Hamar til Otta

Fra gårdene Berg og Arstad ved Hamar var Kolstad-gårdene i Ringsaker første vekslingspost nordover. Derfra ble posten brakt videre til Vea, Rise og Hundskjold ved Brøttum. Forbi det som nå er Lillehammer  hadde gården Hauknes oppgaven som postbud.

I Fåberg sogn var gården Smestad pålagt postføring allerede i 1647 med « Nordhofven 1/2 mil lenger nord som tilhjelpsgård der postbonden kunne lese og være poståpner». En innberetning fra fogd Cristopher Bruun i 1709 sier at ved Lillehammmer ble det da tatt ut brev fra postvesken til to oberster og at bonden på Nord Hove kunne lese og skrive og ta ut brev av postklaffen. Fogd Stenersens innberetning i 1722 sier da ble posten åpnet i «Lillehammer gjestgivergård» og deretter av postbonden Lars Nordhofven i Fåberg. Schanche registerte i 1754 at det fortsatt ble tatt ut post til Gausdalsbygdene på Nord Hove. Hans registrering og vurdering medførte trolig til at Smestad overtok rollen både som postgård og poståpneri i 1759. På et eget kart viser vi her lokaliseringen både av postgårdene Nord Hove og Smestad sammen med Postmuseet på Maihaugen (som flyttet dit i 2003) og Vegmuseet, som ligger 12 km nord for Lillehammer sentrum.

Av Mjøsbyene var det Lillehammer som var den første som på 1800-tallet fikk kjøpstadsrettigheter (1827). Skal vi nevne noen spesielle kulturminner knyttet til Lillehammer før denne tiden må det være birkebeinerhistorien fra 1205 - 1206 da barnet Haakon Haakonsøn skulle bringes i sikkerhet til kong Inge i Nidaros. Håkon var født i 1204 på Folkenborg i Eidsberg kommune i Østfold, der hans mor Inga fra Varteig hevdet at birkebeinerkongen Håkon Sverresson var far til gutten. Han hadde besøkt gården Varteig året før, og da hatt Inga som frille en tid. Etter at Haakon Sverresson døde nyttårsdagen i 1204 var birkebeinerne raskt ute med å godta Håkon som kongssønn mens baglerne ville kvitte seg med et slikt mulig kongsemne. Derfor måtte Haakon bringes i sikkerhet ved at noen birkebeinere brakte barnet til Hamar juleaften 1205 og videre til en gård ved Lillehammer der de holdt seg skjult i julen. Da de skulle videre turte de ikke ta den vanlige veien opp gjennom Gudbrandsdalen, men dro over fjellet til Østerdalen. Tross mye styggevær i frost og snø klarte to gode skiløpere Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka å få det lille barnet velberget ned i Østerdalen, der de ble godt mottatt av bønder som hjalp dem videre på veien nordover.

Til minne om denne turen som birkebeinerne hadde med Håkon Håkonsson i 1206 ble birkebeinerrennet innstiftet i 1932 der Lillehammer og Rene har hatt start og mål annethvert år inntil 1991. Senere har dette Birkebeinerrennet hatt fast start på Rena med innkomst på Lillehammer. Sekken på 3,5 kilo, som alle birkebeinere må bære, symboliserer kongssønnen Haakon Haakonsøn.

Øyer sogn:      Moshus gård (1647) med Bøe (1662) og Houg som

                      tilhjelpsgårder

                      Soelberg gård (1647) med Krogbøl (1656) og Mellum som

                      tilhjelpsgårder

Ringebu sogn:  Bachke og Bjørge (årstall ikke angitt)

Fron sogn:       Stocke (ble i 1722 byttet ut med Østeberg) , Brandvold

                      fraktet postsekkene til Klomstad ved Kringen.

På andre siden av Lågen, i dagens tettbygde Otta, lå gården Breden som Wangensteèn har merket av som postgård i 1762. 

Norsk vegmuseum og Eivind Luthen har merket pilegimsvegen gjennom Øyer, Ringebu, Fron og Sel. I Fron kan den følges fra den kommer inn fra Ringebu over Kjønnås med storslagen utsikt ved passering av elva Frya, langs den til Bersveinshølen, deretter sporet av den gamle tjodveien nær elv og Kongvei før den går bratt opp til Hakkemett og videre til Hundorp med alle gravhaugene. Oppe i lia går den forbi gamle Steig som hadde tilhørighet til Dale Gudbrand på 1000-tallet. Videre nordover forbi Listadgard finner en Sygard Grytting, landets eldste herberge fortsatt i drift. Herfra går det bratt fra elvene Augla og Lauvåa forbi Skar og husmannsplassen Øyakleiva til utsikten over dalen. Stien fortsetter forbi Peer Gynt-garden Norgard Hågå, Toksegårdene, Svan, Stø og til lia ovenfor Kvam.

Som ledd i utbedringer til kjøreveg på 1700-tallet ble lange strekninger av vegen gjennom Gudbrandsdalen da flyttet ned fra gårdene som lå tildels høyt oppe i dalsidene. Man unngikk derved mange vanskelige partier lenger oppe i liene.

Mens mange andre gamle store martner for lengst er blitt bare fornøyelsesarrangement, eller er nedlagt, lever Stavsmartn på Tretten fortsatt i beste velgående en helg hvert år i månedsskiftet oktober/november. At Stavsmartn har holdt seg lenger oppe enn mange andre martner skyldes hesten som har vært den sentrale handelsvare på Stav. Den har her klart å opprettholde en sterk tradisjon selv om den så å si ble overkjørt av traktoren og bilen i 1950-60-årene.

Gården Stav fikk nær beliggenhet til den første kjørbare vegen gjennom dalen og ble attraktiv som sentralgard, gjestgiveri og skysskifte lenge før Lillehammer ble kjøpstad. ”Det frie marked hadde allerede stedfestet martn til Stav.” Forløperen til Stavsmartnan skal ha vært Fjordingsmartnan i Norddalen (Lom) med tidspunkt 9de søndag etter treenighet. Vestlendinger hadde i lengre tid ført hester som de ikke fikk solgt på Norddalsmartn videre nedover i Gudbrandsdalen for å finne kjøpere. Det fortsatte de med så lenge de hadde hest å selge. På Stav kunne sørdølene trekke fordeler av å få hester tilkjørt fremfor å ta en lang tur til martn i Norddalen midt i ei travel slåttonn.

Borgenesset er tatt inn i «Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner» slik at vernebestemmelser blir gjort gjeldende for de fire veggenerasjoner som inngår i dette vegmiljøet, tidstypiske både i utseende og form. Den eldste ridevegen går i bratt terreng og er merket som en del av pilegrimsleden. Vegen bærer preg av å ha hatt flere bruksformål, den er bygd inn i terrenget, dels med tørrmur i ytterkant. Vegpartiet lengst mot nordvest har hulvegspreg og viser slitasjespor i fjellet.Traseen som kalles Kongevegen går forbi gårdene Torsgard og Nedre Borgen. Gjennom området går også dagens Ev 6.

Klev og galder er begreper som kan knyttes til spesielle vegløsninger gjennom stupbratte fjellpartier på 1700-tallet. Bildet fra Beckers klev (med innlagt kartutsnitt) litt nord for Borgerenesset viser mange detaljer i hvordan man kunne tilby en kong Christian VI og dronning Magdalena en kjørbar veg i vanskelige fjellpartier på reisen i Norge i 1733. Med materialer og byggeteknikkk som også ble benyttet i utleggerbruer ble det laget noe som kan sies å være en kjedekopling av stupebrett tilpasset vanskelige stigningforhold. Lignende løsninger ble bl.a. brukt i Vårstigen gjennom Drivdalen og gjennom Galdane på den Bergenske kongeveg. Men kjørbarheten under kongens reise i 1733 var nok likevel avhengig av at utkommanderte soldater på sommerstid flere steder trakk og bar kongens vogn. Slike klevløsninger viste seg snart å bli krevende å vedlikeholde særlig på grunn av rasskader. Også om sommeren kunne  litt regn på trekavlene i bratte bakker gjøre de glatte og vanskelige å ferdes på. Innføringen av «det franske prinsipp» i vegplanleggingen på slutten av 1700-tallet medvirket til at klev og galder ble erstattet med andre traséløsninger.

Dale-Gudbrands gard ligger i Sør-Fron like sør for Hundorp sentrum. I Heimskringlas kapittel 113: Olav den helliges saga , beskriver Snorre Sturlasson møtet mellom Olav Haraldson og hersen Dale-Gudbrand på gården i 1021. Selve Tinget, der storbøndene talte Olav den Hellige midt i mot, og der Gudbrand senere konverterte til kristendommen, ligger like nedenfor garden. Det ble starten på innføringen av kristendommen i Gudbrandsdalen. Dale-Gudbrand måtte senere bygge en kirke på gården sin, som i dag brukes som hotell. Gården er rik på fornminner, blant annet flere gravhauger og steinsettinger. Hundorp ble valgt til Oppland fylkes og Sør-Fron kommunes tusenårssted i 1999.

Sygard Grytting, ca 4 km nord for Hundorp, er kjent bl.a. gjennom ett skinnbrev i en arvesak fra 1343 da noen av landets mektigste menn hadde møte i ”suemfstofuonne j Grytingh a Frone sydra gardenom” (dvs. svevnstova på Sygard Grytting på Fron). Barnebarnet til kong Håkon V Magnusson var en av arvingene. På den tid var «svevnstova» på denne garden et vanlig overnattingssted for pilgrimer langs den gamle oldtidsvegen. Rommet med plass til 20 sengeplasser lå i bygningens tredje etasje, hadde ingen vinduer, bare korsformede glugger som slapp inn litt lys. I den samme "svevnstova" kan gjester fortsatt overnatte og spise på middelaldervis. De kan også finne hvile i andre originale våningshus på garden fra perioden 1680-1860, som i et eksklusivt historisk "hotell".

Kringen er et minneverdig sted fra et slag som skjedde i slutten av august 1612. Et norsk bondeoppbud overfalt og utslettet en skotsk avdeling av leietropper i gjennomfart til Sverige under det såkalte «skottetoget». Det ble deretter fulgt av en massaker i den såkalte skotteloven, der mesteparten av fangene ble drept. Årsaken til hendelsen var en krig som Christian IV hadde innledet med å erobre Kalmar mot svenskenes forsøk på å bryte Danmarks monopol på handel med Russland og få kontroll over de nordligste amtene i Norge. Svenskekongen Gustav II ønsket å styrke sin stilling gjennom å bruke profesjonelle leiesoldater og klarte å få til en avtale om slike soldater fra Skotland selv om skottekongen ikke ville godkjenne avtalen. 3000 soldater ble etter samling og forberedelser i Dundee delt i 3 grupper hver på 2 kompanier som deretter skulle seile over til Norge og derfra ta seg frem til fots til kamp i syd-Sverige. Her vil vi ikke gå lengre i en beskrivelse av forhistorie, selve hendelsen og utfallet av slaget ved Kringen 26. august 1612 enn å gjengi den kortversjonen som presten Anders Munch skrev i en kallsbok for Vågå i 1731:

«Anno 1612 blev Oberst Jørgen Zinchel, da han kom fra Romsdalen med 900 Mand for at conjugere sig med de Svenske, som låe ved Båre Kirke, overfaldt af Bønderne udi Kringlen og totaliter slagne med alle sine, undtagen hans Frue og 3 Håndverksfolk, som Bønderne havde nødig.»

Til de som ønsker flere opplysninger både med hensyn til forhistorie, resultatet av bøndenes velykkede strategi samt få grunnlag til å korrigere prestens beskrivelse vil vi anbefale å aktivisere linken Ta en titt på nettsida www.kringen1612.no her

Litteratur:

Trond Schumacher: Postgårder og postbønder på Dovre – posthistoriske glimt fra hovedpostruten gjennom Gudbrandsdalen

Per Erling Bakke, Otta: Posten 350 år i Sel, selhistorie.no

Arnfinn Engen : "Skysstell og skysstasjoner i Gudbrandsdalen"

Bruket forlag Lillehammer

http://domino2.hil.no/web/OmHil.nsf/0/38600e16c62218e8c1256c