Taubane
Hadeland Bergverk bygget taubane fra Nysetergruvene. Taubanen fraktet den sinkholdige steinen fra gruvene og ned de cirka to kilometrene til bygda. Taubanen endte ved vaskeriet nede ved Sveselva, som er i søndre del av Grua tettsted. Fra rasteplassen der du kan se karst og opp til Nysetergruvene passerer du flere fundamenter for taubanen. For selv om selve taubanen for lengst er borte kan en se fundamentene av der det har stått master nedover lia.
Slik så trolig taubanen ut. Kunstner: Hillkirk
Rest av taubanen. Fundament til stativ.Fotograf: KM Avtjern (c) Randsfjordmuseene
Strammestasjonen for taubanen. Rest av steinkasse. Fotograf: KM Avtjern (c) Randsfjordmuseene
Taubanen fra Nysetergruvene og til vaskeriet ble bygget i 1906. Det ble også bygd en taubane fra en annen gruve ved Mutta til vaskeriet og fra vaskeriet til Grua jernbanestasjon. For å drive taubanen og andre maskiner anskaffet gruveselskapet seg en lokomobil. Dette var en kulldrevet dampmaskin som produserte strøm. Og denne lokomobilen drev taubanen helt til 1922 da gruveselskapet fikk elektrisk strøm fra Hadeland Elektrisitetsverk.
Taubanen bestod av stativer eller master som stod med jevne mellomrom nedover lia fra Nyseter. Det var trukket wire som det hang kagger/malmtønner på. Taubanen ble styrt fra Nysetergruvene, hvor også motoren stod. Vaskeriet nede i bygda hadde telefonkontakt med Nyseter og kunne gi beskjed dersom det oppstod problemer.
Taubanen fraktet fulle kagger med sinkholdig stein ned lia til vaskeriet og de tomme kaggene kom opp igjen. Kaggene med stein var tunge. Så i mastene var det solide bærebjelker. Mellom hver kagge var det minst 30 meter for ikke å overbelaste taubanen.
Omtrent halvveis mellom Nyseter og vaskeriet, på en slette før lia stuper ned til bygda, kan en se rester av en strammestasjon for taubanen. Siden lia ned fra Nyseter ikke stuper rett ned til vaskeriet ble taubanen gående i partier med varierende helling. Det ble ikke mulig å holde wiren som kaggene hang på stram ned hele lia, både på grunn av den varierende hellingen og fordi vekten av og antall kagger kunne variere i løpet av en arbeidsdag. Dersom wiren ikke var stram nok ville jo kaggene nå ned i bakken. Løsningen var å ha mulighet til å stramme wiren ved endestasjonene for taubanen og lage en strammestasjon midt nede i lia. Ved strammestasjonen ble kaggene ført over fra en wire til en annen wire ved hjelp av en skinne. De to wirene ble strammet ved hjelp av tyngden av hver sin store steinkasse.
Når du står ved restene av strammestasjonen kan du se fundamentene av mastene. Steinkassene ble plassert på bakken og i dag er det kun to store hauger med stein med rester av metall fra beslag og lignende.
Etter strammestasjonen fortsetter natur- og kulturstien langs en sti. Du kommer etter en kort stund til et sted der det er rester av fundamenter av taubanen på den ene siden av stien og en rasteplass med flott utsikt mot Oppdalen på andre siden.
