Mjøsa

Knutepunkt for 1800-tallets kjøpstad

Mjøsa var den sentrale ferdesåra på det indre Østlandet på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Her gikk det føringsbåter om sommeren som tok med seg korn og brennevin fra flatbygdene og slakt og skinn fra Fåberg og Gudbrandsdalen sørover. Nordover tok båtene med seg korn, salt og kolonialvarer. I 1827 var det antakelig rundt 200-250 føringsbåter i trafikk på Mjøsa. Dette var kravellbygde og flatbunnede båter med mast og et lite råseil lagd av strie. Ferden i åpen båt var langt fra ufarlig – flere forliste og lasten var tidvis så dårlig når den kom fram at den måtte kastes.  Om vinteren gjorde mjøsisen det mulig å frakte varer med hest og slede – ofte var det en enklere ferd enn den med båt.

Det hele endret seg gradvis under det vi kan kalle den første kommunikasjonsrevolusjonen. En av de viktigste personene for kommunikasjonsutviklingen i Lillehammer var bergenseren Ludvig Wiese. Han fortsatte å bo og virke i Lillehammer i de første harde årene i kjøpstadenshistorie troen på at Lillehammer ville blomstre dersom aksen Eidsvoll-Mjøsa-Lillehammer ble utnyttet til sitt fulle. Førebåtene måtte vekk og dampskipet inn dersom dette kunne skje. På sitt tredje forsøk klarte Wiese til slutt å få samlet nok kapital til å få realisert drømmen – dette skjedde gjennom opprettelsen av et aksjeselskap. Aksjene som ble solgt fungerte som en garanti for å få innvilget et statelig lån på 15 000 spesidaler. Tidlig på høsten 1839 godtok Stortinget ordningen og 27. september 1839 ble selskapet konstituert.

I november 1839 kunne Wiese derfor ta turen over til England hvor han besøkte flere produsenter. Båten han til slutt gikk var imidlertid ikke engelsk, men skotsk. Fra Glasgow ble båten fra firmaet Sanderson & Son fraktet i deler til Norge. Ved Minne i Eidsvoll ble båten satt sammen. Et år tok det før båten foretok sin prøvetur 1. november 1840. Skipet fikk navnet Jernbarden etter Eirik jarls skute i slaget ved Svolder. Våren 1841 var Jernbarden i rutefart over Mjøsa. Wiese var ikke helt fornøyd med Jernbarden og dro til England for å bestille sitt andre skip – et skip som fikk navet Dronningen. Skipet var i drift fra 1847, og mens Jernbarden hovedsakelig var et fraktskip var Dronningen et passasjerskip.

På 1850-tallet ble Hovedbanen mellom Eidsvoll og Christiania påbegynt og Wiese så sitt snitt til nok en gang å revolusjonere trafikken på Mjøsa. De to dampskipene ble solgt til engelskmennene som bygget jernbanen. Resultatet var færre avganger og høyere priser. For å endre på situasjonen ble løsningen et helnorsk selskap: Det oplandske damskipselskap. I samarbeid med Motala verksted (Sveriges største mekaniske verksted) ble den nye båten klinket sammen ved Minne. Båten fikk navnet Skibladner etter guden Frøys skip. Misnøyen med engelskmennenes styring av Jernbarden var fortsatt stor, og selskapet satte derfor i enda en ny båt i drift: Færdesmannen. Begge båtene ble sjøsatt i 1856 og hele fire dampskip var nå i drift på Mjøsa.

Kilder

Buggeland, Tord og Jacob E. Ågotnes

1977. Lillehammer. By og bygd - gate og grend. De sandvigske samlinger. Lillehammer.

Feiring, Trond

2004. Byen og bygda. Materiell vekst og kulturell blomstring. Thorsrud a.s Lokalhistorisk forlag. Lillehammer.