Post 39 Nisser og underjordiske

Nisser, skrømt og underjordiske var en selvsagt del av det førmoderne samfunn.  Virkeligheten omfattet også den usynlige verden, alt det som ikke umiddelbart kunne sanses med syn, hørsel og berøring.  Overtro blir dette litt foraktelig kalt i dag.  Folketro er et mer dekkende og positivt ladet ord.  Folk levde tett på naturen, og de var avhengig av naturen.  Verden var på sett og vis dominert av mystiske og magiske forestillinger.  Nisser og nøkk, gjenferd og fylgjer, underjordsfolk og andre overnaturlige vesener var en del av hverdagen og hverdagens forestillingsverden.  Naturen var både venn og fiende, og naturen hadde mystiske krefter.  Nøkken og huldra er på mange måter å forstå som mytifisering og mystifisering av disse til dels truende naturkreftene.  Men også inne i den kultiverte og ellers trygge sonen av livet, dvs. den inngjerdede gården – inne på tunet – fantes det krefter og vesener som sprengte opp og gikk på tvers av det vanlige.  Nissen er en av disse kreftene, en av disse skikkelsene.  Den gamle gårdsnissen hadde lite til felles med den moderne, coca cola-ødelagte nissen.  Han var liten, litt under en meter høy, kledd i grå klær og med stritt grått skjegg og grå eller rød topplue.  På Østlandet gikk nissen for det meste under navnet Tomtegubbe, eller Tomte.  Han kunne også kalles gardvorden (han som vokter over gården).  Enkelte av navnene peker på at nissen opphavlig var den som ryddet garden og i gamle dager ble gravlagt i haug ved siden av den.  Det var derfor han holdt seg nær hus og folk.  Nissen var et tvetydig vesen; han hadde både positive og negative karaktertrekk.  På den ene siden passet han på dyra og gården.  I sær var det hestene han dro omsorg for.  Han bodde i låven, og her fikk han grøten servert på julekvelden.  Men hvis man ikke holdt seg inne med nissen, ble han en slem liten tass som kunne gjøre mye ugagn. 

I Rælingen er det spesielt mange nissehistorier knyttet til området rundt Østegarden.  Mellom Sø-Hektner og Østegarden er det et søkk som heter Nissegropa.  Der møtte nissene fra Skovholt og Hektner hverandre.  De hadde vært ute på tyveri begge to.  Hektnernissen hadde vært på Skovholt og stjålet baksteved og Skovholtnissen hadde vært på Hektner og stjålet høy, for det var smått med fôr på Skovholt, og der var det en stor, brun gamp som nissen var svært glad i.  Så møttes de på hjemvegen, og barket i hop så høyføyka og baksteveden føyk omkring dem.  De sloss så det ble et stort søkk i bakken.  Det er derfor stedet heter Nissegropa den dag i dag.  Husene på Østegarden lå i gamle dager på begge sider av vegen.  I et gjestebud på gården var barna ute og lekte.  Da kom nissen og ville leke med dem.  Han gliste og lo.  Barna fløy i møte med ham, men da løp han fra dem og ble borte nedover haugene mot Årnes.  Kari Kristiansdatter Østegarden var født i 1747, og bodde i et hus for seg selv på gården.  Hun så nissen rett som det var.  Det samme gjorde Torer Hansen Skovholt, født i 1882.  Han så nissen på høybolken i låven.  Han hadde etter hva Torer fortalte rød topplue, grå klær og bredt grått skjegg.  En gang drev de og bygget nytt hus på gården.  Det var like før solnedgang, men karene var nesten ferdig med et omvarv og besluttet å gjøre ferdig dette.  Det var imidlertid ikke god skikk å bygge etter solnedgang, og nissen sørget for at omvarvet var revet ned før neste dag.  Da den gamle låven på Østegarden ble revet ned og flyttet til Bergskaug i Enebakk forsvant nissen fra gården.

Nissen var glad i hester.  I sær likte han de som var rødbrune.  Det han derimot ikke likte, var hester med bles.  Bleset er det hvite feltet somme hester har i panna.  På Nord-Hektner kjøpte de engang en rød, blesete hest den tida Anders Henriksen Hektner levde (1822-1898).  Nissen skrek ”Au, au, blesete!” ”Ti stille”, sa Anders, ”je ska bytte’n bort på marken”.  Hesten ble da fin og feit.  Men da ville Anders beholde den.  Da tok hesten til å skrante, og om en tid døde den.