Post 4 Klokkern som fikk kjeften tor le'n.

I den gamle bygdeboka står det en fortelling om en litt uheldig klokker i Rælingen kirke.  Slike gamle historier er godt sagnstoff, og en del av de immaterielle kulturminnene.  Vi gjengir historien i sin helhet, i den språkdrakt bygdeboka bruker.

Det er lenge sea dette hendte.  Det var den gongen det itte var orgel i kjørka enda.  Klokker’n måtte da synge mer enn nå.  Og især sang han amen både lenge og vel.  Så var det en sønda utpå høstparten.  Kjørka var full ta folk.  Klokker’n sto og sang et langt amen.  A-a-a-a-a-a-a-a – lenger kom han itte.  Det siste-me-e-e-n fikk han itte fram.  For kjeften hass hadde gått tor le’n (altså gått av ledd).  Det vart stort oppstuss i kjørka.  Folk flau om enan og tykte synd om klokker’n.  Men presten tok seg sammen og sa dei måtte kjøre han tel dokter’n.  Graver’n flau så opp te Søgarn Fjolungby.  Der fekk han tak i hest og kjerre, og så kjørte dei klokker’n aste over Rælingsåsen te Krestjanja, som by’n hettte den gongen.  Nå var det slik den tia at bønna brukte denne vegen når dei kjørte varene sine, mjølk og kjøtt og andre ting, te by’n. Innover byvegen var det fleire hvileste’r som de hvilte på.  Det hendte rett som det var at non ta dei vart liggendes over både en og to dar, når dei hadde tii seg en tår over tørsten.  Denne helga var det en to –tre stykker som var på himvegen.  I brattbakken møter dei klokker’n, som sitter i kjerra og gapar mot dei.  Dei hadde ennå noe i hue etter turinga, og da dei fekk se det store gape på klokker’n, trudde dei det var dei han jeipte åt.  Da den eine ta bønna kjørte forbi klokker’n reiser’n seg og drar te han over kjakabeine og sier ”Er det oss du gjør nar ta, så skal vi snart få kjeften att på deg.”  ----me-e-e-n, sang klokker’n så det ljoma i åsa, og kjeften gikk i le’n på’n igjen.  Og derme slapp dei å reise te doktor’n i Krestjanja me’n.