Opprørsløypa

Manndalen i Nord- Troms er en bygd der mange former for motstand mot øvrigheten i ulike tidsperioder og kontekster fletter seg sammen til å bli en fortelling om opprør. Hyppige konfrontasjoner med myndighetene, der manndalingene har klart å forsvare sine interesser, har over tid ført til at viljen til opprør over tid har blitt en del av manndalingenes væremåte.

Det er laget et powerpoint presentasjon som går gjennom de ulike punktene i denne løypa, og det anbefales å se på denne for mer utfyllende informasjon. Presentasjonen ligger på Senter for nordlige folks hjemmeside, og du finner den ved å trykke på denne linken:

http://www.ajasamisksenter.no/opproersbygda.137833.no.html

Første punkt i løypa er Svartskogen. Svartskogen er et utmarksområde øverst i Manndalen, som dalens bebyggere har brukt i fellesskap til alle tider. Området er av bygdefolk ansett som kollektiv eie, men staten har betraktet området som statsgrunn. Den lokale utnyttelsen av Svartskogen har dermed blitt betraktet som ulovlig av statlige myndigheter. Det har vært gjort flere forsøk fra statens side å få kontroll over området, uten at de har lyktes.

I 1993 stevnet staten oppsitterne i Manndalen for Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms vedrørende eiendomsrett og bruksrett til Svartskogen. Manndalingene svarte med å mobilisere til opprør. Saken kom opp for utmarkskommisjonen, og i dommen fikk manndalingene medhold på enkelte punkter, og Staten på andre. Saken ble ført videre til Høyesterett av manndalingene, der eiendomsretten over Svartskogen ble tilkjent manndalingene i 2001. Området er åpent for besøkende i bygda.

På vei ned fra Svartskogen, kan man betrakte hvordan eiendommene er delt inn, og betrakte smale teiger som er brukt til vedhogst lengst oppe i dalen, til større eiendommer i tilknytning til gårdsbruk lengere ned i bygda. Samtidig kan tankene gå til Landmålersaken, der manndalingene jagde ut landmåleren som ville regulere eiendommene etter norsk standard. Gårdsbrukene i dag er større enn de var tidligere, da alle måtte ha ei ku og noen sauer for å berges. Manndalsaffæren handlet om manndalingenes aksjon mot lensmannen og følget som ville holde tvangsauksjoner midt på vinteren. Det var bygdefolkets opprør mot det de oppfattet som urettferdig behandling og utarming av småfolk.

Når man kommer ned i bygda, går besøket til Sandeng kirkegård. Her er to gravsteder som kan knyttes til opprør i bygda. Det første er til læstadianerpredikant Erik Johnsen. Læstadianismen var i sin første fase en opprørsbevegelse mot det etablerte religiøse livet og autoritetene og mot utviklingen i samfunnet. Predikanten Erik Johnsen fra Manndalen var en markant leder for Lyngen- læstadianerne helt frem til sin død. Han fikk kongens fortjenestemedalje for lang og tro tjeneste som predikant i 1938. 

Det andre gravstedet tilhører Jan Baalsrud. Baalsrud var eneste overlevende etter at båten Brattholm forliste, og han flyktet gjennom de tyskokkuperte områdene fra Ringvassøy nord for Tromsø til Sverige våren 1943. Under flukten ble han syk, og hans flukt ble muliggjort gjennom de mange hjelpere han fikk i blant lokalbefolkningen. I Manndalen var mange unge menn engasjerte i å skjule han, og siden få han over til Sverige. Bygdas kvinner skaffet tilveie mat, klær og sørget for utstyr slik at han tålte oppholdet i berghyllen øverst i Manndalen som i dag blir kalt Baalsrudhula. Om Baalsrud hadde blitt oppdaget, ville hele befolkingen i Manndalen vært i fare.

Det var Jan Baalsrud eget ønske at hans aske skulle føres til Sandeng kirkegård etter hans død. Hans gravsteinen blir delt med leder for hjelpeaksjonen i Manndalen, Aslak Aslaksen Fossvoll.

Ved å kjøre 1,5-2 kilometer oppover i bygda igjen, kommer man til Anton Sjåbakkens kåk. Sjåbakken- huset er blitt kjent gjennom brevet eieren, Anton Sjåbakken, sendte til myndighetene på 1950- tallet. Brevet var en protest på krigsskadeerstatninga, og han nektet å betale for det provisoriske husværet han hadde satt opp etter evakueringen. Boligen ble imidlertid permanent husvære for han og mora, og boplassen har blitt et symbol på protest og motstand. Huset har dermed symbolverdi, men også verneverdi som et autentisk husvære fra denne tida. Fram til 26.07.09 vil åen være åpen for publikum fra klokka 12-14. Utover dette kan omvisning avtales ved å ta kontakt med Senter for nordlige folk, tlf. 77716200.

Nede ved senteret, som du ser fra Sjåbakkens kåk, arrangeres årlig en festival kalt Riddu riđđu. Den samiske revitaliseringsprosessen særlig på 90- tallet, kan sees som et opprør mot rådende holdninger i samtiden. Ungdom i bygda begynte å feire en samisk kulturfest på denne tiden, og møtte mye motstand for sitt engasjement. Kulturfesten ble til en festival og ble institusjonalisert. I dag er festivalen en nasjonal knutepunktsfestival. I år arrangeres Riddu riđđu fra 15. -19. juli, og besøkende er hjertelig velkomne.