Regjeringen har utpekt 2009 til et nasjonalt kulturminneår.  Vanligvis markeres kulturminnene våre med en egen kulturminnedag i september – men nå er det fokus på kulturminner gjennom hele året 2009.  Kulturminneåret har fått som tema ”Dagliglivets kulturminner”.  Dette betyr at man forsøker å åpne kulturminnebegrepet.  Kulturminner er ikke bare gamle kirker eller gjenstander fra det gamle bondesamfunnet.  Kulturminner er også de små tingene, de som er nærmere oss i tid, de som vi lettere kan kjenne oss igjen i. Alt det som former den tiden vi lever i er kultur.  Alle minner fra denne kulturen er kulturminner.

 

Rælingen kommune har utpekt etableringen av kulturminneløypa til sin hovedsatsing i Kulturminneåret.  Løypa går fra Sandbekken ut til Årnestangen.  Grunnen til at nettopp denne ruta ble valgt, er at løypa kan følge det gamle vegnettet som fortsatt slynger seg gjennom landskapet i deler av bygda.  Og langs denne vegen ligger mange ulike kulturminner som perler på en snor.  Noen er nesten helt nye, andre er mer enn tusen år gamle.  Noen er spennende og kan sette fantasien i sving, andre kan virke mer nøkterne.  Kulturminnene er strukturert som poster med skilt langs løypa.  Noen av postene finnes kun på den digitaliserte nettutgaven av løypa.  Til sammen vil postene kunne gi et lite innblikk i Rælingens historie, og forhåpentligvis gi oss mer kunnskap om bygda vår.  Vi håper de vil skape bevissthet i forhold til landskapet vi ferdes i og en følelse av å kjenne bygda bedre. Det er også vårt håp at så mange vil bruke løypa i tiden fremover, at den blir en synlig sti i landskapet – slik som våre egne minner utgjør en slags sti i vår egen bevissthet om oss selv.

 

Om de gamle vegene 

Der hvor det bor folk, der finnes det veger.  De eldste vegene gikk fra gårdstun til gårdstun.  Folk trengte hverandre, og vegene bandt gårder og folk sammen.  Disse vegene ble tråkket opp av mennesker og dyr.  Etter hvert ble vegen til en fast rute som også førte videre ut av bygda, til et annet sted. Fra langt tilbake gikk det et tråkk/vegfar gjennom Fet, som krysset elva og kom opp ved Vestersund i Rælingen.  Derfra gikk det bakkene opp og over åsen inn mot dagens Løvenstad og Sandbekken, og videre innover mot Oslo.  Ved Korsvegen rett ved Marikollen møtte vegen et annet vegfar.  Det kom fra Enebakk og slynget seg gjennom de fleste gårdstun i Ytre Rælingen før det kom opp bakkene bak Søndre Fjerdingby og fortsatte inn mot skogen og Korsvegen.  Fra Korsvegen gikk denne vegen videre innom gårdene i Øvre Rælingen.  Etter hvert utviklet vegene seg fra tråkk til rideveger, kløvveger og vinterveger.  Senere ble de ryddet såpass at man også kunne bruke vogn på dem.

 

Vinterhalvåret var mest egnet for trafikk og transport.  Det meste av varekjøring til og fra Oslo foregikk på vinteren, og markedet inne i byen var også lagt til ettervinteren da sledeføret var som best.  De aller eldste vegene kalles ofte oldtidsveger.  De er like gamle som selve bosettingen i et område.  Tidlig i middelalderen ble stell og vedlikehold av veger noe både konge og kirke var opptatt av, og det ble satt offisielle standarder for kvaliteten på vegene.  Bøndene hadde et kollektivt ansvar for å holde vegene ved like.  På 1600 kom behov for bedre og mer farbare veger for transport, og ansvaret for vegene ble lagt på en generalvegmester fra 1665.  I samme århundre kommer for første gang kravet om at vegene skulle være farbare for reisende med hest og vogn inn i lovverket.  Dette vegnettet fra 1600-tallet kaller vi kongeveger.  I 1870-årene begynte en ny fase med vegbygging i Rælingen.  For første gang ble det nå satt i gang med en sammenhengende utbygging av et enhetlig vegnett.  Vi kaller denne vegen for den første riksvegen.  Vegen var uttenkt og anlagt for hest og vogn, og der hvor de gamle vegene hadde fulgt landskapet og latt seg forme av dette, var det landskapet som måtte begynne å vike plassen da den nye vegen ble laget.   I bratte bakker ble vegen lagt i svinger for å gjøre den svakere, skikkelige bruer ble lagt over bekker og åer.  Myrer ble drenert og fylt opp, og vegunderlaget planert og gjort fastere med grus og sand.  Hele bygdevegen gjennom Rælingen ble åpnet for trafikk i 1876.  I 1930-årene ble et nytt vegprosjekt satt i gang.  Da hadde bilen for lengst gjort sitt inntog i trafikkbildet, og 1876-traseen var ikke lenger egnet til bruk – anlagt for hest og vogn som den jo var.  Den nye riksvegen tok en helt annen form en de tidligere vegene.  Nå må landskapet fullstendig vike for vegens behov.  Den skar seg rett fram der hvor det var mulig.  Ravinedaler ble fylt igjen, fjellknauser sprengt bort og dyrkbar jord gjennomskåret med asfaltert dekke og oljegrus.

Det endrede landskapet

De som har bodd i Rælingen siden 1950-årene har vært vitne til hvordan landskapet gradvis er blitt forvandlet.  Dette er ikke noe radikalt nytt; alt levende er i konstant endring – det gjelder til og med for oss mennesker.  Det at noe endres er et tegn på at det lever.  Men det som er radikalt nytt er måten endringene er skjedd på og hvor fort de har skjedd.  Grunnen til landskapsendringen har med jordbruket å gjøre.  Og Rælingen var jo en jordbrukskommune – og er det på sett og vis ennå.

 

En bonde i bygda sa engang av Rælingen var ei lita vestlandsbygd som hadde ramla ned på Romerike.  Med det mente han at landskapet og terrenget i bygda var like bratt og ulendt som det er på Vestlandet.  Og han hadde rett.  Hadde vi kjørt gjennom Rælingen på slutten av 1940-tallet ville vi ha sett hvordan de flate jordene var i mindretall.  Landskapet var preget av bratte ravinedaler med små holer (flater) i mellom.  En ravine er en v-formet eller u-formet liten dal (en slags stor renne) som går fra områdene oppe ved skogskanten og ned mot Øyeren.  Ravinene stuper ned fra holene i flere retninger på en og samme gang.  Flatene var ofte tungdrevne; her var jorda leirete og tung, og siden det var dårlig med grøfting og drenering var jorda heller ikke god for kornet.  De beste jordene lå gjerne i lier og hellinger; der er avrenningen god og jordkvaliteten bedre.  Og med hest gikk det noenlunde greit å dyrke opp disse liene.  Der det var så bratt at de ikke fikk dyrket korn hadde de høy.  På flere små gårder var det så bratte lier at folk måtte slå høyet med ljå og bære det inn i låven med en ”høymeis” på ryggen.  Engang ikke hesten klarte å gå i disse bratteste bakkene.

 

De statlig styrte omleggingene i landbruket etter krigen kom til å endre dette.  Vi kan si at landbruket i stadig større grad ble profesjonalisert – kanskje i en viss grad industrialisert.  De minste gårdene i bygda forsvant, det var ikke lenger mulig å ha et inntektsgrunnlag av en gård med 50-80 mål med jord.  Så gikk man over fra melkeproduksjon og kornproduksjon til ensidig kornproduksjon.  Med omlegging til kornproduksjon kom behov for større jorder.  Mer moderne og større redskap gjorde også dette nødvendig.  Løsningen ble bakkeplanering, eller ”holesletting” som det ble kalt i Rælingen.  Man la bekkene som rant i ravinedalene i rør og skyflet holene sammen over.  Der det før hadde vært bratte og mange bakker ble det nå slake jorder – kun avbrutt og markert med noen store skjæringer som viste hvor de gamle ravinene engang hadde hatt sitt utløp i terrenget.  Bakkeplaneringen skjedde frem til slutten av 1970-årene.  Med den har landskapet blitt fattigere, men den har på den annen side sikret mange av bygdas bønder et næringsgrunnlag av gården.

 

De fleste gårdene hadde som sagt dyr, og landskapet var i tillegg til å være kupert ganske så nedbeitet.  Dette gjaldt ikke bare stripa med dyrket mark mellom skogen og Øyeren, men også for de deler av skogen som lå nærmest gårdene.  Vi snakker gjerne om det ”åpne landskapet” for å beskrive dette. Da kuene forsvant, begynte beiteland og skogsområder sakte å gro igjen.  Det var ikke lenger dyr til å holde krattvegetasjon nede.  En annen ting var at bøndene nå kunne dyrke mer fôr enn tidligere, og at de derfor ikke trengte alle de gamle beiteområdene.  Kulturminneløypa går fra Fjerdingby og ut til Hektnerslettene gjennom det vi i Rælingen kaller ”hagan”.  Hagan er en fellesbetegnelse på beiteområdet mellom jordene og elva.  Dere vil se hvordan hagan mange steder er gjengrodd.  For førti år siden ville den vært åpen, og preget av piggtrådgjerder, skigarder og grinder.

 

Kulturminner