”Persenrommet” i Rissa
I Reinsgrenda i Rissa ligger husmannsplassen Brovold, eller ”Persenrommet” som den og kalles. Her kan vi trekke linjer fra husmannstida under Reins Kloster via Johan Bojers forfatterskap, og fram til nåtidens rolle som et sted for kulturformidling.
Husmannsplassen Brovold, foto: Bernt Brevik
Av Petter Lindseth
Kulturminneserien
Programserien er et samarbeid mellom Fortidsminneforeningen, Den trønderske avdeling og Nord-Trøndelag avdeling, og NRK.
Eiendommen Persenrommet er ikke spesielt iøynefallende der den ligger i et kulturlandskap som blant annet består av Reins Kloster, Bojers barndomshjem på Fætten og moderne gårdsanlegg.
I daglig tale går eiendommen under to navn: husmannsplassen Brovold og/ eller Persenrommet.
- Navnet skriver seg fra Elias Pedersen Åsan, som fikk husmannskontrakt med grunneier Horneman i 1885. Den lokale uttalen av etternavnet Pedersen er ”Persen”, derav Persenrommet, forteller Andreas Myran.
Myran bor ikke langt fra husmannsplassen, er pensjonert ligningssjef og svært aktiv med å samle lokalhistoriske opplysninger. Han har blant annet bidratt mye i arbeidet med gårds- og slektshistorie i Rissa.
Andreas Myran forteller at det ved det forrige århundreskiftet var 40 husmannsplasser under Reins Kloster i Reinsgrenda til Melkåa, som danner grensen mot Stadsbygd.
I 1911 fikk husmannen Jens Fætten skjøte på sin eiendom, og ble den første sjøleieren. 40 år senere, den 6. juli 1951 ble Andreas Kvithyll den siste husmannen som fikk skjøte på sin eiendom ”Kjempekra” på Kvithyll. Elias Pedersen Åsan på Brovold ble sjøleier i 1916, og fikk tildelt bruksnummer 8.
Husmann og ”ståtarkonge”
- Elias Pedersen Åsan ble født 14. april 1860 og døde 18. februar 1935. Elias ble første gang gift i 1884 med Elen Martha Andreasdatter Asphaug. Sammen fikk de barna Emelie, Anne Martha og Andreas. Elias ble enkemann i 1897, og giftet seg på nytt året etter med Olina Olsdatter Brovold. De fikk datteren Elen sammen, forteller Andreas Myran.
- Han startet ryddingen av plassen ca i 1885. Våningshuset og den eldste del av fjøset ble visstnok bygget av laftet tømmer året etter, sier han.
Ifølge bokverket Norges Bebyggelse og opplysninger samlet der i 1953-56, var eiendommen på ca 20 dekar dyrket mark. Fjøset rommet to kyr, en kalv, en gris og tre sauer.
Elias ”Persen” var rådsdreng på Reins Kloster, noe som innebar å lede arbeidet som ble utført av husmennene. Han var også en tid ansatt som ”ståtarkonge,” og for dette fikk Elias 50 kroner i året.
Professor Audun Dybdahl skriver at ”ståtarkongen” også ble omtalt som bygdevekter:
«Stodderkongene fungerte som et slags ordenspoliti. En av hovedoppgavene var å jage tatere, tiggere og andre reisende som man så på som uønskede inntrengere og som man antok kunne bli en økonomisk belastning (…)
Audun Dybdahl
»
På slutten av 1864 klaget Horneman over den uorden som fant sted på Reins kloster på søndager det var preken. Kommunestyret bevilget seks spd til en bygdevekter som skulle holde orden her hver prekensøndag” (Dybdahl, Rissa Bygdebok bind II, s. 74-75).
Hvordan artet dagliglivet seg for en husmann? Han var bundet av en kontrakt, og om slike husmannskontrakter, skriver Audun Dybdahl i Rissa Bygdebok:
«”Husmannskontrakter som ble inngått i Reinsgrenda omkring 1900 skiller seg ikke så mye ut fra tilsvarende overenskomster et par mannsaldrer tidligere. Ola O. Brovold overtok plassen etter sin svigerfar i 1904. Årsavgiften av plassen var kr. 56,20. Av dette ble bare 9-10 kroner betalt kontant, resten ble avregnet mot arbeid. Plassmannen måtte arbeide 54 dager i onnene, derav 30 dager i slåttonna. Pliktarbeidet gikk fire dager i uken. Den som ikke kunne stille selv, måtte leie for seg. Hadde en husmann en voksen sønn, kunne de to arbeide to dager. I kontrakten stod det dessuten at husmannen skulle være med på to byturer. Han skulle også være med to dager på vedlikehold og reparasjoner av gjerder (uten lønn). De som arbeidet på Rein, møtte til dagens første måltid kl. 5.00. Arbeidsdagen sluttet med kveldsmat kl. 20.00”.»
Audun DybdahlRissa Bygdebok, bind II (s.170).
Persenrommet og Den siste viking
Forfatteren Johan Bojer (1872-1959) har gitt betydningsfulle folkelivsskildringer av ”feskarbonden” og kulturmiljøet i husmannstida på slutten av 1800-tallet. Husmennene kombinerte gårdsarbeidet med å segle og ro til Lofotfisket på etterjulsvinteren. Litteraturviteren Øystein Rottem har skrevet en innledning til romanen Den siste viking, og forteller der at Bojer var godt kjent med lofotfiskernes levekår, også fordi pleiefaren og sønnen hans på Fætten årlig var på Lofoten som lottekarer på garnbåt.
«”Den siste viking er Johan Bojer på sitt beste som forteller. Her er han på hjemmebane. Her behersker han sitt stoff og kjenner til bunns de mennesker han skriver om. De fleste av episodene i boken er omskrivninger av historier han selv har hørt som barn. Og personene er hogd ut etter levende modeller fra Bojers egen hjembygd – det har forfatteren selv vedgått”»
Øystein RottemInnledning til romanen Den siste viking, s VII, Gyldendal Norsk Forlag 1972.
Persenrommet har også en indirekte rolle i Den siste viking, og denne koplingen bidrar til at husmannsplassen også har nasjonal interesse. En av romanens karakterer er Jakob- ”Pinade med litjfoten”. Jakob Ingebrigtsen Åsan (f. 25.12.1839) var forfatterens modell til ”Pinade med litjfoten”. Åsan bodde på Persenrommet i sine siste leveår og døde der 13.mai 1921, samme år som romanen ble utgitt første gang.
Kulturmiljøet i ”Den siste viking” er også iscenesatt flere ganger, sist ved Trøndelag Teater i 2008.
Den siste viking
I 1935 var Bojer selv instruktør ved fremføringen under Trøndelagsstevnet i Kvithyllfjæra.
Husmannsplassen i nåtid og framtid
I 1994 kjøpte Rissa Bygdemuseum husmannsplassen av Elias Pedersen Åsan sine etterkommere. Stua er den eneste gjenværende autentiske bygning i den tidligere husmannsgrenda. Gårdsanlegget består av fire bygninger i et tilnærmet avgrenset tun.
- Våningshuset er i dag det eneste i sitt slag her i grenda, uten innlagt vann og strøm. Vi har nå fått midler blant annet gjennom Norsk Kulturminnefond til å restaurere hovedbygningen utvendig, sier Karl Henrik Moe, styreleder i Rissa Bygdemuseum. Bygdemuseet er husmannsplassens venneforening og en restaurering er nødvendig for bevaring, og for å gjøre stedet mer tilgjengelig for allmennheten.
– Vi har ambisjoner om å videreutvikle stedet som et åpent anlegg for alle lokalhistorisk interesserte. Det er viktig for oss å få liv og røre her med kulturelle arrangementer som gammeldagse basarer, lokalhistoriske møter, og ikke minst legge til rette for et samarbeid med skoleverket. Slik håper vi at dette skal bli et aktivt minnesmerke over sliterne som bodde og arbeidet her i Reinsgrenda, sier Karl Henrik Moe.
Kilder:
Dybdahl, Audun. Rissa bygdebok bind I, 1814-1940
Norges Bebyggelse, Herredsbindet for Sør-Trøndelag, opptrykk 1978
Rottem, Øystein. En romantisk realist, innledning til romanen Den siste viking 2.opplag 1972
Denne artikkelen er hentet med tillatelse fr NRK Trøndelag - lenker og ekstra informasjon kan hentes på :http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_trondelag/1.6597326
