer, mens 14 er kommet til siden den gang (da inkluderer vi det nybygde besøkssenteret ved Borgund stavkirke). Disse 14 er langt mer forskjellige enn tidligere: Blant disse finner vi bygårder, et bakeri, et fyr, en villa, et steinfjøs og en klokkergård. Det er altså en opplagt sammenheng mellom kulturminnevernets historie og Fortidsminneforeningens eiendomservervelse, slik vi har beskrevet den: På slutten av 1800-tallet var det fremdeles viktig å ta ansvar for de gamle kirkene, som de aller fleste i dag synes er helt opplagt at vi skal bevare. På slutten av 1900-tallet var det andre typer bygninger foreningen innså verdien av, og som måtte reddes. Med tiden virker det selvsagt at også disse skal bevares for ettertiden. At Fortidsminneforeningen kommer til å få eller kjøpe andre eiendommer – og andre typer eiendommer – i tiden fremover for å beskytte dem, kan godt komme til å skje. Men først og fremst ønsker vi jo at flest mulig eiere, både private og offentlige, selv skal ha lyst og økonomisk mulighet til å ta vare på kulturminnene!
Kulturminner
Huth fort
Huth fort er kanskje den vanskeligst tilgjengelige av Fortidsminneforeningens eiendommer. Byggingen ble påbegynt i 1788, men aldri fullført, og fortet har også bare vært involvert i kamper en gang. Det var da svenskene tok Fredrikstad festning i 1814. Foreningen fikk fortet av Forsvarsdepartementet i 1937, og det er fremdeles den eneste eiendommen foreningen har i Østfold.
Vøienvolden
Vøienvolden gård er en løkkeeiendom med historie tilbake til 1683. Rådmann Johan Pettersen Bergmand var første eier. Han fikk eiendommen av magistraten som belønning for særlige tjenester han hadde gjort byen. Gården har vært igjennom mange utviklingstrinn, og hatt mange eiere. I 1829 ble gården solgt til brennerimester Gabriel J. Udnæs, og med ham innledes en ny tid på Vøienvolden. Stedet ble et samlingssted for haugianere. I 1917 ble hovedhuset tegnet om av arkitekt Magnus Paulsson. Et tilbygg i hagen ble revet, og en sidefløy med kjøkken og pikeværelse ga huset det preg det har i dag. Vøienvolden ble fredet i 1941. Fabrikkeier Sverre Udnæs og fru Ingrid testamenterte eiendommen og en del av innboet til Fortidsminneforeningen, som overtok i 1954. Betydelig restaurering ble foretatt, og anlegget ble åpnet for publikum fra 1960. Oslo og Akershus avdeling driver utleie av Drengestua og et bygningsvernsenter på gården.
Klokkergården Grue
Klokkergården i Grue er den eneste eiendommen foreningen har i Hedmark. Den stod ferdig i 1858, og ble i utgangspunktet brukt som kommunehus, skole og lærerbolig. Det er på grunn av at læreren også fungerte som klokker i kirken like ved at bygget har blitt hetende Klokkergården. Bygget er bare utvendig restaurert, og ble bevart for å være et brukshus. Det er ikke gjort noe forsøk på å bringe tilbake eldre miljø verken fra skolesalen eller "kommunelocalet" etter at foreningen overtok huset i 1975. Det er Gruetunet som har ansvaret for bygningen, som forvaltes som en del av museet.
Øvre Øi
Gården Øvre Øi er den eneste eiendommen foreningen har i Oppland. Den ble kjøpt i 1994, da den var i dårlig stand og moden for restaurering. Siden da har foreningen drevet omfattende restaureringsarbeid på gårdsanlegget. Mye av restaureringen har skjedd ved hjelp av frivillig dugnadsinnsats, bl.a fra den britiske organisasjonen BTCV. De fleste bygningene på gården er oppført tidlig på 1800-tallet, med unntak av to stabbur som er rundt hundre år eldre. Tunet er svært representativt for gårdsbebyggelsen i Nord-Gudbrandsdalen, og er derfor et viktig verneobjekt.
Kyrkjestugu Torpo
Kyrkjestugu er antakelig fra rundt 1800, og ble brukt som samlingssted og varmestue for langveisfarende kirkegjengere. Den ble overflødig da det ble bygget ny kirke i bygda, og ble solgt til en småbruker, flyttet noen kilometer lenger opp i dalen til Dekko og brukt som våningshus. Stua stående på Dekko til 1970, da foreningen ble oppmerksom på den. Etter stor aktivitet fra foreningens side, stod stua igjen oppført ved siden av kirkene på Torpo i 1982.
Elstergården
Elstergården, som tidligere lå i Tollbugata 20 i Drammen, ble bygget rundt 1700, og var antakelig det yngste av en rekke 1600-talls hus i Tollbugata. Bygget er typisk for en mellomstor høker handelsbygård for 300 år siden. Huset er også det ene av to gjenværende bygg i Norge som har et laftet karnapp. Slike karnapp var vanlige i mange handelsgårder fra 1600- og 1700-tallet. Huset står nå ved inngangen til Drammens museums friluftsavdeling på Bragernesåsen, der det har stått siden 1993. Da hadde foreningen forsøkt å få det gjenreist flere steder siden det ble revet i 1984.
Moster gamle kirke, Bømlo
Moster kirke er en viktig del av norsk kirkehistorie, og har derfor lenge vært av interesse for Foreningen. Snorre forteller at Olav Tryggvason lot bygge en kirke her i 995. I tillegg holdt Olav den hellige et ting på Moster rundt 1020, der den eldste kristenretten i Norge ble innført. Det har derfor blitt antatt at Moster kirke er den eldste i landet.Det har senere vist seg at det ikke finnes sikre bevis for en så høy alder, men at kirken er bygget før 1200 er sikkert. Foreningen kjøpte kirken i 1874, og den har ikke blitt forandret siden den tid.
Finnesloftet
På gården Finne i Gullfjordungen på Voss står Finnesloftet med gavlen ut mot Vangsvatnet. I middelalderen må bygget ha ruvet over de nærliggende husene, og vært lett synlig fra alle kanter. I dag ligger bygningen i et villaområde. Finnesloftet er en merkelig bygning. Første etasje er bygget av liggende tømmer, mens andre etasje består av stavverk og stående konstruksjoner. Veggene i andre etasje har mye til felles med stavkirkevegger, og i dag finnes det ikke andre profane hus som er bygget på denne måten. Loftet er antakelig bygget på 1200-tallet, og har blitt brukt som gildesal av de mektige menn som bodde der. Det kunne lett vært plass til femti mennesker til bords i det store rommet i andre etasje, og enda kunne tjenere gå fritt fram og tilbake mellom gjestene. Foreningen kjøpte bygningen i 1891. Det finnes en folkevise som sier at det er ”så fagert å sitja brur” på Finnesloftet.
Nonneseter kloster
Nonneseter klosterruin ligger rett ved busstasjonen i Bergen, klemt inne mellom moderne hus. Klosteret ble trolig oppført rundt år 1150, og viet til Jomfru Maria. I dag er det kun to deler av klosteret som fremdeles står. Det er tårnfoten, som nå er i bruk som en minnehall for krigens ofre og det søndre korkapellet fra klosterkirken. Resten av klosteranlegget er forsvunnet mellom og under nye bygg i området.
Holdhus gamle kirke
Holdhus gamle kirke er antakelig bygget på 1720-tallet, kort tid etter at en tidligere stavkirke på stedet ble revet. Den var i privat eie fram til 1876, da det ble snakk om å skifte ut kirken enda en gang. Den ble da gitt til menigheten, som siden solgte den til hotelleier Hans Holdhus. Han solgte kirken videre til foreningen i 1900. Kirken har en komplisert bygningshistorie, og har deler fra flere forskjellige perioder. Koret er fra midten av 1800-tallet, skipet er fra tidlig 1700-tall, og tårnoppbygget er enda eldre. Et av kirkens klenodier er Madonna med den skrivende Kristus. Malt steinskulptur fra første halvdel av 1400-tallet.
Ullestadbua
Denne minste bygningen i foreningens eie har opprinnelig stått på den gamle kapellangården i Ullestad på Voss. Den er antakelig bygget rundt 1740, og ble brukt til å lagre kjøttmat og melkeprodukter i. Den har også sannsynligvis blitt bygget sammen med et eldhus som har hatt samme møneretning som bua. Bua ble gitt som gave til foreningen i 1906, og rundt 1913 ble den flyttet til Gullfjordungen, inntil Lydvaloftet, der den fremdeles står. Bakgrunnen for flyttingen var at jernbanestasjonen skulle utvides.
Lydvaloftet
Lydvaloftet er et gårdshus fra før svartedauden, og var et helt vanlig brukshus, med matlager og soveplasser. Likevel har loftet et imponerende kunsthåndverk som i seg selv er verdt et besøk, noe som tyder på at det har tilhørt rikfolk og mektige bønder. Senere påbygg og vedlikehold har gjort andre-etasjen enda mer staselig. Fortidsminneforeningen hadde lenge vært klar over Lydvaloftet, og da foreningen overtok det i 1909 hadde det allerede blitt gjenstand for granskning i mange år.
Lysøen
Lysøen er opprinnelig et gårdsbruk fra 1670, men det er Ole Bulls villa som har gjort stedet kjent. Han kjøpte gården, og reiste en eventyrlig villa på eiendommen, visstnok etter egne tegninger. Huset ble brukt som sommerbolig for Bulls familie, inntil det ble gitt til foreningen av hans barnebarn i 1973. I dag er villaen i bruk som turistmål og konsertlokale, og man har kunnet løse disse nye oppgavene uten store inngrep i verken bygninger eller natur.
Stranges stiftelse
Stranges Stiftelse er en av Bergens eldste institusjoner. Stiftelsens fattighus for kvinner ble opprettet i 1609 av rådmann Strange Jørgensen. Den nåværende bygningen ble reist i 1751. Bygningen var i bruk, og under kommunal kontroll, helt fram til 1972, da hjemmet ble nedlagt på grunn av de "primitive" forhold i bygningen. Interiøret hadde da stått mer eller mindre uendret i 220 år. Foreningen overtok eiendommen i 1972, men Stranges Stiftelse stod fremdeles formelt oppført som eier fram til 1989 da Stiftelsen ble oppløst, og all eiendom og kapital overført til Fortidsminneforeningen. Bygget er i dag sentrum for foreningens aktiviteter i fylket. Stranges Stiftelse kan leies til konfirmasjoner, mottakelser, møter og kunstneriske evenementer.
Gamlebakeriet på Lærdalsøyri
Bakeriet ligger nær hjertet av Gamle-Øyri, et område på Lærdalsøyri som er regulert til bevaringsområde, og der i alt 200 hus blir tatt vare på. Bakeriet ble bygget rundt 1880, og var i drift fram til 1950. Bygningen ble overtatt av foreningen i 1972.
Generelt om kirker, stavkirker og stenkirker
Kirker utgjør en viktig del av disse eiendommene, deriblant flere av de flotteste og viktigste stavkirkene våre.De fleste kirkesteder på landsbygda i Norge ble etablert allerede på 1000- og 1100-tallet, med unntak av lengst mot nord, hvor kirkene kom til på 14- og 1500-tallet. Vi hadde om lag 1200 kirkesteder i Norge i middelalderen. På nært innpå 300 av dem ble det bygget steinkirker i middelalderen, mens resten var i tre. I Europa for øvrig ble steinkirker det vanligste i løpet av middelalderen, mens i Norge fortsatte man med å bygge de fleste kirkene i tre. De aller fleste av de gamle kirkene våre ligger på det som var store gårder i vikingtiden og i tidlig middelalder. Noen av dem eide kongen; kirkene på hans gårder er gjerne blant de største og viktigste kirkene i et område, og ble kalt ”fylkeskirker” eller ”hovedkirker”. Men det var også vanlig at adelsfolk eller storbønder bygget kirke på gården sin. Mange kirker ligger derfor på eller i nærheten av det gamle gårdstunet, og det er heller ikke uvanlig at vi finner kirkene nær gamle gravhauger, hvor storbondeslekten hadde blitt begravd i århundrene før kristningen.
Torpo stavkirke
I 1880 begynte man å rive Torpo stavkirke, fordi man bygget den nye, hvitmalte kirken vi ser ved siden av. De rakk å rive koret, før Fortidsminneforeningen grep inn og kjøpte skipet som står igjen. Denne stavkirken kan dateres til slutten av 1100-tallet (tømmeret ble hugget i 1192), og er dermed den eldste bygningen i Hallingdal. Men det er funnet spor etter en kirke som kan ha vært fra slutten av 1000-tallet.
Nore stavkirke
På annen halvdel av 1800-tallet ville man rive Nore stavkirke, og bygge en ny, større og mer moderne kirke. Kunsthistorieprofessoren Lorentz Dietrichson kjøpte kirken i 1888 for å forhindre riving, og to år senere overdro han kirken til Fortidsminneforeningen, sammen med en pengegave på 200 kroner som bidrag til vedlikehold. Kirken er bygget på annen halvdel av 1100-tallet. Deler av konstruksjonen er dendrokronologisk datert (”årringsdatering”) til 1167, men kirken er trolig satt opp noen år senere.
Uvdal stavkirke
På 1890-tallet ble det bygget en ny kirke nede i dalen, og stavkirken ble overlatt til Fortidsminneforeningen i 1898. I dag er kirken og kirkegården en del av det bygdetunet som har vært under planlegging siden 1930-tallet. På 1970-tallet ble grunnen under kirken undersøkt av arkeologer. De fant spor etter jordgravne stolper, og gamle graver, som viser at det antagelig stod en kirke her også før den nåværende. Gjennom myntfunn i ett av stolpehullene kan den første kirken dateres til senest omkring 1100. Den nåværende kirken er bygget i 1168. Men den er utvidet og ombygget flere ganger etter det.
Borgund stavkirke
Ved midten av 1800-tallet var Borgund stavkirke blitt for liten for menigheten. Man planla å bygge den ut, men Fortidsminneforeningen foreslo at den heller burde bevares som den var, og at han kunne bygge en helt ny kirke i nærheten. Foreningen fikk bevilget en større pengesum fra Stortinget for å holde stavkirken i stand. Den nye kirken stod ferdig i 1868. Tømmeret som er brukt i Borgund stavkirke ble felt vinteren 1180-81. Både når det er snakk om opprinnelig konstruksjon, bygningens form og materiale, så er Borgund den best bevarte stavkirken i Norge. På grunn av dette, har den også vært et forbilde da andre stavkirker ble restaurert på 1800- og 1900-tallet, for eksempel Gol (på Norsk Folkemuseum), Hopperstad og Fantoft (Fortun) stavkirker.
Hopperstad stavkirke
Stavkirken var truet både av forfall og riving, da det ble bygget en ny og større kirke for hele Vik i 1877. Den skulle erstatte både stavkirken og steinkirken på Hove. · Stavkirken ble kjøpt av Fortidsminneforeningens Bergensavdeling i 1880, mot at kommunen fjernet nyere deler av kirken. Det var derfor en ganske ribbet kirkebygning Fortidsminneforeningen overtok, og som møtte arkitekten Peter Blix da han kom til Vik i 1881. Egentlig kom han for å undersøke Hove kirke; men han ble så opprørt over den dårlige tilstanden til stavkirken at han restaurerte den for egne midler. Det var den første stavkirken som ble gjennomgående bygningsarkeologisk undersøkt og oppmålt som grunnlag for restaureringen.
Gaupne gamle kirke
Mange synes ved første øyekast at Gaupne kirke ligner en stavkirke, med sitt bratte tak og himmelstrebende tårn, og sine tjærebredde vegger. Men den er ikke en stavkirke, selv om det er brukt deler fra en eldre stavkirke ved byggingen av denne! Gaupne er en laftet tømmerkirke, kledd med liggende panel utenpå. Det har stått en stavkirke fra middelalderen på denne plassen, som ble byttet ut med denne kirken i 1647. Det er svært vanlig, særlig her på Vestlandet, at kirkestedene først har hatt en stavkirke i middelalderen, deretter en laftet tømmerkirke på 1600-tallet, og så en større, hvitmalt tømmerkirke fra 1800-tallet. På andre halvdel av 1800-tallet begynte vi å bli flinkere til å ta vare på de få gjenværende stavkirkene i landet, og Fortidsminneforeningen overtok flere av dem, bl.a. Urnes, Borgund og Hopperstad her i Sogn. Men det tok enda noen år før man forsto viktigheten av å ta vare på disse tømmerkirkene fra 1600-tallet – slik at de er nå nesten enda sjeldnere enn stavkirker!
Hestad kapell
Hestad har vært kirkested helt siden middelalderen. Her har stått en stavkirke, og deler av materialene fra stavkirken er gjenbrukt i denne kirken – mest tydelig i tårnkonstruksjonen. · Lokalt kalles kirken for ”Øyrakyrkja”. · Kirken er bygget i 1805, som en laftet tømmerkirke med skip, et smalere kor, og et våpenhus i samme høgde og bredde som skipet. Over den vestre gavlen er det et lite tårn.
Kaupanger stavkirke
Ved første øyekast er det ikke alle som gjenkjenner Kaupanger som en stavkirke. Fra utsiden mangler den en del av de trekkene som vanligvis avslører at vi står ved en stavkirke: Svalganger, dragehoder, tak-over-tak, utstikkende arker, og tårn- og takryttere. Men stavkirkene kan se ganske ulike ut – det er den grunnleggende konstruksjonen som er felles, og den skal vi se at er intakt. · Kaupanger stavkirke har gjennomgått særlig to store restaureringsprosesser, en på 1860-tallet, og en i 1959-65. · Den første ”restaureringen” på 1800-tallet, forandret den gamle kirkens utseende radikalt – til en hvitmalt kirke med store vinduer, mer lik de vanlige nygotiske kirkene fra 1800-tallet, som vi ser mange av over hele landet. Dette ville man rette opp under restaureringen 1959-65. Man hadde ikke noe sikkert grunnlag for å føre kirkens ytre tilbake til middelalderen – men man kunne med ganske stor sikkerhet føre kirken tilbake til utseende den hadde før 1800-tallsrestaureringen, det vil si slik den så ut på 1600-tallet. Den ligner derfor litt på 1600-tallets tømmerkirker, med grovt, liggende, tjærebredt panel utenpå.
Hove kirke
Steinkirken på Hove ble reddet under en serie merkelige omstendigheter på slutten av 1800-tallet. Både Hove kirke, og stavkirken på Hopperstad var blitt overflødige etter byggingen av Vik kirke, og begge var truet av forfall og riving – steinkirken ble brukt som blink for militærets øvelsesskyting! Samtidig stod Håkonshallen i Bergen under restaurering under ledelse av arkitekten Peter Blix. Han satte inn en annonse i avisene hvor han ønsket å kjøpe stein til restaureringsarbeidet. Blix ble mistenksom da en bonde fra Vik svarte, og tilbød ham ferdig tilhuggede kvaderstein – Blix forstod at de trolig måtte stamme fra en middelalderbygning. Han reiste til Vik for å undersøke saken – og fant at selgeren var i besittelse av steinkirken på Hove. Det endte med at Blix kjøpte bygningen – ikke for å ta steinen til Bergen, men for å bevare den og restaurere den. På samme tid ble Blix klar over tilstanden til den nedlagte Hopperstad stavkirke, som vi kan skimte fra Hove. Også den ble reddet av Blix. Vi skylder altså denne arkitekten mye – han reddet to middelalderkirker i Vik!
Urnes stavkirke
Urnes stavkirke har en spesiell plass i den norske arkitekturhistorien: · Det er den eldste stavkirken vi har bevart (oppført i 1130-årene), og dermed også den eldste stående trebygningen i Norden. · Den inneholder bygningsdeler fra en enda eldre kirke (fra 1000-årene) · Den representerer stavkirkearkitekturen på UNESCOs verdensarvliste Det var den første stavkirken som ble arkeologisk undersøkt, da man i 1950-årene fant rester etter minst to tidligere kirker under gulvet. Kirken kom i Fortidsminneforeningens eie i 1881, og løvemotivet fra et av kapitelene i den indre søylerekken er foreningens logo!
Rødven stavkirke
Når vi ser denne kirken utenfra, er det kanskje ikke alle som gjenkjenner den som en typisk stavkirke. Den har ingen utstikkende dragehoder; ingen svalganger, arker og ”tak-over-tak”-oppbygging. Det vitner om at stavkirkene våre kan se ganske forskjellige ut – det er den bærende konstruksjonen som avgjør om det er en stavkirke eller ikke! Rødven og Kvernes stavkirker er representanter for en type stavkirker vi kaller ”Møre-typen”, og er noe annerledes enn de mest kjente stavkirkene som Borgund, Hopperstad, Gol og Heddal. Mens de andre stavkirkene er varianter over en ”rammekonstruksjon” med fire hjørnestaver som bærer hele konstruksjonen, så er Rødven og Kvernes mer beslektet med det vi kaller ”grindkonstruksjoner”: De har parvise mellomstaver i langveggene, og tverrgående ”beter” (bjelker på tvers av kirkerommet).
Kvernes stavkirke
Når vi ser denne kirken utenfra, er det kanskje ikke alle som gjenkjenner den som en typisk stavkirke. Den rødmalte kirken har ingen utstikkende dragehoder; ingen svalganger, arker og ”tak-over-tak”-oppbygging. Det vitner om at stavkirkene våre kan se ganske forskjellige ut – det er den bærende konstruksjonen som avgjør om det er en stavkirke eller ikke! •Rødven og Kvernes stavkirker er representanter for en type stavkirker vi kaller ”Møre-typen”, og er noe annerledes enn de mest kjente stavkirkene som Borgund, Hopperstad, Gol og Heddal. Mens de andre stavkirkene er varianter over en ”rammekonstruksjon” med fire hjørnestaver som bærer hele konstruksjonen, så er Rødven og Kvernes mer beslektet med det vi kaller ”grindkonstruksjoner”: De har parvise mellomstaver i langveggene, og tverrgående ”beter” (bjelker på tvers av kirkerommet). •Dette kan skape langstrakte kirkerom. De største stavkirkene vi vet om – to domkirker på Island – var av denne typen.
Stordal gamle kirke
Så lenge det har vært bygget kirker i Norge, har sognekirken med et rektangulært skip, og et smalere, tilnærmet kvadratisk kor vært den vanligste. Etter reformasjonen, særlig på 16- og 1700-tallet, innførte man også andre rom- og bygningsformer i kirkearkitekturen, hvor kanskje korskirken er den vanligste. •En av grunnene til dette, kunne være vektleggingen av forkynnelse gjennom prekenen, i motsetning til den katolske tidens messefeiring, hvor kirkens ritualer var det viktigste. Kirkene etter reformasjonen skulle være forsamlingslokaler, hvor alle skulle ha utsyn til – og ikke minst være i stand til å høre – presten. •Men i tillegg kom også nye ”moteretninger” inn i arkitekturen.”Sentralkirken”, som en motsetning til de langstrakte kirkerommene, kommer inn i renessansens Europa. Dette videreføres i barokken, da også med andre former for sentralplaner, som for eksempel ovale grunnplaner. Stordal kirke har litt av alt dette!
Prestestova Stordal
Prestestova vart bygd kring 1850 og var lenge brukt som kontor og hybel for presten som ikkje budde fast i bygda, til soknerådsmøte, konfirmantførebuingar, som sakristi og kvile/varmerom for dåpsbarn og andre kyrkjegjengarar med lang veg. I 1984 overtok foreninga Prestestova og flytta ho nærare kyrkja pga ein ny veg. Huset ligg i det vesle bygdetunet i Stordalen, og er nå restaurert og inneheld toalett til bruk for turistar, vaktrom for kyrkjeguidane og eit noko større rom mellom anna blir brukt til utstillingar for Kyrkjehola kulturbeite.
Steinvikholm
Denne store ruinen er kanskje det mektigste kulturminnet som Fortidsminneforeningen eier. Likevel hadde anlegget svært kort levetid: Borgen ble påbegynt i 1525, men gikk helt ut av bruk bare 50 år senere, i 1575. I dag ligger ruinen litt bortgjemt; man kan ha inntrykk av at borgen har et slør av glemsel over seg, og når man besøker stedet har man følelsen av å gjenoppdage en forsvunnet tid. Holmen kan nåes tørrskodd når det er fjære sjø. På 1500-tallet har det vært bro ut til holmen, beskyttet av palisadegjerder som det enda er spor etter på sjøbunnen. Selv om anlegget bare var i bruk i 50 år, er borgen nært knyttet til Norges skjebne på 1500-tallet. Det ble bygget av landets siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson.
Rein kloster
Byggeperioder: Koret ca. 1200, skipet ca. 1320 Kirken ble opprinnelig bygget som en privat gårdskirke for storgården Rein. Hertug Skule Bårdsson opprettet ca. 1225 et nonnekloster på gården. Det er usikkert hvilken orden klosteret tilhørte. Klosteret ble nedlagt ved reformasjonen i 1537. På murene i den eldste delen finnes det steinhuggermerker på klebersteinene. De fleste av disse merkene er også funnet på Nidarosdomen, på bygningsdeler som er datert til tiden omkring eller litt etter år 1200.
Villa Kvernbakken
Villa Kvernbakken er oppført i 1902 som sommerbolig. Huset er et "ferdighus", angivelig oppført etter tegninger av arkitekt Karl Norum og levert av trelastfirmaet Digre i Ila. Eiendommen var opprinnelig på 14 mål, men er i dag vesentlig beskåret grunnet ny trasé for E6 øst for Trondheim. Anlegget består av våningshus, uthus og dukkestue. Våningshuset er oppført i halvannen etasje i tømmer og er asymmetrisk komponert av bygningsvolumer av ulik størrelse. Takene er tekket med skifer, og har store takutstikk. Interiør og eksteriør karakteriseres av meget høy håndverksmessig kvalitet. Detaljene er for det meste preget av tidens oldnordiske motestrømning, med en linjeføring som også viser tilknytning til jugendstilen.
Per Amundsagården
Per Amundsagården ligger midt i et av Norges viktigste kulturminner. Røros er det tredje kulturminnet i Norge som ble oppført på UNESCOs World Heritage List. Per Amundsagården er fra slutten av 1700-tallet, og er et typisk eksempel på en rørosgård hvor bergmannen supplerte sitt utkomme med husdyrhold, og på den måten kunne brødfø familien også i krisetider.
Rasmusgården
Rasmusgården i Bergmannsgata på Røros er den andre eiendommen foreningen har i den gamle bergstaden. Den er ett av de eldste gårdsanleggene i Bergstaden, og er et eksempel på en vanlig bergverksarbeidergård. Deler av tømmerkonstruksjonen i våningshuset skriver seg fra slutten av 1600-tallet, og har blitt lite forandret siden tidlig på 1800-tallet. Til gården hørte også en seter, noe som ga et viktig tilskudd til for dobbeltøkonomien i bergverkssamfunnet.
Tautra kloster
Tautra, er ei flat øy preget av godt lokalklima og varmekjær vegetasjon, et rikt fugleliv og jordbruk med hovedvekt på grønnsakdyrking. Klosteret ble bygd etter at det ble grunnlagt i 1207 av cisterciensermunker fra Lysekloster ved Bergen. Det var i drift frem til reformasjonen i 1537.
Olavsstøtten Stiklestad
Den nåværende Olavsstøtten ble oppført i 1807, og er et minnesmerke over slaget på Stiklestad, der Olav den hellige falt i 1030. Det første steinmonumentet på dette stedet ble reist i 1710, men det skal ha stått et trekors der i flere hundre år før den tid. I 1944 ville Nasjonal Samling bytte ut støtten. Det ble først satt opp en midlertidig modell i gips, som siden skulle byttes ut med en 6-8 meter høy bauta, med et relieff av slaget på Stiklestad. Dette skjedde aldri, og etter frigjøringen ble modellen sprengt, og det gamle monumentet satt tilbake på plass.
Sakshaug kirke
Sakshaug kirke var fra middelalderen fylkeskirke i det gamle Eynafylket, et av de fire inntrønderske fylkene. Den gikk ut av bruk i 1871, etter at en ny og større steinkirke ble bygget like i nærheten, og to år senere ble alt treverk fjernet fra bygget. Samme år gav kommunen kirken til Fortidsminneforeningen.
Logtun kirke
Logtun steinkirke ligger på Frostahalvøya, på samme sted som Frostatinget ble holdt. Antakelig har både Frostatingets segl og lovboken vært oppbevart i en kiste i kirken. I følge Frostatingsloven var det en kirke her allerede på slutten av 1100-tallet, men den nåværende bygningen er trolig oppført rundt år 1500.
Munkeby kloster
Byggeår: trolig annen halvdel av 1100-tallet. Munkeby var et cistercienserkloster (ett av fire i Norge), og ble opprettet før 1180. Trolig kom det utenlandske munker, sannsynligvis engelske, for å opprette klosteret som ble liggende på en slette ved Levangerelva, omgitt av lave åser. Klosteret ble av ukjente årsaker trolig nedlagt allerede i 1207, samtidig med opprettelsen av et nytt cistercienserkloster på Tautra. Et forsøk på å reetablere klosteret i 1470-årene har neppe lykkes.
Hustad kirke
Hustad kirke er den minste av de bevarte trønderkirkene i foreningens eie, og har stått uforandret og urestaurert siden foreningen fikk den som gave i 1887. Den har derfor et uvanlig godt bevart både indre og ytre, med elementer fra middelalderen, 1600-, 1700- og tidlig 1800-tall.
Steinsfjøset i Leksvik
Fjøset ble bygget i 1883, og er en del av et prestegårdstunet Røstad lille. Tunet er nevnt første gang i 1520, og har nå stått uforandret de siste hundre åra. Foreningen overtok fjøset i 1982, etter en lang strid mot rivningsplanene.
Nyholmen fyr
Nyholmen fyr er den eneste eiendommen foreningen har i Nordland. Fyret stod ferdig høsten 1875, og var i bruk fram til 1907, da utbygginger i Bodø havn gjorde at Nyholmen ikke lenger gav tilstrekkelig veiledning. Huset ble likevel brukt som bolig fram til 1963. Foreningens avdeling i Nordland deltok i restaureringsarbeidet fra 1985, og overtok eiendommen fullstendig i 1987. Huset blir i dag brukt som møte- og selskapslokaler til utleie.
