Karantenestasjonen

Karanteneanstalten for smittede sjøfolk som kom til byen, ble anlagt på Nederberget. Arbeidene med anlegget tok til våren 1800, og i 1804 stod de to hovedbygningene (lasarettene) ferdig. Odderøyhullet og området utenfor fungerte som karantenehavn. Karantenestasjonen på Odderøya var den største i Nord-Europa og var i drift til 1914.

Byens innbyggere skulle fremdeles ha adgang til bukter og viker rundt øya for å berge trelast og fiske.

Karantenestasjonen var omgitt av en høy mur som fremdeles er temmelig intakt. I muren er det en åpning mot Østerhavna. Her var vel da ”Den sorte Port”, som Nicolai Wergeland forteller at de syke ble brakt inn gjennom.

Kolera og andre epidemiske sykdommer gjorde på denne tiden med ujevne mellomrom store innhogg i bybefolkningene i Danmark-Norge som i Europa for øvrig. I 1790-årene lå både franske og hollandske flåter med syke ombord i lengre tid i Kristiansand. Over 300 franske matroser ble den gangen gravlagt på Hospitalskirkegården inne i byen. Byens kommandant, oberst Undahl, døde av tyfus han hadde pådratt seg under et besøk om bord i et av de franske skipene. Behovet for en karantehavn var åpenbart.

Da karanteneanstalten var et faktum, tok man ingen sjanser, og alle skip som det var grunn til å frykte var rammet av smittsom sykdom, ble beordret til karantenehavnen. Der tok man alle forholdsregler. Klær og utstyr ble renset i det såkalte ”røykehuset” på Blegerøya, og man var forsiktig med direkte berøring med folk som var smittet. ”Giftfengende” varer ble oppbevart i egne pakkhus. Selv skipspapirene ble røykt eller gjennomfuktet med eddik. Utenfor Festningsbrygga inne i byen hadde karantenestasjonen et ”parloir” eller mottakelsesrom. Rommet var delt i to med et gitter, slik at folk fra byen og folk fra Lasarettet kunne snakke sammen uten å komme i berøring med hverandre. I Parloiret hadde man klyper eller tenger til å overrekke og motta papirer fra karantenestasjonen til byen.

Karantenestasjonen hadde en egen gravplass, den som etter hvert ble kalt Kolerakirkegården. Den ligger ved Kjerregårdsbukta. Brygga her ble tidligere kalt Daumannsbrygga, og der la man til når man skulle gravlegge lik på gravplassen. På grunn av smittefaren foregikk gravleggelsene med minst mulig seremoni. Likene ble veltet ut av kisten og dekket med ulesket kalk.

Hvor mange som endte sitt liv på Lasarettet og ble gravlagt på Kolerakirkegården, vet man ikke. Den siste vi kjenner navnet på, var engelskammen William Petrie, som døde høsten 1892. I 1943 ble tre Wehrmacht-soldater som hadde samarbeidet med den lokale motstandsbevegelsen, dømt til døden og hengt på Odderøya. Likene ble kastet i en grav på Kolerakirkegården, men overført til Oddernes kirkegård etter krigen.