Gundersen-gården

Kjøpstaden og bondestuene

I 1827 fikk Lillehammer status som kjøpstadsanlegg. Statusen gjorde at Lillehammer verken var by eller land: Alle kunne slå seg ned å drive handel og borgerlig næring, men når det kom til offentlige institusjoner og praksiser som beskatning, presteskap, doms- og tvangsmyndighet, valgrett og verneplikt ble lillehamringene betraktet som innvandrere av landsdistriktet, altså Fåberg. Dermed ble byen i første omgang mindre interessant for borgerskapet i hovedstaden og ble i stedet småborgerskapets by. I de første årene som kjøpstadsanlegg var levevilkårene for de innflyttede håndverkerne og kjøpmennene harde – det var rett og slett for mange av dem i forhold til etterspørselen av tjenester. Mange gikk derfor fallitt eller konkurs. Men forholdene bedret seg utover på 1800-tallet, og særlig etter 1842 da Lillehammer fikk bystatus og ble en kjøpstad.

Tre år etter Lillehammer ble kjøpstad, i 1845, starter historien om Gundersen-gården. I 1845 var det 562 innbyggere i Lillehammer og hele 41 handelsmenn. For å overleve var handelen med bøndene i distriktene rundt byen helt nødvendig. I de første årene som kjøpstadsanlegg var det stort sett folk utenbys fra som prøvde lykken. Avkastningen lot vente på seg og mange måtte gi tapt. Det ga rom for nye krefter og flere av bygdenes ungdom dro inn til å byen. En av dem som gjorde det var Simen Gundersen. Han var født i Gryte i Østre Gausdal i 1820 og 25 år gammel slo han seg ned i Lillehammer og startet sin bondehandel i det, som for all ettertid, har blitt kalt Gundersen-gården.

Dølene hadde en fordel fordi de kjente bøndenes og deres behov.

Bøndene kom inn til byen en eller to ganger i året og siden de dro så sjeldent trengte de husrom de gangene de kom til byen, og det fikk de i bondestuene til kjøpmennene. Her fikk de losji for natten og morgenkaffe, og ikke en sjelden gang rikelig med alkohol. Men alkoholen var ikke det eneste problemet man støtte i kjøpstaden skal vi tro prost H. E. Sommerfelt. Ingen av butikkene hadde kakkelovn og disken var så skitten at om du skulle kjøpe kjoletøy ville du ha hatt store problemer med å finne et sted å bre det ut på.

Simen Gundersen ble en sentral skikkelse i Lillehammer fram til sin død i 1874. Han var blant annet en viseordfører, direktør i Lillehammer sparebank og var med å stifte Lillehammer Brænderi. Etter at Gunder, Simens sønn, tok over gikk det nedover med forretningen. Gunder var mer interessert i teologi og heller ikke søstrene interesserte seg for handelen. Gården ble solgt for 1400 spesidaler og Simens bror Christian Gundersen tar over. Året etter kommer Bjørnsons ”En Fallitt” og en kan lure på om han har vært inspirert av nettopp familien Gundersen – mange likhetstrekk i de to sagene er det i hvert fall.

Bondehandelen fortsatt fram til 1890-tallet. Men med jernbanens ankomst var det ikke lenger nødvendig for bøndene å dra inn til Lillehammer med hest og kjerre. Da Alf Lundeby malte Gundersen-gården i 1907 var den gamle bondehandelen en saga blott, men hestene var fortsatt en viktig del av bybildet.

Det ble drevet handel i gården helt til den ble revet, og forretningsmannen Johns Kaulum flyttet over i det nye Handelen og håndverkets hus hvor han drev til 1974.

Lundeby og bakgårdene

Alf Lundeby (1870-1961) vokste opp i Våler, en jord- og skogbruksby i Solør. Etter å ha vært med sin far til Christiania og sett Høstutstillingen kom Lundebys ønske om bli kunster. Men i første omgang utdannet Lundeby seg til xylograf. Xylografi var imidlertid på vei ut som reproduksjonsform da Lundeby var ferdig utdannet og han kunne derfor vie sin tid til malerkunsten. Under xylografi-utdanningen hadde han tatt maletimer på Den kgl. Tegneskole og vinteren 1896-97 var han elev hos Harriet Backer.

I 1899 dro Lundeby for første gang til Lillehammer. I første omgang leide han rom på Breiseth, men etter hvert leide han hybel i byen før han til slutt slo seg ned i byen for godt – i Nordsetervegen. Selv om han formga huset selv var han ikke helt fornøyd så han solgte det og bygde et nytt, Casa Rosa.

Lundeby ble etter hvert godt kjent med sin nye by og malte mange malerier fra portrom og bakgårder. Nostalgien over den gamle bondehandelen ser vi tydelig i maleriet av Gundersen-gården.

Digital fortelling

http://www.digitaltfortalt.no/show_single.aspx?art_id=114344&fylke_nr=

Kilder

Buggeland, Tord og Jacob E. Ågotnes

1977. Lillehammer. By og bygd - gate og grend. De sandvigske samlinger. Lillehammer.

Hosar, Kristian  

1992 For byen og næringslivet. Handelens og Håndverkets Hus A/S. Thorsrud a.s. Lillehammer.

Johannesen, Ole Rønning

1990. Lillehammermalerne. Lokalhistorisk forlag. Espa.