Trondheim fra provins- til kulturby

Hvem bør tillegges æren som grunnlegger av Trondheim som by? Byarkeologer hevder at ingen av Olavskongene bidro til noen klar fysisk vekst , begge okkuperte den isfrie havnen ved Nidelvens østre bredd der det allerede på Håkon Jarls tid var et tettsted i emning. Det var først etter Olav Haraldssson død i 1030 at det ble en klar tettstedvekst med regulært gatenett og bl.a bygging av en katedral over hans helligerklærte legeme. Da ble St. Olavs skrin et av Nord-Europas pilegrimsmål hvoretter byens kirkelige særpreg ble forsterket ved opprettelse av erkebispesetet i 1153. Olavsskrinet markerer på en måte både starten og slutten på middelalderen i Norge .

Kaupangen i/ved Nidaros var byens første navn. Ved opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1154 førte en feiltolkning til at byens navn ble til Trundum (Trundensis) i Vatikanet. Det ble rettet opp og fra 1192 heter byen Nidaros både i Norge og Roma. Nidaros-navnet på byen forsvant senere, først og fremst fordi erkebispesete ble fjernet i 1537, men er kjent brukt helt frem til 1700-tallet.

Nidarosdomen har gjennomgått en lang  bygningshistorie utsatt for en rekke store branner. I rekonstruert utgave fremstår den i dag som byens tredje eldste kirke med bygningsdeler 40 - 860 år gamle. Som stiftsby med bispesete fikk Trondheim også katedralskole med undervisning som åpnet muligheter for videre studier ved utenlandske læresteder der kandidatene kunne oppnå magister- eller doktorgraden.

Eksamen artium ble etablert som opptakskrav ved Universitetet i København i 1630. Dette medførte at undervisningen ved latinskolene i Danmark-Norge ble standardisert og tilpasset universitetets krav. Sentraliseringstiltak i 1739 medførte at latinskolene i de mindre byer ble lagt ned og fag som morsmål, historie, geografi og realfag ble styrket. I 1756 ble opptakskravene skjerpet og latin fikk igjen større plass i fagplanen. I 2010 feiret Trondheim 100 år siden  opprettelsen av Norges Teknisk Høiskole (NTH) i byen. I og med at eldste fagmiljøet , bergteknikk, kan føre sin historie tilbake til Kongsberg med vurderinger og beslutninger om universitetsutdannelse i Norge helt tilbake til 1700-tallet må vi her vie litt plass til dette.

Bergseminaret på Kongsberg ble grunnlagt ved en kongelig resolusjon 19. september 1757 og anses som forløperen for Norges Teknisk Høiskole i Trondheim med en ca. hundre år lang mellomfase med bergstudiet på Universitetet i Oslo. Beslutningen om bergseminaret var basert på to forslag fra henholdsvis berglege Johann Heinrich Becker med sterke naturvitenskapelige interesser og  overbergsamtsforvalter Michael Heltzen., begge i ledende stillinger i Sølverket på Kongsberg. 

Ca. 50 år etter at Kong Fredrik V forestilte seg  at Bergseminaret skulle utløse starten på Kongsberg som Norges Oxford ble Sølvverket tvunget til offisiell nedleggelse. Det ble liten søking av studenter til Bergseminaret.  Det hjalp ikke at myndighetene i 1811 fattet en beslutning om at et eget norsk universitet skulle ligge på Kongsberg for i løpet av 1812  slo Kristiania-lobbyen raskt til og fikk endret stedsvalget til Kristiania. Bergseminarets lektor og inspektør ble i 1814 utnevnt til Universitetets første professor i bergfag og med undervisningen lagt til Kristiania fra 1815.

I Trondheim var det flere som spent fulgte med i kampen om å få i stand høyere vitenskapelig undervisning med bergseminar og universitet i Norge. Biskopen i Trondhjems stift, Johan Ernst Gunnerus (1718 – 1773) sammen med historikerne Gerhard Schøning og Peter Fredrik Suhm  dannet i 1760 Det Trondhiemske Selskab, fra 1767 kjent som ”Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab”. Under sin innledende studietid i København hadde Gunnerus valgt Ludvig Holberg som veileder og i tillegg til teologi studerte han historie, rettsvitenskap m.m. og søkte kontakt med fremstående vitenskapsmenn.  Gunnerus fulgte nok med i hva Becker  foretok seg på Kongsberg da de begge også hadde studert i Halle ( i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt) på slutten av 1730-årene.

Gunnerus lanserte en plan om et eget universitet i Norge i en tale i 1768. Men da var det Kristiansand han hadde i tankene som norsk universitetsby ved at der kunne man fange opp studenter fra Jylland. På dette tidspunkt hadde universitet i København blitt stivbent og pietistisk noe som ledet til at Gunnerus i 1771 av geheimekabinettminister Struense fikk i oppdrag å delta i en arbeidsgruppe som skulle utarbeide forslag til en omorganisering av det københavnske universitet. Men allerede en måned etter at planen forelå ble Sturense fengslet i januar 1772 og senere henrettet. De politiske forholdene satte inntil videre en stopper også for tanker om et universitet i Norge. Sterkt skuffet måtte Gunnerus reise tilbake til Trondheim og bare ett år senere i 1773 døde biskopen på en visitasreise i Kristiansund.

Gunnerus publiserte et hyrdebrev der han oppmuntret prestene til å gi seg kast med naturvitenskapene. Jacob Nicolai Wilse (1735 – 1801), sogneprest i Spydeberg  og fra 1786 i Eidsberg,  ble en som engasjerte seg sterkt både i å fremme trykkefriheten, få etablert et norsk universitet og et ”Fruentimmer Academie”. Wilse hadde gjennom tilleggstudier i Tyskland også opprettet god kontakt med anerkjente vitenskapsmenn og  selv utformet et meteorologisk tegnsystem som gjorde det mulig å beskrive vær på en klar måte. I 1793 fikk Wilse opprettet en arbeidsgruppe for å fremme krav om et universitet i Norge med embetsmannen og godseier O.C.Wessel som leder og strateg.  Med tilslutning av Peder Anker, som også ble valgt inn i universitetskomiteen, fikk saken god tyngde. Men innstillingen og søknaden som komiteen leverte i 1795 ble likevel avvist av det dansk-norske eneveldet.

Et resultat av Wilses engasjement for trykkefrihet og presentasjon av egne topografiske beskrivelser er bl.a tidskriftet Topgraphisk Journal for Norge som ble stiftet i Kristiania i 1792, som ble viktigste publikasjonsted for 1790-tallets topografiske litteratur i Norge.  Tidskriftet Hermoder, som ble utgitt i Kristiania 1795 – 1800  etter mønster av det danske Minerva, anses også som resultat av Wilses engasjement for å få etablert et universitet.

General Johan Caspar De Cicignon (1625 – 1696) , med erfaringer i utarbeidelse av planer for utbedring av festningsverker i Bergen på 1660-tallet, fikk i 1681 oppdrag å lage byplan for Trondheim etter byens storbrann samme år. Sammen med generalkvartmester Anthony Coucheron som assistent klarte han allerede høsten 1681 å levere en byplan som er beskrevet som «noe av det fineste eneveldet brakte frem innen byplanlegging». Planen omfattet både nyregulering av de brannherjede områdene i Midtbyen og anlegg av en ny festning, Kristiansten, som skulle avskjære muligheten for at eventuelle fiender kunne sette seg fast på høydene øst for byen. Brede gater var et gjennomgående trekk i byplanen for å ivareta brannhensyn. Mellom de brede gatene fra 1600-tallet ligger fortsatt mange av de gamle middelalderske gateløpene i form av veiter.

Festningen ble anlagt på en strategisk viktig høyde ovenfor Bakklandet. Fra denne høyden hadde svenskene to ganger tidligere kontrollert byen, i 1564 og 1658. Grunnsteinen til festningen ble lagt av Cicignon i juli 1682, og Coucheron ledet byggearbeidene i årene etterpå. Festningsanlegget skulle egentlig være symmetrisk stjerneformet om hovedtårnet, donjonen, men den ble istedet tilpasset terrenget i en irregulær stjerneform med ni spisser.

Festningsverket til Cicignon viste seg å fungere bra høsten 1718, da Karl XII av Sverige startet sin andre invasjon av Norge. Hovedstyrken på 40 000 mann ble sendt for å angripe Fredrikshald, og en armé på 10073 mann, 6721 hester og 2500 slaktedyr under ledelse av general Carl Gustaf Armfeldt ble sendt til Trøndelag for å ta Trondheim. Armfeldt fikk ikke med seg tungt beleiringsartilleri, og hadde også problemer med å få frem proviantforsyninger før vinteren satte inn. Han nådde frem til Trondheim i begynnelsen av november og beleiret byen, men kunne ikke true Kristiansten festning uten det tunge artilleriet. Festningen var godt rustet og hadde mat for seks måneder.

Karl XII ble drept ved Fredrikshald 11. desember 1718, men det skulle gå en måned før meldingen nådde Armfeldt slik at han kunne starte tilbaketoget til Sverige. På retretten over fjellet fra Tydalen ble været svært dårlig, med snøvær, kulde og kraftig vind og denne ferden endte med en katastrofe for Armfeldts armé.

http://no.worldpoi.info/poi/Kristiansten_festning

TrondheimMalthusClarke

Gjennom 1600 - 1700-tallet var Trondheim gjenreist til en viktig by preget av kjøpmansfamilier av nordtysk opprinnelse som overgikk hverandre i bygging av ruvende bygårder og lysthus. Da de to engelske vitensskapsmenn Thomas Robert Malthus og Edward Daniel Clarke med noen måneders mellomrom ankom Trondheim i 1799 var interessen for kultur og vitenskap var stor, byen hadde fått sin avis, musikklivet blomstret, det fantes mange store boksamlinger og oppslutningen om scenekunst var så stor at byen fire år senere fikk Norges første offentlige teater. Både Malthus og Clarke ble oppvartet og vist rundt, ikke bare av byens rikeste, men også av de to formelt mektigste mennene nordenfjells, stiftsamtmann grev Moltke og general Georg Fredrik von Krogh.

Reisedagboken til prest og samfunnsforsker Thomas Robert Malthus, som ble gitt ut på norsk i 1968, forteller både om selskapsliv og omgangsformer blant byens overklasse og vanlige folks levekår. Svarene han får om norsk odelsrett, avlinger, militærtjeneste og «aksepterte uregelmessigheter før giftermålet blant folk av allmuen» er samvittighetsfullt ført i dagboka. Som moteobservatør merket han seg ellers at det ikke var ansett som prisverdig å ha mer enn én kjæreste av gangen og at mange gammeldagse mennesker besøkte kirken. Mange koner så ut som de var hundre år etter sin tid.

Edward Daniel Clarke, var mineralogist og spesielt interessert i verdifulle samlinger av mineraler, manuskripter, greske mynter og skulpturer. Han ble senere prest i Church of England og den første professor i mineralogi ved University of Cambridge. Etter Trondheimsreisen, som hadde vart i flere år gjennom tre verdensdeler, kom han med denne attesten: «Av alle byer vi har sett, er vi tilbøyelig til å mene at Tronyem er den vakreste både med hensyn til beliggenhet og utseende. Hvis det fantes et sted utenfor England som en engelskmann kunne tenkes å velge som oppholdssted, måtte det være Tronyem.» Trondheim var sunnhetens oase der folk levde lengre enn noe annet sted. «Det helsebringende klimaet i Tronyem er legendarisk. De barn man ser i byens gater er bemerkelsesverdig sunne og friske.»

Både Malthus og Clarke er imponert over kunnskapsnivået til folk flest, og noterer at gårdbrukere leser aviser og drøfter politiske spørsmål og at alle kan lese og de fleste kan skrive. Selv om byens unge menn hadde stor interesse for litteratur mislikte Clarke at de var nødt til å reise til København for å gå på universitet. Han får inntrykk av «at hovedstaden ødelegger deres moral, og at de blir bløtaktige og fordervet av vellevnet». Et spesielt objekt han fant i Videnskapselskabets samlinger beskrives slik:«I et glasskap ligger et menneskelegeme som er bemerkelsesverdig godt bevart. Huden er fjernet slik at musklene lett kan sees.» Ellers mente han at selskapets verker var vanlig å finne i flere av Europas biblioteker.

Linker til Trondheim og Trøndelag:

http://www.trondheim.com/

http://no.wikipedia.org/wiki/Trondheim