Skiferindustrien i Oppdal

Av Merete Røskaft

Under ledelse av Olaf Skaslien la man på 1920 og 30-tallet grunnlaget for utviklingen av nye metoder for å spalte og dele skifer, hvilket gjorde den anvendelig til en rekke nye formål.

I dag foreligger det en rekke planer for formidlingen av det viktige industrielle kulturminnet som skiferindustrien i Oppdal utgjør.

Skiferens århundrelange tradisjon

Midt i Oppdal sentrum ligger Opdal Turisthotel med sin karakteristiske fasade kledd med skiferstein. For tilreisende, enten de kommer med bil eller tog, gir hotellet en visuell smakebit av noen av de ressursene som fjellene rundt Oppdal kan by på, kvartsskifer og leirskifer. Gjennom århundrene har folk i Oppdal nyttiggjort seg denne ressursen, men det var først i første halvdel av 1900-tallet at skiferproduksjonen fikk et omfang som gjør at vi kan snakke om industriell virksomhet.

I Gissingerdalen øst for Drivdalen har folk i bygda tatt ut stein i århundrer. Skiferen man hentet her ble først og fremst brukt til takstein. Skiferen egner seg godt til dette formålet fordi den ikke trekker vann, det finnes eksempler på at skifertak kunne ligge i hundre år uten å lekke! Man har også brukt skifer til steinheller innen- og utenfor ytterdøra.

Pionerarbeidet på 1920- og 30-tallet

Ett navn står sentralt når historien til skiferindustrien i Oppdal skal skrives, nemlig Olaf Skaslien. I 1915 ble Skaslien ansatt som byggmester ved Dovrebane-anlegget, med ansvaret for all husbygging mellom Dombås og Støren. Skaslien begynte snart å fundere på om skiferen som Oppdal var så rik på kunne utnyttes til bygningsmateriale. Spenningsmomentet lå i om skiferen lot seg dele opp i mindre stykker med jevne, rettvinklede kanter slik at den kunne brukes til fasademur.

I 1917 fikk Olaf Skaslien anledning til å eksperimentere med steinen, for å se om det lot seg gjøre å bearbeide den slik at skiferforekomstene på Oppdal kunne utnyttes kommersielt. Sammen med en av arbeidsformennene ved Dovrebanen, Arthur Stenberg, prøvde han ut ulike metoder for å forsøke å få delt opp steinen:

«”Så forsøkte vi på den måte, at vi med en skarp meisel hugg et spor etter delingslinjen, la stenen med delingslinjen ned og enderne på underlag og slog rett over delingskanten med en hammer. Stenen delte sig efter linjen og med rettvinklede kanter, og problemet var løst.”»

Slik beskrev Skaslien med egne ord hvordan de kom fram til den beste metoden for å dele opp skiferen. Allerede samme år ble det satt i gang produksjon av stein til Dovrebane-anlegget, og det skulle snart vise seg å være lønnsomt, til tross for høye lønninger. På det meste var 170 mann sysselsatt i skiferproduksjonen i Oppdal.

I 1923 startet Olaf Skaslien Opdal Stenindustri, med ham selv som driftsleder og O. Skjøtskift som disponent. I 1932 brøt han ut av dette firmaet og startet A/S Opdalsten. I 1973 skulle så disse to bedriftene bli slått sammen under navnet Oppdal skiferindustri.

Mange tunge tak

Selv om vanskelighetene knyttet til det å dele opp skiferen var blitt løst i 1917 (en ny og enda bedre metode ble utviklet på 1930-tallet), så var det mange utfordringer forbundet med transporten av steinen fra bruddene og ned til jernbanen. Særlig problematisk var det å få fraktet steinen ned fra høyfjellet med hest og slede.

Løsningen på dette ble i første omgang byggingen av en transportheis i Sæterlia, som sto ferdig våren 1937. Heisen var i drift til 1960 da det ble bygd veg inn i fjellet. Heretter ble steinen fraktet med lastebil.

For å høre radioprogrammet og se flere bilder se:http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_trondelag/1.6574012