Kristiania - Gjelleråsen

Katolske kirkeledere ønsket et norsk postvesen i 1525, men reformasjonen i 1536 satte sluttstrek for den katolske kirken i Norge med det resultat at forbindelsen mellom Oslo og rikshovedstaden København ble ansett viktigere enn forbindelsen mellom Oslo og Trondheim. Da postvesenet ble opprettet i Danmark i 1624, førte stattholderen i Norge Jens Juel året etter postforbindelsen København - Oslo øverst på ønskelisten. Stattholder Hannibal Sehested ble imidlertid den første som klarte å realisere ønsket om regelmessige postruter både til København og til Trondheim i 1647.

Da Oslo brant ned i 1624, besluttet kong Kristian IV å flytte byen inn under murene til Akershus slott og festning. Den nye byen ble oppkalt etter kongen, og vi benytter i løypene bynavnet Kristiania. Byen er ganske inngående behandlet i løype 2. I løype 1 kan leseren finne omtalt organiseringen av Samkult, oversikt over alle postløypene som behandles i Samkult og generelt stoff av interesse for den som ønsker å forstå forholdene den gangen.

Når vi med bilde 1 inntroduserer postruten Kristiania- Trondheim med et pilegrimsmerke og et kart med 38 tallmarkeringer hentet fra nettstedet http://www.pilegrim.info/led.aspx?led=246955, har det en enkel forklaring. Stiftelsen Norsk Kulturarv og Pilegrimsutvalget i Nidaros har siden 2003 samlet og ønsker å videreformidle mange verdier knyttet til natur, kultur og livstolking gjennom pilegrimers bruk av gamle historiske ferdselsårer til Nidaros og «Olavsarven». "Gudbrandsdalsleden øst" følger i store trekk traséen for postruten Kristiania- Trondheim. Mye informasjon, foto og detaljerte kart for de enkelte delstrekninger med forslag til fotvandringer i dag kan finnes ved å gå inn på nettstedet og aktivisere hvert enkelt av de 38 tallmarkeringene.

Før vi fortsetter i samme fotspor med postfokus nordover fra Kristiania til Trondheim, sammenstiller vi noen opplysninger om Sehesteds organisering av et postvesen i Norge og dets utvikling inntil det i 1719 ble underlagt det danske generalpostamt.

Norsk postvesen under priviligerte ledere.

Grunnlaget for Hannibal Sehesteds arbeid for et norsk postvesen med sentrum på Akershus. kommer til uttrykk slik i et kongebrev til ham og kansleren Jens Bjelke 13. oktober 1642: ”… at I overveier og betænker ved hva Middel ske kan …….. Veien at forbedre det meste mulig og visse Postbude at anordne mellem vore Kjøbsteder Christiania og København; hvorpaa I haver Eder at betænke og erklære og Eders underdanisgste Betænkning og Erklæring i vores Kantselli at indskikke …….”

Krigen mot svenskene 1643 – 1645 medførte en utsettelse av videre planlegging av et postverk, men i oktober 1645 ble et det igjen tema i et stendermøte der et referat viser at det ble uttrykt ønske om ”at visse ordinarie Postbud mellom de principaleste Stæder bleve forordnede, hvorved hver Mand kunde faa sine Breve vist frem”. Stattholder Hanibal Sehested klarte deretter i løpet av 1646 i kongens navn å utstede en bestemmelse som innebar at hollenderen Henrik Morian 17. januar 1647 fikk postprivilegiet for sig og sine arvinger i 20 år. Allerede i august 1647 foreligger det et kongebrev som sier at det nyopprettede offentlige norske postvesen var kommet i så god stand at ”særskilte regjeringspostbud ble overflødige”.

Posttransporten innenlands skulle ikke medføre kostnader for Morian, den skulle utføres som en pliktarbeid av bønder med betaling i form av skattelettelser, gjennom fritak for militærtjeneste, veivedlikehold, friskyss og skyssferdskatt. Som generalpostmester skulle Morian ansette postmestre i viktige byer med litt lønn av ham og skattefrihet fra staten. Inntektene fra postvirksomheten beholdt Morian. En annen hollender, finansmannen Selio Marselius, hadde allerede i 1646 fått fulle borgerrettigheter i Kristiania uten å ta borgerskap. Gjennom gode bekjentskaper også i København, ble han der generalpostmester fra 1653 til 1683 og fikk ordnet det danske postvesen på en tidsmessig og god måte. Marselius hadde kastet sine øyne også på det norske postvesenet, men postprivilegiet hadde Morian frem til 1667. Marselius søkte derfor kongene om ” Direktion og Inspektion” over det norske postvesen noe han ved et kongebrev allerede fikk innvilget 6. november 1653. Dette skapte ganske raskt rivninger mellom han og Isac von Geelkerck som var gift med Morians eldste datter og hadde ”arvet” postmesterstillingen i Kristiania. Begge betraktet seg som overledere og sendte klager til kongen.Det resulterte i en kongelig beslutning om at Geelkerck skulle innordne seg Marselius. Da krigen mellom Danmark-Norge og Sverige brøt ut i 1657, ble Geelkerck helt opptatt av militære gjøremål. Da tok Jakob Jensen - en annen av Morians svigersønner - over bestyrelsen av postprivilegiet både som generalpostmester og samtidig postmester i Kristiania.

I 1677 fikk Abert Schumacher Gyldensparre postprivilegiet for seg og sine arvinger i 20 år. Da ble Anders Boyesen utnevnt som postmester i Kristiania og bestyrer av det norske postvesen. Litt senere gikk kong Kristian V til det skrittet å bortauksjonere postprivilegiet. Resultatet ble at stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve kunne sikre seg det gjennom et bud på 2000 rdl årlig. Han overdro det allerede i 1681 til kongens 7 år gamle sønn Kristian Gyldenløve som bare 4 år senere overdro det norske postvesen til sin yngre bror Ulrik Kristian Gyldenløve. For Anders Boyesen medførte endringene på styringstoppen at han i 1684 på ny ble ansatt som postmester i Kristiania gjennom en forpaktningskontrakt på 3 år for 3000 rdl i årlig avgift. Denne kontrakten opphørte da han i februar 1687 tiltrådte som generalveimester i det sønnenfjeldske Norge.

Da Ulrik Kristian Gyldenløve døde i 1719 uten livsarvinger, ble det norske postvesen underlagt generalpostamtet, felles for Danmark, Norge og hertugdømmene. Sverre Steeen beskriver i sin bok om postkontoret i Kristiania situasjonen slik at derved ble ikke Kristiania lenger en postal hovedstad , bare en hovedstasjon på veien til og fra hovedstaden København. Postmesteren i Kristiania ble heller ikke lenger det norske postvesens leder, han skulle konsentrere seg om saker vedrørende Kristiania og distriktet der omkring.

Før vi går over til å behandle postløypen til Trondheim, skal vi nevne at ifølge boken som August Schou skrev til Postverkets 300 år jubileum i 1947, kan vi lese at postrutens lengde var 56 mil. Inntil 1799 tok det posten 4-5 dager mellom Kristiania og Trondheim. Utbedring av veg og omorganisering av ruteopplegg i 1804 førte da til et høydepunkt når det gjaldt hurtighet i postruten. Da tok det 8,5 døgn mellom Trondheim og København og svar kunne ventes i løpet av 3 uker. Posten gikk dessuten over fra 1 gang i uken til 2 ganger.

Gamle veger og postrutetrasèer gjennom Groruddalen.

Spor etter det som i dag kan kalles Trondheimsveg  fører oss  helt tilbake til vikingetiden under betegnelser som ljodgate og oldtidsveg da transport av gods og varer ikke var større enn det som kunne transporteres med kløvhester på barmark og med slep/sleder på vinterføre. På et eget kart (bilde 2) har vi tegnet inn hvordan traseen for oldtidsvegen førte ut fra Oslo via Galgeberg langs gamle Strømsveg til den tok av ved Furuset over Gjelleråsen/Lauåsen til Lahaug inntil den fikk status som kongeveg på 1600-tallet. Med posthornlogoer er også postgårder (Haugen/Stovner, Romsås/Grorud og Lahaug) markert.  Over Gjelleråsen ligger oldtidsvegen fortsatt slik den var også i mange år etter at den ble en del av postruten mellom Kristiania og Trondheim.

Da gamle Oslo brant og byen ble flyttet over til andre siden av Bispevika/Bjørvika, utløste det  behov for en ny Trondheimsveg, men det tok lang tid å realisere slike ønsker. På et kart fra 1716 følger «Trondheimsvegen» fremdeles Oldtidsvegens  trasé. Først i 1770 ble det en sammenhengende kjørbar veg som stort sett fulgte Kongens gate, Storgata , over en bru ved Dælen gård , Lakkegata , «Trondheimsveien», Sinsenveien, Refstad alle , Økernvegen  og videre med noen svinger nedenfor «Trondheimsveien» frem til Grorud og Bånkall/Skillebekk. Der svingte vegen østover i tung stigning oppover Gjelleråsen ( mellom Karushøgda og Lauåsen)  til Lahaug. På noen strekninger av Oldtidsvegen  og den gamle kongevegen over Gjelleråsen er det fortsatt mulig å finne eksempler på  «fàr» av veiene. Kavlbruløsninger er funnet under utgraving av streter (navn på viktige langsgående veger) i Gamlebyen.

Den «nye» Trondhjemske kongeveg ble også ferdselsåre for bygdene Nittedal og Hadeland. En rideveg som tidligere gikk fra Tonsen over Stig og gjennom Lillomarka ble i 1804 avløst av den «Bergenske Kongeveg» mellom Grorud langs Steinbruvann til Nittedal. Den er i dag en av de best bevarte kongeveger i Oslos omegn.

Plankeveg og plankekjørere

På slutten av 1600-tallet og særlig på 1700-tallet ble det en stor trafikkøkning både på gamle og nye traseer til Trondheimsvegen. Og snart kom det også opp mange hvile- og skjenkesteder . Grunnen til dette var  transporten av plank til Kristiania ned til bordtomtene som lå ved Akerselvas munning. Dette medførte bl.a. at  gamle Strømsvegen på folkemunne fikk navnet “Plankeveien”.  P. Chr. Asbjørnsen skildrer i sin novelle "Plankekjørerne"  hvordan disse plankekjørerne var, og hvilke tilstander som var på vegene i den tidsperioden. Her gjengis to avsnitt knyttet til skjenkestua ved Borrebekken som lå nær Linderud gård langs Trondheimsvegen (bilde 3):

"Reiser man om vinteren opp gjennom noen av de bygder i vårt land som har en livlig trelastkommers, kan man knapt unngå å støte på bord- og plankekjørere. Det er ikke noe fornøyelig bekjentskap. De staup og render de huler ut i veien med sin uvørne kjørsel og de tunge lassene sine, kunne være leie nok - det blir slingring og velting alt i ett. Men det er ingen ting imot å møte disse vinterveienes tyranner selv, når de sperrer ferdselen i rekker på tredve, firti, femti lass.

Den reisendes rett og velvære vedkommer ikke bordkjøreren mer enn den planken som ennu ikke er skåret, eller det brennevin som ennu ikke er brendt. Han tar en hvil midt på veien og sperrer den så lenge han finner det for godt. Ferdesfolk får ta til takke med snefonnene langs veikanten, hvis de ikke drister seg til å gjøre krav på litt av den halve veien de har lovlig rett til. Men by ikke bordkjøreren knubbete ord ved en slik leilighet. Da er han like så ferdig med neven, som han er tilbøyelig til fred og rimelighet når han blir buden på en pel brennevin. Men mindre må det ikke være; under hans utrivelige, slitsomme liv blir brennevinet både mat og drikke og klær for ham."

Mye av trelasten kom fra Sagdalen (mellom Lillestrøm og Strømmen). Der lå vannsager eller oppgangssager  på rekke langs elva. Alt på 1600 tallet kom det meste av tømmert hit fra Solør og Odal etter fløting ned Glomma til Fetsund. Der ble tømmeret lagt i flåter og seilt til Stalsbergstranda der det ble  kjørt videre med hest  opp til de enkelte sagene i Sagdalen. I 1680 var det 20 sager ved Sagelva med privilegier til å sage og tillatelse til eksport av  trevareproduksjonen.

De gamle sagene i Sagdalen var vassager, og tømmeret kunne bare skjæres når vannføringen var stor i elva. Arbeidet pågikk derfor om våren og høsten mens det var flom, og da ble det arbeidet hele døgnet i 3 skift på 4 timer.  Mellom hvert skift var det opphold på 4 timer for at vannet skulle samle seg i dammen igjen.  I ventetiden stelte sagbruksarbeiderne  på redskapen, slappet av på demningen eller dro hjem og utførte vanlig gardsbrukarbeid..

Ferdig trelast ble lagret til vinteren kom før den ble fraktet videre av plankekjørere til bordtomtene i Kristiania. Opp til 2000 mann hadde årlig arbeid med slik kjøring konsentrert til ca 3 vintermåneder.  De leide seg inn for natten på garder og husmannsplasser i nærheten. På enkelte steder kunne  det bo opp til 60 kjørere, pluss en barnerik familie midt på vinteren!  Primitive kjørestaller av bakhon var satt opp for hestene der de vanligvis måtte stå oppreist og spise hele natta for å holde varmen. 

Plankekjøringen fra Sagdalen fulgte den gamle ferdselsveien gjennom Lørenskog som folk hadde benyttet etter at Håkon Håkonsson hadde trukket skipene sine gjennom skogen i 1226.  Først kjørte de opp langs Sagdalselva og inn til Fjellhamar gård, videre over Langtjernet i Lørenskog og bort til Ellingsrud hvor de kom inn på Gamle Strømsvei.

Plankekjørerne var delt inn i kjørelag.  Som regel var det to som kjørte med to hester hver, mens tredjemannen var "hjemmeligger".  Han hadde ansvaret for å legge materialene til rette for neste lass.  Når kjørerne kom hjem om ettermiddagen, stelte han hestene og så over redskapen mens de andre spiste og hvilte.  Så lesset de på lass igjen, og i 12-tida om natta la de i vei.  Klokka 4 om morgenen var de første framme ved de store lagertomtene inne i byen.

..........

Kilder og linker:

1.  Peter Christen Asbjørnsen: «Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn.       Anden Samling». Christiania 1848.

2. 

http://www.lokalhistoriewiki.no/index.php/Sagelva_%28Skedsmo%29#Sagbrukene_i_Sagelva

http://www.lokalhistoriewiki.no/index.php/Leksikon:Sagbruksprivilegier