Behov og tilgang på energi

I 1665 bodde det 440 000 personer i Norge, og i 1822 passerte folketallet én million. Bruken av energi ble imidlertid mangedoblet. På 1400 tallet brukte hver innbygger 25 000 kcal/døgn, på 1800-tallet 75 000 kcal og i dag opp mot 250 000 kcal. Høy kreativitet, viktige oppfinnelser som seletøy, sadel, hestesko og hjul bidro til å dekke behov, og teknologi var grunnlaget den gangen som nå.

Hardt fysisk arbeid hadde preget menneskenes ferd gjennom livet, men allerede for flere tusen år siden supplerte menneskene egen arbeidsinnsats med hjelp av husdyr og teknologi. Mennesket er en relativt dårlig omformer av energi – en god arbeidsmann kan utføre 0,8 kWh i løpet av en arbeidsdag. En hest og en okse er vesentlig mer produktive og kom derfor tidlig i bruk. Tilgangen på energi skjedde ved bruk av bioenergi, det vil si planter, fisk og kjøtt. Utviklingen har vært preget av menneskets evne til å finne tekniske løsninger som innebærer mindre energibruk ved transport av en gitt transportmengde.

Ild og bioenergi la grunnlaget for neste energifase. Ved å steke mat og varme opp boplasser ble helsen vesentlig forbedret og levealderen forlenget.

Vann er også en nødvendig ressurs, men kunne ligge langt unna.  Allerede i romertiden fantes det derfor akvedukter på til sammen flere hundre km og som fraktet tusenvis av liter vann i timen, drevet frem av tyngdekraften. Betong ble brukt i romertiden til veibyggingen, slik at det var mulig å reise lengre, raskere og med mindre energibruk enn før.

Vindkraft kom tidlig i bruk og ble avgjørende for handel mellom land og folk. Italiensk skipsfart var i sin tid mønster for skipsbygging i andre land, blant annet ble vikingskipene bygget etter impulser derfra.

Maskiner kom deretter for å erstatte menneskers og dyrs arbeidskraft.  Kvernkallen var den første vannkraftmaskinen fra tidlig middelalder, og så sent som i 1800 var det 30 000 kvernkaller i bruk i Norge. Så kom den vanndrevne oppgangssagen på 1500-tallet og andre vanndrevne maskiner til bruk i gruver og jernverk. Derved var også grunnlaget lagt for utenrikshandel med produkter fra landets naturrikdommer, særlig skog og mineraler.

Seletøyet gjorde det mulig å utnytte hestens energi i arbeid. Seletøy har en polstret klave (tre, filt og lær ytterst) eller bogtre som ligger rundt halsen foran skulderpartiet. Bakover går et par remmer av lær rundt hesten på tvers ved skulder- og hoftepartiet. Den forreste skal ligge over skulderbladene, på puter for å fange opp loddrette belastninger. Disse er koplet med langsgående remmer som går rundt dyret om lag midtveis oppe på bog og lår (baksele). For å holde tverremmene på plass, er det også koplet til en rem som går fra klaven til halen hvor den ender i en løkke rundt denne. Alle remmer har spenner for å passe selen til hver hest slik at de har sitt eget seletøy.

For å trekke last er det i remkrysset ved skulderen en forsterkning som tjener som feste for et par jernbøyler som stikker ca 10 cm vannrett ut. Skjækene hadde firkantede hull som var tilpasset bøylene, og da var det å sette i selepinner og si «hypp».

En hestesko over døren bringer lykke, forteller folketroen, men bare dersom den henger riktig vei. Uten sko ville hovene slites ut etter kort tid. Det viser den betydning skoene hadde for hesten i arbeid. Hesteskoen kom i bruk omkring år 1000 etter Kristi fødsel.

Sadel er en gammel idé og fantes i 4 000 f Kr. Fra 300-tallet f Kr finnes bilder av avanserte sadler med støtte for bena. På 900-tallet e Kr dukket de første stigbøylene opp, trolig fra India, men primitivere stigbøyler ble brukt allerede under slaget ved Poitiers i 732.

Hjulet er en meget gammel og revolusjonerende tekniske løsning ved at den reduserte bakkens motstand mot bevegelsen til transportmidlet, se også løypeposten Oppfinnelser.

Link: Energibruk i middelalderen: http://www.miljolare.no/meis/bakgrunnsstoff/energibruk