København-grensen til Norge

På grunn av de mange krigene mellom unionen og Sverige må vi skille mellom postfremføring i fredstid og i krigstid. Vi deler derfor gjennomgangen av løypeposten i to deler og behandler først forholdene under fredstid.

Postfremføringen skjedde etter 1658 på fremmed territorium, og kunnskapen om denne postfremføringen er vesentlig dårligere enn om den nasjonale postfremføringen. Grunnen ligger i organiseringen. Unionen kunne ikke utpeke postbønder i fremmed land, men skaffet seg normalt kontraktører (avtalepartnere) i Sverige eller også undertiden i Norge og som mot en avtalt belønning for postruten fikk i oppgave å organisere postens fremføring.  Det normale var da at kontraktøren avtalte med bønder og eventuelt andre om at de skulle føre posten frem til neste postfører (avtalepartner). Det har imidlertid også vært eksempler på at norske postryttere har ført posten frem og bare byttet hester i Sverige under fremføringen. Det ser ikke ut til at postrytterne trengte pass under postens fremføring. Post i transitt ligner derfor på stafett med postsekken som stafettpinne.

Grunnleggende for forståelsen av postfremføringen er kunnskapen om at de to rikene hadde gjensidig fordel av å slippe posten gjennom deres territorium. Postens fremføring gjennom Sverige ble godtatt av myndighetene der fordi Sverige hadde interesse i å få sin utenlandske post til Europa ført frem gjennom Danmark. Dermed hadde begge partene gjensidig interesse i sakens løsning. Det som kompliserer forståelsen for ordningen i praksis, er imidlertid at det ved fredsslutningen i København i 1660 bare ble henvist til at tidligere traktater fortsatt skulle gjelde. Selv om de to rikene noen ganger tok opp spørsmål med hverandre om hva som skjedde med den internasjonale postfremføringen, kan det se ut til at den ene part stort sett lot den annen part stelle med sin del etter eget hode om effektiv postfremføring. Både for Danmark-Norge og for Sverige var Hamburg knutepunkt for den internasjonale posttransporten.

Kildene om postens fremføring viser at både postmesteren i Kristiania, generalpostmesteren (Postverkets øverste leder) og stattholderen til tider drev aktivt organisasjonsarbeid. Spesielt viste stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve, uekte sønn av kong Fredrik III, stor dyktighet og effektivitet. Han var stattholder fra 1664 og helt til 1699.

Et praktisk fremføringsproblem har vært behandling av post som skulle leveres eller hentes i Sverige, for eksempel i Göteborg, eller hvorvidt post til Stockholm kunne leveres i Göteborg for derfra å bli sendt med nasjonal svensk post til Stockholm, fremfor å bli ført helt til København før den ble videresendt. Det ser ut til at det ble funnet praktiske løsninger på slike problemer.  

Hovedtrekkene i postruten gjennom Sverige er godt kjente.

Ved inngangen til 1700-tallet hadde København allerede 60 000 innbyggere og var en stor by sammenlignet med Kristiania som bare hadde 5 000 innbyggere. Bilde 1 visere Rosenborg slott i København, bygd etter ordre fra kong Kristian IV i begynnelsen på 1600-tallet. I København ble det etablert et norsk postkontor med kjent beliggenhet.

Posten ble ført mellom København og Helsingør langs Strandveien som fins den dag i dag. I Helsingør ligger det kjente Kronborg slott med røtter tilbake til middelalderen, men en brann i 1629 ødela mesteparten av slottet. Kong Kristian IV fikk slottet gjenreist med en utsmykning i barokkstil. Slottet hadde en strategisk beliggenhet ved Øresund, og tollinntekter fra skipspassasje gjennom sundet var viktige inntekter for unionen. Bilde 2 viser det nye Kronborg slott.

I Helsingør holdt den svenske postkommisjonær til for å klarere den posten som ble tillatt sendt i transitt til Norge. I Helsingborg holdt den dansk-norske postkommisjonær til. Han skulle på tilsvarende vis klarere den svenske posten som ble tillatt sendt i transitt gjennom Danmark. Dette gjorde naturligvis sitt til at posten kunne bli oppholdt før den ble sendt over Øresund.

Posten ble ført over sundet til Helsingborg, deretter over Hallandsåsen, gjennom Halmstad, Varberg og over Göta elv. Bilde 3 som er en kopi av et kart  utarbeidet i 1785 av C. J. Pontoppidan, viser postløypen med steder av postinteresse i den tiden Bohuslän var norsk. Postløypen gikk gjennom Kungälv og inn i det gamle norske området Bohuslän, forbi Marstrand, gjennom Uddevalla, Munkedal, Fagerholt og frem til Krokstrand ”steinhoggernes hovedstad” i Bohuslän, videre over Iddefjorden, gjennom Enningdal forbi Prestebakke til Fredrikshald. Først fra 1758 gikk posten via Svinesund. Det var postmottak både i Kungälv, Marstrand og Uddevalla i den tiden Bohuslän var norsk. Svarteberg var tilknytningspunkt mellom traseen fra Krokstrand og traseen fra Svinesund.

I første halvdel av 1700-tallet ser det ut til at posten kan ha brukt 2 døgn mellom Kristiania og Helsingborg. Avstanden over Svinesund kan ha vært nærmere 550 km. Det gir en gjennomsnittlig fart på 11,5 km i timen eller omtrent en landmil i timen. Posten må altså ha vært ridende. I siste halvdel av 1700 vet vi at posten ble ført frem med hest og vogn. Da var vegnettet blitt tilstrekkelig utbedret til at vogn kunne anvendes. Fra 1759 fantes en diligence mellom Kongsberg og København, se postløype 4. Dette kan være en grunn til at grenseovergangen ble flyttet fra Krokstrand til Svinesund.

De 46 km med vei mellom København og Helsingør burde normalt bli tilbakelagt på omtrent 4 timer av rytter. Ved tollklareringen kunne det nok oppstå betydelige forsinkelser, og passasjen av sundet tok sin tid både på grunn av overfarten og fordi det var skifte av postmannskap. Vi har antatt at posten på hele strekningen København-Kristiania brukte 3-3,5 døgn mot slutten av 1700-tallet.

I tider med krig mellom Danmark-Norge og Sverige ble traktene som postveien gikk gjennom, oppmarsjområde for hærstyrker og skueplass for krigshandlinger.

Fredrik III ønsket å vinne tilbake områder som gikk tapt ved freden i Brömsebro i 1645 og gikk til krig mot den svenske kongen Karl X Gustav i 1657. Det burde han ikke ha gjort for den svenske kongen viste seg både som en dristig og dyktig feltherre. Ved freden i Roskilde i 1658 gikk Bohuslän og Trondheim tapt for Norge og hele Vest-Sverige for Danmark. Den svenske kongen ønsket seg imidlertid flere erobringer og gikk allerede samme året til ny blodig krig mot unionen. Denne gangen gikk det noe bedre for Fredrik III, spesielt i Norge, og ved fredstraktaten i København 1660, kom Trondheim tilbake til Norge, men Bohuslän var tapt for alltid.

Tapet av viktige områder i unionen gjorde revansj til et seiglivet politisk ønske for unionskongene, og allerede i 1675 mente kong Kristian V som overtok etter sin far Fredrik III i 1670 og styrte til 1699, at tiden var moden for krig mot erkefienden. En ny, blodig og resultatløs krig fulgte frem til freden i Fontainebleau 1679. At fredsslutningen foregikk i Frankrike, kom av at den franske kongen Ludvig  XIV meglet i striden.

Revansjelysten forsvant ikke, og i 1709 gikk sønnen, kong Fredrik IV som styrte mellom 1699 og 1730, til krig mot Sverige. Motstander var Karl XII, og krigen er kjent som den store nordiske krigen. Den varte helt til 1720 og har en spesiell plass i Norges historie da Karl XII ble drept under beleiringen av Fredrikshald festning mot slutten av 1718. Territoriale gevinster ble det ikke for Norge.

Etter den store nordiske krigen hersket det lenge fred mellom de gamle fiendene. I disse årene ble posten sendt en gang i uken hver vei. Nyhetene om krig tok sin tid før postmyndighetene rakk å registrere hendingen og stoppe posttransport. Det var følgelig post på vei gjennom traktene i transitt når krigshandlinger brøt ut.

I begynnelsen av en krig prøvde naturlig nok de krigførende å få tak i den posten som befant seg i transitt. Noen ganger lyktes svenskene å snappe opp posten, andre ganger greide postførerne og de som organiserte postfremføringen å holde posten unna fienden. Så fulgte gjerne en periode med dårlige eller ingen forbindelser, før Postverket fant ut hvordan postforsendelsen skulle organiseres. En historie fra krigen i årene 1675-1679 kan være belysende. I et brev fra regjeringen i København datert i januar 1676 til stattholderen i Norge heter det at det var gått 7 uker uten at regjeringen hadde fått noen post fra Norge. Regjeringen sendte brevet med en båt som hadde fått oppgaven å ta med brevet og komme tilbake med svar fra stattholderen.

Leilighetstransport med skip mellom Danmark og Norge var den mest nærliggende løsningen for Postverket. Det er vel grunn til å anta at nasjonal sivil post for en tid stoppet helt opp, for eksempel mellom Østfold-byene og Kristiania da kong Karl XII herjet i Akershus stift under den store nordiske krigen.

Ved inngangen til stridighetene i årene mellom 1807 og 1814 var postgangen oppe i to om uken og en diligence som også tok med passasjerer og sølv, trafikerte jevnlig strekningen Kristiania-København, se postløypene 2 og 4. En vinterpostrute mellom Finnmark og Sverige var blitt opprettet i 1798, se postløype 7. Transitten gjennom Sverige var blitt svært viktig for Norges samkvem med omverden. I 1807 sa imidlertid Sverige opp postavtalen med Danmark-Norge.

Det begynte med engelskmennenes bombardement av København høsten 1807. Etter at kongen hadde kapitulert, seilet engelskmennene av gårde med hele den dansk-norske flåten. Dette førte kongen inn i den ulykksalige alliansen med Napoleon. Engelskmennene patruljere utenfor Øresund og langs kysten, og landeveien gjennom Sverige var også utsatt siden Sverige var alliert med England. Det ble derfor etablert postfart mellom Fladstrand (Fredrikshavn) og steder i Norge som lå gunstig til for overfarten. Stort sett kom postskutene frem, men noen ble kapret. Vanskeligere ble forholdene fra 1808, da Danmark-Norge gikk til krig mot Sverige. Da kunne postskutene også bli bordet av svenske vaktskip. Mot slutten av 1808 skrev poststyrelsen til de norske myndighetene at det ikke var mottatt post fra Norge på fire uker, mot normalt to i uken.

Utover vanskelighetene med å passere engelske og svenske vaktskip fikk postskipene vinteren 1809 enda en utfordring. Vinteren ble den kaldeste i manns minne. Havnene frøs igjen og Norge lå helt isolert.

Høsten 1809 ble det sluttet fred mellom Danmark-Norge og Sverige og etter forhandlinger mellom partene ble det oppnådd enighet om å gå tilbake til de postforholdene som gjaldt før bruddet i 1807 fra og med 1. januar 1810. I praksis regnet postmyndighetene med at transittposten i begynnelsen skulle bli ukentlig og ikke to ganger i uken som tidligere. Om nødvendig skulle det bli sendt ekstrapost. Vinterpostruten mellom Finnmark og Sverige kom først i gang etter et par år, sannsynligvis fordi Sverige hadde måttet avstå Finland til Russland i 1809 etter en krig mellom disse landene.

Fra 1813 ble forholdene spent mellom Danmark-Norge og Sverige. Sluttkampen mellom de allierte og Napoleon nærmet seg, og de to landene sto på hver sin side. Svenskene tok aktivt del i kampene på Kontnentet og gikk på høsten mot Danmark. Sommeren 1813 opphørte transittposten, og på nytt måtte post mellom Danmark og Norge sendes sjøveien. På grunn av blokade ble tapene av postskip, post og mannskap etter hvert betydelige og postgangen uregelmessig.

I januar 184 avsto den danske kongen Fredrik VI Norge til Sverige og de etablerte postforbindelsene tok dermed slutt, selv om det tok noen måneders tid før postfarten mellom Danmark og Norge sluttet helt. Ved konvensjonen i Moss 14. august 1814 inntrådte en helt ny postsituasjon for Norge, men den hører til unionstiden med Sverige.