Mølnargårdskvenna i Bjugn
Siden middelalderen har kverna gått ved elva ved Mølnargården i Bjugn. Den gamle kverna er borte, men ildsjeler har reist ei ny kvern til bruk i omvisninger og undervisning. Slik får folk ta del i et av bygdas viktigste daglige kulturminner fra en svunnet tid.
Av Merethe Skjelfjord Kristiansen
Nede ved fjorden har man brygge og flere naust. Og bruket er slik, med sin tette tilknytning til fjorden, et godt eksempel på en gård i Fosen. Samtidig sier navnet at her har det vært annen aktivitet. Mølnargården har vært møllerens gård siden høymiddelalderen.
Mølnargården
Gården er første gang nevnt i 1520, men er sannsynligvis eldre. Trolig stammer den fra tiden før Svartedauden, som herjet landet året 1349. Dette fordi gården fremdeles var i bruk på tidlig 1500-tall. Siden så mange gårder lå øde etter pesten, ble det ikke ryddet nye gårder her til lands før på 1600-tallet. Man tok heller i bruk ødegårdene fremfor å rydde ny jord.
Bekkekverner, lik den som var i bruk på Mølnargården, kom først i bruk i Norge på 1200-tallet og gården har trolig fått navnet sitt på denne tiden. Muligens går gårdens historie enda lenger tilbake, da som en del av gården Bjugn.
Den første mølleren vi møter i kildene er Oluff i ”Mølnargårdh”, dette i forbindelse med oppregningen av tiende i 1520. Gården lå opprinnelig under jorddrotten på Austrått på Ørlandet og betalte landskylda dit. I 1661 går gården over i godseieren på Tøndels eie, før bonden og mølleren på Mølnargården blir selvstendig i 1772.
Gjennom århundrene hører vi om flere av møllerne. En av de driftigste var Jørgen Pedersøn som under det rike sildefisket i Bjugnfjorden i 1633 var en ivrig forkjemper for å få bygd kirke i bygda. Senere ble han også lensmann.
Like heldig var ikke Peder Ellingsen, som drukner nede ved kvernbruket i 1789. Ryktene skulle ha det til at drengen Johan Olsen var innblandet i ulykken, og året etter gifter han seg da også med enken etter Peder, Gisken. Sammen fikk de seks barn.
Innbringende drift
Kverna på Mølnargården var en av de mest innbringende for herren på Austrått. Med et fall på seks til åtte meter innenfor en relativ kort strekning var fossen en stor ressurs i det ellers så flate landskapet. Senere skal det ha vært to kverner under Mølnargården. At disse var de viktigste i Ørland-Bjugn-regionen kan vi lese i utligningen av Quernskatten. I 1782 svarte de omliggende møllene for seks skilling, mens Mølnargårdskverna alene svarte for 48.
For retten til å drive mølla var bonden pålagt ”hoveri”, flere ukers pliktarbeid for jorddrotten. Dette kunne være arbeid i slåttonna eller hogst i skogen. Gården hadde dessuten flere bruk under seg, i 1668 bodde 31 strandsittere og 18 borgere på Mølnargårdens grunn som alle betalte leie til Jens Bjelke på Austrått.
Selv om bonden ble selvstendig i 1772, beholdt eieren av Tøndel retten til å kverne kornet sitt gratis. Tøndel var en av de største gårdene i området og dette var en stor belastning for bonden på Mølnargården. I 1892 får så bonden full råderett over fossen, uten at dette øker aktiviteten ved en allerede hardt prøvet mølle. Driften var ikke lenger lønnsom og på slutten av 1800-tallet stopper all mølledrift ved Mølnargården.
Kvernhuset
Det gamle kvernhuset ble revet på slutten av 1800-tallet og man kjenner ingen som har sett huset. Tømmeret ble etter tradisjonen brukt under byggingen av våningshuset på Elvegård, Mølnargårdssætera, i Kotenget, men også dette huset er revet i dag. Lenge var det kun restene etter mølledriften som var synlige, med husfundamentet og en haug med stein nede ved Mølnargårdsfossen. Dessuten fant man på gården flere gamle kvernsteiner, enkelte gjenbrukt som dørheller. Steinene kom i sin tid fra Kvernfjellet i Selbu, som eksporterte kvernstein helt ned til Nord- Europa.
Kornet ble fraktet med båter og i elveosen er det spor etter at en dokk ble ryddet slik at båtene kunne legge til. På veien hjem var båtene fulle av melsekker.
Kverna ble drevet av en kvernkall, en stokk med skovler som ved hjelp av vannet drev den øverste av to kvernsteiner rundt. En trerenne ledet vannet ned mot skovlene. Selve kverna bestod av to kvernsteiner, en over- og en understein, montert i en benk. Kvernkallen var montert på en loddrett aksel rett under kverna og satte slik den øverste steinen i rotasjon. Understeinen satt fast i benken.
Skulle man få maksimalt utbytte av vannet, ble elven demmet opp. Også i Bjugn finner man spor etter dette, blant annet i Mjøsundet i Ryvatnet og ved utløpet av Ryvatnet og Kotengvatnet.
Et nytt kvernhus reises
Helt siden museet åpnet har man ivret for å kunne gjenreise kvernhuset på Mølnargården. Mye kunnskap ble hentet inn gjennom studiereiser i både inn og utland. I 2006 var også den finansielle delen i boks, og man kunne starte byggingen av en ny kvern like ved det gamle kvernstedet.
I 2007 sto den nye kverna ferdig, reist av entusiaster i bygdatunlaget. Tømmeret kom fra et gammelt stabbur som museet hadde liggende lagret. I dag har man kontraktfestet rett til å ta ut vann fra fossen til drift av kverna. Det er lagt stor vekt på at den gamle bekkekvernteknologien skal kunne formidles, og kverna er derfor tro mot den gamle teknologien.
I dag benyttes det nye kvernhuset i formidlingen ved museet. Både ung og gammel synes det er morsomt og interessant når kverna settes i gang. På denne måten kan man lære de nye generasjoner litt om fortidens dagligliv.
Kilder/ litteratur:
Leth-Olsen, Sturla. Bjugn Bygdatun. Mølnargården. Bjugn 1988.
Aune, Kolbjørn (red.), Fosens historie. Fra istid til 1730. Orkanger 2005.
http://www.molnargaarden.no/ (11.03.09)
http://www.kvernstein.no/ (11.03.09)
Denne artikkelen er hentet med tillatelse fra NRK Trøndelag fra http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_trondelag/1.6644635
her vises også billedserier knyttet til kverna på Mølnargården
