Post 46 Rælingsøyene

Det var knapt med vinterfôr på gårdene.  Gamle bilder viser oss et utbeitet og nedgnagd kulturlandskap.  Øyene i elva var derfor en viktig ressurs for mange gårder i bygda.  I den eldste tiden gjaldt dette først og fremst Rælingsøya, altså den ytterste delen av det som i dag feilaktig kalles Årnestangen.  I et brev fra 1438 gir bonden Torer Jonsson på Hektner bort halvparten av gården til klosteret på Hovedøya innerst i Oslofjorden (klosteret eide fra før den andre halvparten).  Blant de ”herligheter” gården har, nevnes spesielt øydelene: ”Helleteigen, ett mål, åtte stenger bred, beliggende på Averøya, som noen kaller Rælingsøya.  Det ene året skal klosteret ha og benytte til Hektner den indre Helleteigen, det andre året den ytre Helleteigen”, står det i brevet. 

Vekslende vannstand, og det at vassdraget ofte lager Rælingsøya mindre ett sted, men gir den tillegg andre steder, gjorde det i gammel tid uhensiktsmessig å skifte øya i faste jordområder mellom de gårdene som hadde eiendomsrett der ute.  I stedet hadde man en ordning med teigskifte.  Det innebar at man årlig skiftet de ulike øydelene mellom gårdene etter et ganske innviklet system, for å sikre at alle fikk en mest rettferdig avlingsandel.  Dette gjaldt både for Rælingsøya og Fautøya, som ligger nord for Rælingsøya.   Rælingsøya var delt i ulike stykker, stutt-teiger, langteiger og spjeld.  Teigene var videre oppdelt i stenger og steg.  Disse målene er eldgamle, vi hører om dem allerede i skinnbrevet fra Hektner i 1438.  Forholdene mellom disse måleenhetene er utrolig komplisert, og en del av dem kunne også skiftes ut i forhold til hverandre.  Rælingsøya ble hvert år målt opp like før slåtten tok til.  Arbeidet tok en hel dag for to mann, og var innviklet.  Teigene ble målt opp med skrevmål, og merket av med pinner.  Når øya var målt opp, ble dette kunngjort.  Enhver kunne da ta til med slåtten når han ville, men arbeidet måtte være avsluttet senest 3 uker etter måledagen.  Etter denne fristen, hadde loddeierne rett til å slippe kyr og hester på fellesbeite på hele øya.

På Fautøya (Fogdeøya) var det også felles område.  Denne øya dukket opp på 1600-tallet, og er altså mye yngre enn Rælingsøya.  Fellesordningen annerledes på Fautøya.  Øya var delt i fire avdelinger med ulike bruksforhold.  Viholmen ble brukt av en gard alene.  Bondetangen ble brukt av to garder som tok annet hvert lass når de kjørte høyet hjem.  Det sentrale området av øya var delt inn i 4 deler som var avgrenset fra hverandre ved steinsetting.  Disse fire delene het Høgdedelen (eller Høgda), Tjernsdelen, Langtangen og Syddelen.  På hver del hadde fire gårder slåtten.  Hvert år var det omkasting på delen, så de gardene som var sammen på en hoveddel slo samme stykke av den hvert fjerde år.  Grunnen var at partene i høyavlinga var ujamne.  På hver av de fire hoveddelene var alle fire bønder nødt til gjøre slåtten samtidig.  Vanligvis var det slik at hele Fautøya ble slått på en og samme gang.  De som hadde Høgdedelen (Høgda) hadde ledelsen i slåttonna.  De avgjorde når en skulle slå.  Grunnen var at alle uteløene lå på denne delen.  Høgda lå, som navnet sier, på det høyeste punktet av Fautøya, og løene lå tryggest her i tilfelle høy vannstand om høsten. 

Måten øyene var inndelt på, og måten slåttelivet her ute gikk for se, var ganske unikt i landssammenheng.  Først på slutten av 60-tallet ble det foretatt en omfordeling av områdene, slik at hver gård nå har faste jordstykker.  Norsk Film var i Rælingen i 1958 og gjorde et filmopptak av slåtten.  Det eneste som ikke er hundre prosent autentisk i opptaket, er at man ikke bruker traktoren, som på dette tidspunktet allerede hadde gjort sitt inntog i landbruket.

Man høstet ikke høy på øyene, men en form for sivgras som kalles storr.  Storren er ganske næringsrik og var et nødvendig tilskudd til vinterforet.  En del av storren ble lagret i utløer.  Men den ble også satt opp i store høysåter; den ble stakket.  Disse storrstakkene kunne være mange meter høye.  Det foregikk ved at man slo en seks-syv meter høy staur i bakken og pakket storren rundt denne.  En eller to mann sto på stakken og tok i mot storren som ble sendt opp.  Når stakken ble for høy, tredde man storren inn på en høy stakkegaffel, som ble reist fra bakken opp mot toppen av stakken.  Øverst låste man stakken av med et slags tau av flettet storr.  Dette ble surret rundt enden av stanga, og bidro til at vannet ikke trengte ned i stakken.  Om vinteren sokk storren sammen, og store deler av stanga ble da synlig.  Stakkene var et kjent trekk i landskapet.  Etter nyttår begynte man å kjøre storren hjem til gårdene.

Stakkegaffelen må ikke forveksles med en vanlig høygaffel.  Den er kjempestor – og det er bare etpar stykker av den bevart i bygda.  Den ene befinner seg på Rælingen Bygdetun.  Stakkegaffelen er brukt som motiv i Rælingens kommunevåpen.  Det er to grunner til dette.  For det første de unike tradisjonene knyttet til øyslåtten.  For det andre at tennene i gaffelen symboliserer de tre elvene som renner ut i Øyeren: Nitelva, Leira og Glomma.