Storgata og Lilletorget
Fotografiet fra Storgata i Lillehammer er fra en gang rundt 1930, bilene og motorsyklene har gjort sitt inntog men det er fortsatt vanlig med hest og vognmenn i byens gater. Om våren og høsten kunne man i tillegg oppleve seterreiser med ku- og saueflokker gjennom Storgata.
Postkort fra Lillehammer som viser Mesnafossen, Victoria Hotel og industribebyggelse langs elva. Foto: Inge Aukrust
Postkort fra Lillehammer som viser Lilletorget og inngangen til daværende Mesna Brug. Foto: Inge Aukrust
Storgata er like gammel som byen og har en unik posisjon i byhistorien. Amtskonduktør C. Buckholz rutet i 1828 opp det første reguleringskart for Lillehammer og helt opp til 1912 skjedde byveksten etter de planene som ble trukket opp ved grunnleggingen i 1827.
Gata ble gradvis utbygd, først fra Mesnabrua til hjørnet ved Søndre park.
I lang tid før byen ble til lå den eneste bruforbindelsen over Mesna ved det som i dag kalles Lilletorget. Den gamle Trondhjemske hovedveg gikk langs Gamlevegen inntil Storgata ble knyttet sammen med hovedvegen nord og sør for byen i omtrent 1850. Dermed oppsto det lille torget mellom gatene. Etter dette gikk hovedtrafikken gjennom Storgata helt fram til 1988 da det ble vedtatt å anlegge gågate, under OL i 1994 ble denne gågata omdøpt til stågata.
Den beskjedne bebyggelsen med en- og to-etasjes hus på begge sider dannet snart et gatemønster. I 1860 lå bygårdene tett i tett langs Storgata gjennom hele byen. Bygårdene bestod, med få unntak, av panelte tømmerhus i empirestil. Langs gata lå våningshusene med forretningslokaler i første etasje og med familieleiligheter i annen etasje. Bak husene var det romslige løkker der det ble satt opp stall og fjøs og ellers nødvendige boder for handelsvirksomheten. De fleste av gårdene hadde også en have som hørte gården til, nedenfor lager og uthus. Som regel var det også et lysthus der, hvor folk om sommeren samlet seg om kveldene og diskuterte dagens spørsmål.
I begynnelsen var nok ikke selve gata særlig velstelt. Snø og slaps blandet med hestemøkk gjorde nok gata lite innbydende på senvinteren og i sommerhalvåret var den til tider sølete eller alt for tørr og støvete. Nattestid ble Storgata sparsomt opplyst av oljelamper som ble tent og slukket av vektere. Disse lampene ble erstattet av noen lite kunstferdige trestolper med elektrisk lys og telefonlinjer da Lillehammer fikk strøm i 1994. Bilene gjorde sitt inntog rundt århundreskiftet, men gatene var preget av hest og vognmenn langt ut på 1930 – tallet. Om våren og høsten kunne man i tillegg oppleve seterreiser med ku- og saueflokker gjennom Storgata.
Digital fortelling
http://www.digitaltfortalt.no/show_single.aspx?art_id=113435&fylke_nr=500
Kilder
Almaas, Liv
1990. Lillehammer Min barndoms by. Thorsrud a.s Lokalhistorisk forlag. Lillehammer.
Bærøe, Per R.
2000. "Herlig er Staden, Præktig er Gaden..." Fra Lillehammer 1827 til 1900. Thorsrud a.s Lokalhistorisk forlag. Lillehammer.
Fåberg Historielag og Thorsrud a.s:
1996. Gate og gutu.Thorsrud a.s Lokalhistorisk forlag. Lillehammer.
1990. Vår barndoms by. Fåberginger i ufred og krig. Thorsrud a.s Lokalhistorisk forlag. Lillehammer.


Storgata og Lilletorget