Vei og lov
Vei har eksistert fra uminnelige tider, lover som regulerer veien er av mye nyere dato. Kong Magnus med tilnavnet Lagabøter fikk laget Norges første landslov i 1274. Den har et kapittel om vei og landskap. I 1276 kom en egen lov om byer. Kong Kristian IV utga en landslov i 1604 og kong Kristian V en landslov i 1687, men begge lovverkene hadde få nyheter utover innholdet hos Magnus Lagabøter. Først i 1824 kom landets første veilov.
Nytt bilde av en gammel praksis for kontroll av veistandard (baugreid-ridning).
Magnus Lagabøter skapte den første landsloven i 1274. Her er et bilde av en side.
Innledning til den første veiloven fra 1824.
Vei og kultur hører uløselig sammen. De har vært et viktig grunnlag for samfunnsutvikling, og har i vekslende grad hatt sosiale, strategiske og økonomiske funksjoner. Historien om veien går tilbake til oldtiden i Midtøsten. I Mesopotamia (Irak) hadde sumererne vogner med hjul og bygde slette, bæredyktige gater i oldtidsbyen Ur, 3000–2500 år f.Kr. Veier fikk etter hvert stor militær betydning for hærstyrker utstyrt med hester og vogner. Rundt 500 år f.Kr. hadde Persia bygd ut et stort veinett både for administrative og for militære formål.
Romerne ble de store veibyggerne i eldre tid. Over en tidsperiode på om lag 700 år frem til år 395 e.Kr. ble det romerske hovedveinettet bygd ut. Det omkranset Middelhavet og strakte seg fra Persiske bukt til Skottland. De romerske veiene hadde fremragende kvalitet, men de forfalt da romerriket gikk under. Veier av tilsvarende standard kom først på 1700-tallet i Frankrike og England.
Norge var et tynt befolket land, og våre eldste veier var stier og tråkk. Veiens utvikling kan godt ha vært slik den er beskrevet i Markens Grøde av Knut Hamsun:
”Den lange, lange sti over myrene
og ind i skogene, hvem har traakket op den?
Manden, mennesket, den første som var her.
Det var ingen sti før ham.
Siden fulgte et og annet dyr de svake spor
over moer og myrer og gjorde dem tydeligere,
og siden igjen begynte en og anden
lap å snuse stien op og gå den når han skulde
fra fjæld til fjæld og se til sin ren.
Slik blev stien til gjennom den store almenning
som ingen eiet, det herreløse land.”
Kong Magnus fikk tilnavnet «Lagabøter», det vil si «Lovforbedrer», fordi han «bøtte» på de gamle landskapslovene i Norge og fikk utarbeidet en landslov felles for hele landet. Den ble vedtatt på tingene i årene 1274 (Landsloven) og 1276 (Byloven).
Landsloven fastsatte at landeveien (tjodgata) skulle ligge der den hadde ligget fra gammelt av og skulle være 9 alen (5,6 meter) bred, se senere løypepost. Der veien gikk gjennom skog og annen vegetasjon skulle den ryddes til den fikk den foreskrevne bredde. Kontrollen med at dette ble overholdt, ble gjennomført til visse tider om året av øvrigheten ved at man red såkalt baugreid, se bilde 1. Kontrollredskapen var et spyd 8 alen (5 meter) langt og forsynt med to vidjehanker ytterst. Dersom hanken ble revet av spydet, ble det bot på den eller dem som hadde forsømt seg. Boten måtte betales til kongen. Bildet er hentet fra boken Kongeveien over Fillefjell og fotografiet er tatt av Rolf M. Aagaard, Aftenposten.
Elver var barrierer som tidlig ble tilrettelagt med vadesteder. Magnus Lagabøters landslov hadde bestemmelser om hva som skulle gjøres ved tjodelver som var store at det ikke kunne bygges broer over dem. Om det gikk en landevei (tjodvegr) frem til vadestedet, da skulle det ansettes fergemann som var eier på nærmeste gård. Alle som ble ferget over skulle, betale fergepenger (almenningsfar).
Under ledelse og kontroll av de lokale myndighetene bygde bøndene gradvis ut et omfattende veinett, som i det vesentlige bestod av rideveier og spesielle vinterveier. Den første litt lengre landevei for vogntransport ble ferdig i 1627 fra Kongsberg sølvverk til Hokksund (Sølvveien). Den var på 30 km. Få år senere ble veien ført frem til Bragernes (Drammen), en avstand på omtrent 20 km. Det ser ut til å være enighet blant historikere at veien som fikk navnet Sølvveien var anlagt frem til Kristiania i 1665. Dermed fantes i alt nærmere 100 km vei kjørbar med hest og vogn. Deretter begynte en betydelig utbygging av veinettet slik at det i alt var omtrent 4 500 km med hovedveier da unionen mellom Danmark og Norge ble oppløst i 1814.
I hele den perioden vi behandler i Samkult, hadde bøndene plikt til både å bygge vei og vedlikeholde den ved egeninnsats.
