Kullmile
Kullmiler ble laget for å fremstille trekull. I tilknytning til glassverk og smeltehytter, som Hakadal verk og Hadeland Glassverk, ble fremstilling av kull drevet i stor målestokk i Norge på begynnelsen av 1800-tallet. I natur- og kulturstien, rett ved der den gamle anleggsvegen til Hadeland Bergverk krysser skogbilvegen opp til Nyseter, kan en se tydelige rester av kullmile. Her er det satt opp en informasjonstavle om kullmiler.
Jorda er svart og en finner trekull der kullmila har stått. Fotograf: KM Avtjern (c) Randsfjordmuseene
Informasjonstavla om kullmile. Fotograf: KM Avtjern (c) Randsfjordmuseene
Stien fortsetter over skogbilvegen og opp den blå og gult merkede gamle anleggsvegen for Hadeland Bergverk. Fotograf: KM Avtjern (c) Randsfjordmuseene
Der kullmila ved natur- og kulturstien stod er det nå vokst skog. Men dersom en ser etter på bakken, så er jorda svart, og en kan finne rester av kull. Dette er altså rester av en eller flere kullmiler som en gang var bygget og brent her.
Ei kullmile består av kappet trevirke stablet opp i en stor haug, med luft- og røykkanaler. Haugen dekkes med jord og antennes i bunnen. Luft- og røykkanalene regulerer lufttilgangen, og sikrer at gassene som dannes inne i milen går opp i luften sammen med røyken. Når gassene luftes ut vil ikke alt trevirket brenne opp. Det oppstår en ufullstendig forbrenning, eller gløding. Det trevirket som ikke brenner opp, omdannes til trekull. Dette trekullet er fritt for vann og surstoff.
I Vikingtida brente de kull i runde jordgroper (2-4,5 meter i diameter og 0,5-1 meter dyp). Trevirket ble stablet ned i gropa og dekket til med torv og jord. Deretter ble mila satt fyr på. På 1500- og 1600-tallet var større gruvedrift satt i gang og da trengte de store mengder kull. En brente da kull i miler som ble lagt på bakken, såkalte reismiler. Milen var da 10-11 meter i diameter og tok ca 150 m3 med ved.
Det krevde mye arbeid å bygge ei kullmile. Og når milen var påtent måtte den passes hele tiden til kullet var ferdig brent. Dette tok mange dager. Det var derfor ofte ei barhytte eller koie i nærheten av mila. Der kunne kullbrennerne overnatte.
Temperaturen under forkullingen lå på mellom 500 og 600 grader. De som passet på mila hadde alltid klar rå, våte greiner og torv som kunne brukes til å dempe varmen dersom det ble for varmt. Ble temperaturen i mila for høy, brant for mye av veden og det ble mindre trekull å hente ut av mila til slutt. Derfor finner en som oftest vann i nærheten av milene. Ved kullmila i natur- og kulturstien renner Nyseterbekken. Og der har kullbrennerne hentet vann til greiner og torv som måtte holdes vått.
Trekull gir jevn og god varme når det antennes. Før det ble vanlig med elektrisk kraft i første halvdel av 1900-tallet brukte jernverkene, glassverkene, brenneriene og annen industri store mengder trekull. Mange garder i bygda hadde egne smier og benyttet trekull der. Å fremstille trekull i kullmile ble derfor drevet i stor målestokk. I områdene rundt Grua ble store skogsområder fullstendig hugget ned på 1800-tallet fordi fremstilling av kull ble drevet i stor skala.
Tilvirkning av kull tapte etter hvert tapte sin betydning utover 1900-tallet når elektrisiteten ble vanlig. Men under den annen verdenskrig ble den tatt opp igjen. Da var det behov for trekull blant annet til bildrift og fordi innførsel til industrielt behov ble stoppet.
