Forandring den gangen som nå

Maktfordeling. Fredrik III, se bilde 3, etterfulgte sin far Kristian IV som dansk-norsk konge da faren døde i 1648. Til da hadde adelen hatt avgjørende makt og innflytelse på rikets styring. Kongen ønsket forandring og søkte støtte hos borgerskap og geistlighet. Etter den ulykksalige krigen i 1657 mot svenskene gikk Bohuslen og de skånske landsskapene tapt. Tiden var tydeligvis inne til å ta en avgjørende kamp mot adelen, og i 1660-1661 lyktes det for kongen å få innført kongelig enevelde i unionen. Deretter styrte unionskongene eneveldig med et kabinett til hjelp resten av unionstiden. Dette var naturligvis ikke til hinder for at folk med ambisjoner om makt kunne oppnå dette ved posisjon i kabinettet eller ved å ha funksjoner nær kongen.

I dag er nasjonal makt fordelt mellom mer enn fire hundre kommuner, 19 fylker og staten. Regjeringen mener det er altfor mange kommuner og fylker i landet og ønsker reduksjon i tallene. Begrunnelsen kan være å oppnå mer effektiv administrasjon ved konsentrasjon eller sentralisering av makt, bedre servise for befolkningen i lokalsamfunnene og bedre tilgang på kvalifisert arbeidskraft i distriktene. Problemet har hittil vært at ingen regjering har våget å foreslå reduksjonen ved statlig tvang, men har ønsket frivillighet. Dette har hittil stort sett vist seg umulig å få til. Dersom ikke de mest innflytelsesrike politikerne og de største politiske partiene tør tone flagg og gå inn for maktbruk i denne saken, kan den komme til å drive videre. Lærdommen fra innføring av eneveldet burde være nyttig å studere.    

Regioninndeling. Med innføring av eneveldet ble effektiv administrasjon og styring av et langstrakt og tynt befolket land som Norge viktig. Ett resultat ble at de gamle lenene ble samlet i noen amter og disse igjen i fire såkalte stiftamt. Senere gikk amt over til å hete fylke, og de fire stiftamtene kaller vi i fortsettelsen bare for stift. Hvert stift ble ledet at en stiftamtmann, tilsvarende ledet amtmannen amtet. Over de fire stiftamtmennene sto stattholderen, som var kongens øverste representant i Norge.

Da eneveldet ble innført og landet inndelt i fire stift, fikk disse fire stiftene åtte underliggende amter. I tidens løp ble grensedragning noe justert, og antall amter økte. Bilde 1 viser den regionale inndelingen slik den var i 1760. Bildet er hentet fra Norges historie bind 15 utgitt av J. W. Cappelens forlag i 1980. Bortsett fra Trondheim stift som den gangen også omfattet Nord-Norge, ligner inndelingen til forveksling moderne inndeling i landsdeler. Studerer vi kartet nærmere, vil vi finne navn på 11 amter (fylker) og 2 grevskaper, de fleste på Sør- og Østlandet. Med datidens skrøpelige forbindelser kan vi rimeligvis anta at den regionale inndelingen ga en tilstrekkelig effektiv sivil administrasjon og kontroll.

I vår samtid har en forvaltningsreform vært utredet og skulle ha vært iverksatt i 2010, se avsnittet om maktfordeling. Siden det har vært motstand mot reformforslagene lokalt, og regjeringen ikke har våget å diktere løsninger, har den derfor innskrenket seg til å regionalisere egen administrasjon. Allerede i 2003 skjedde en regionalisering av landets veiadministrasjon med mange geografiske likhetstrekk med hva det danske eneveldet fikk til på 1660-tallet.

Nå er Statens vegvesen på det overordnede nivået samlet i fem regioner, tilsvarende landsdeler, men i motsetning til regionaliseringen på 1660-tallet har inndelingen denne gangen blitt styrt av distriktspolitiske hensyn. På 1660-tallet ble administrasjonen i et stift samlet i det befolkningsmessige sentrum, nå ble for eksempel veiadministrasjonen for Østlandet sentralt lokalisert til Lillehammer. Klokskapen i den moderne løsningen kan i høy grad diskuteres.  Eksempler på annen statlig regionalisering kan være helsevesen, kystverk, politi og skattevesen.

Postvesen. Postverket ble etablert i 1647, men kong Kristian IV hadde tatt opp saken med norske myndigheter noen år tidligere. I Danmark fantes allerede et postvesen. Postverket vokste til den mest komplette logistikk- og transportorganisasjonen i Norge under unionstiden mellom Danmark og Norge. Etter hvert ble den landsdekkende med stort sett en avgang i uken fra postrutenes endepunkt. Omkring 1800 hadde de viktigste rutene to avganger i uken. Posthornet ble selve symbolet på Postverket. På bilde 2 har gruppen bak Samkult tegnet inn posthornet under Vardøhus, landets nordligste endepunkt for de landsdekkende postrutene. Mye av innholdet i Samkult dreier seg om utviklingen i postvesenet.

For tiden skjer dramatiske endringer i Postverkets organisasjon. Posthornet er borte som logo, brev er skilt fra pakketransport og Postverket presses fra andre aktører på tradisjonelle markeder for posttjenester. Posttjenester blir i stigende grad overført til vanlige butikker. Post i butikk blir gjennom ordningen med anbud gitt til den butikken som kan tilby Postverket det beste tilbudet uavhengig av hvordan dette passer for kundene. Dette ligner på hvordan myndighetene i unionstiden utpekte postbønder til å ha ansvaret for å frakte postsekken, uavhengig av det postbøndene måtte mene om saken. 

Det er bare brevpost som fortsatt er forbeholdt Postverket, men det er uvisst hvor lenge det vil vare før det blir fri konkurranse  om post. Svenske Posten AB og Post Danmark har slått seg sammen til ett selskap, kanskje med en forventning om at posten både i Norge og Finland kan bli med i en nordisk postgigant. Det kan se ut til at innen få år vil det tradisjonsrike norske Postverket ikke bli til å kjenne igjen.

Hovedveinettet. Under unionstiden, som nå, hadde veinettet mange slags navn. De viktigste hovedveiene i vår sammenheng var de såkalte allfarveiene som etter hvert ble kalt kongeveier når de løp fra stift til stift. I den sammenhengen kan vi nok oppfatte Fredrikshaldske kongevei opprinnelig som en hovedvei mellom Kristiania og København da hele strekningen lå innenfor unionens grenser inntil fredsslutningen i Brömsebro i 1645.    

For kongene under enevoldstiden ble det viktig å få utviklet et hovedveinett kjørbart med hest og vogn. Det kunne effektivisere både postførselen, skyssvesenet, administrasjonen av landet og kontrollen med det.

I etterkrigstiden har hovedveisystemet vært en politisk kasteball. På sekstitallet ble begrepet stamvei benyttet på de viktigste linjene i landet, men allerede få år senere ble begrepet kastet ut av det veipolitiske vokabularet og forsvant i flere tiår på grunn av distriktspolitiske hensyn. På slutten av 1990-tallet ble det politisk akseptert igjen og skulle da omfatte de viktigste forbindelseslinjene i landet akkurat som en mannsalder tidligere. Den endelige konsekvensen inntraff først fra 1. januar 2010, da staten overførte flere tusen km med riksveier til fylkene og får ansvaret for stamveinettet på 8 800 km og 1 350 km øvrige rikskveier. Slik sett er Norge tilbake til tiden under enevoldskongene med fokus på kongeveier. Det gjenstår imidlertid å se om staten følger opp med bevilgninger til effektiv fremdrift i veibygging og veivedlikehold. Det har vi i Samkult konstatert skjedde fra 1700-tallet og frem til unionen ble oppløst i 1814. Da fantes et hovedveinett på omtrent 4 500 km eller halvparten av dagens stamveinett.

I bilde 2 som vi laget i 2009, har vi symbolsk markert utviklingen i stamveinettet, nå merket med grønne E-veiskilt, før merket med posthorn.