Kjøreredskap i unionstiden med Danmark

Da Postverket ble opprettet i 1647, fantes praktisk talt ikke veier kjørbare med hest og vogn. Følgelig var det bare noen stasvogner i hele landet. Ved behov for transport til lands var det sleden som ble benyttet både vinter og sommer.

Gårdsarbeidet trengte mange slags sleder. Sledene laget bøndene selv, kanskje med noe assistanse fra spesielt kyndige folk i bygda. Gjødselslede, høyslede og vedslede, spisslede med seteplass til en person og sluffen med plass til to personer ved siden av hverandre og en skyssgutt bak var standard utrustning. Ellers var det vanlig å ri for eksempel til kirken. Kløv på hesterygg var en hyppig brukt måte å frakte varer på eller varer ble trukket etter hesten på et slep. De som ikke hadde hest, måtte nødvendigvis bære varer på egen rygg. Kveg og hester ble ført av gjetergutter fra fjellbeiter for eksempel på Hardangervidda og frem til de få og små byene på Østlandet. I nord var reinsdyret trekkraft og ble brukt av postbøndene på Nordkalotten. Okser kunne også være trekkraft i godstransport, slik det er beskrevet i litteraturen om gruvedriften på Røros, se An- Magritt av Johan Falkberget.

"Gjennom den bitende vinterkulden kjører de malm fra gruvene til smelteovnene. Men An-Magritt har ingen hest. Hun kjører med okse. Til dette nødens og kampens samfunn kommer en fremmed kunstknekt, Johannes, og med ham kommer kjærligheten inn i An-Magritts liv. Den gir henne ny kraft og en trang til oppdrift som ingen kan stanse.

Etter hvert tar hun opp kampen mot malmveieren som snyter på vekten. Hun vil slåss for å få sitt navn innskrevet i kirkeboken. Hun krever å få oppgjør i korn i stedet for i klingende mynt. Og hun slåss med oksen for å legge nytt land under plogen. Men An-Magritt fører også en kamp på et annet plan - mot sin egen uvitenhet. Hun vil ikke lenger være et «kreatur uten sjel» som hun en gang ble kalt. Hun stjeler tavle og griffel, for hun vil ikke stå tilbake for dem som kan lese og skrive.

Til slutt tar hun opp kampen for sine arbeidskamerater - malmkjørerne. Hun blir den som, når hungersnøden truer, organiserer et protest tog til rikskansler Bjelke i Trondheim. Også med rikets øverste tar hun opp kampen og vender hjem i triumf med korn og fisk."

Rikskansler Jens Bjelke til Austrått arbeidet på samme tiden som stattholder Hannibal Sehested for bedre veier og post. De fikk i 1642 en utfordring fra kong Kristian IV ”veiene at forbedre det meste mulig og visse postbud at anordne imellem vore kjøbsteder Christiania og Kjøbenhavn, hvorpaa I haver at betenke og erklære og Eders underdanigste betenkning i vores kanselli at innskikke". De tok imot utfordringen, og fem år senere ble Postverket etablert og utviklingen begynte frem mot et hovedveinett kjørbart med hest og vogn. Et godt inntrykk av tempoet i utviklingen gir beskrivelsene fra kongeferdene i Norge.

 Amanuensis Anne-Mette Nielsen har skrevet en bok som heter Kongeferder i Norge gjennom 300 år. (ISBN 82-91130-14-0). Den første kongeferden hun omtaler, er reisen til kong Kristian V i 1685. Han reiste som sine etterfølgere i barmarkstiden. Han dro gjennom innlandet til Trondheim og langs Vestlandet og Sørlandet før han seilte ut fra Stavern tilbake til Danmark. Kongen red på sin ferd gjennom innlandet, men over Romerike og gjennom Glåmdalen ble han kjørt med hest og vogn. Kongen bemerket at også enkelte andre steder på Østlandet var veiene gode nok for vogner. Langs kysten gikk reisen med båt, men kongen red med sitt følge over flere eid for å slippe risikoen for forlis på åpne havstykker. Vogn var følgelig fortsatt et uvanlig transportmiddel.

Reisen til kong Fredrik IV i 1704 er den neste kongelige ferden Anne-Mette Nielsen gjennomgår. Reisen foregikk i motsatt retning av ferden til kong Kristian 19 år tidligere. Forskjellen i reisemåte blir først og fremst synlig fra Trondheim og gjennom innlandet. Der benyttet kongen vogn på hele strekningen. Selv om veistandarden naturlig nok varierte betydelig, gir forskjellen i reisemåte en indikasjon på utbedring av veinettet på disse 19 årene.

Kong Kristian VI var neste konge på en større reise i Norge. Det var i 1733. Han reiste i spissen for et følge på nærmere 200. Da var veiene blitt så gode at kongen tok med seg staselige karosser, som var store vogner med fire hjul. Karjoler som var tohjulede vogner, ble også benyttet. Veinettet var følgelig blitt ytterligere utbedret.

Reisen til kronprins Fredrik i 1788 er den siste reisen Anne-Mette Nielsen omtaler fra unionstiden med Danmark. Han reiste ikke langs kysten i det hele tatt, men opp til Trondheim gjennom Gudbrandsdalen og tilbake gjennom Østerdalen. Han avsluttet reisen langs Sørlandet med båt fra Porsgrunn til Kristiansand. Derfra seilte han hjem til Danmark. En karet, forspent med fire hester var tatt med fra Danmark, de øvrige vognene ble skaffet til veie under ferden. Noen opplysninger fra turen gir interessante innblikk i den kjøretøytekniske utviklingen mot slutten av århundret.  Veistandarden i Norge var naturligvis dårligere enn i Danmark, og vogner kunne gå i stykker. Det hendte for kongefølget på veien opp Gudbrandsdalen, men heldigvis hadde presten på Øyer prestegård en smed som reparerte vognen. For å ha vogn i reserve kjøpte kronprinsen i Trondheim en chaise med fire seter. Dette viser at i alle fall de bedre stilte eide vogner og hadde anledning til å få disse reparert. For bøndene flest som var avhengig av å kunne lage vogn på gården, var hjulkonstruksjonen det vanskeligste. Etter som det fantes smeder, kunne imidlertid bøndene få profesjonell hjelp til å lage hjul. Vi skal også huske på at skysskiftene skulle disponere karjol til utlån for de reisende som ønsket det, se bilde 3.    

Kongeferdene gjennom hundre år viser at veinett kjørbart med vogn og følgelig hjulredskap må ha blitt mer og mer vanlig utover på 1700-tallet. Det gjaldt først og fremst på Østlandet, på Vestlandet og i Nord Norge fantes ikke noe sammenhengende veinett, og båt var der det viktigste transportmiddel.