Postekspedering i Trondheim
Allerede i 1525 ble det fremmet forslag om å opprette ”en Ordinants paa Heste paa den Vis som er i Italien”. Det var bispen i Oslo Hans Reff som foreslo det for erkebiskopen i Trondheim og ”posten” skulle da vesentlig gå mellom disse to byer. Reformasjonen i 1536 satte imidlertid en slutt for den katolske kirke i Norge med det resultat at forbindelsen mellom Oslo og rikshovedstaden Kjøbenhavn ble viktigere enn forbindelsen mellom Oslo og Trondheim. Da postvesenet ble opprettet i Danmark ved en forordning av 24. desember 1624 foreslo statholder Jens Juel at det året etter måtte opprettes en postforbindelse mellom Kjøbenhavn og Kristiania. Stattholder Hannibal Sehested ble imidlertid den som først i 1647 klarte å opprette postforbindelser fra Kristiania både til Trondheim og Kjøbenhavn
Gården Kongens gt. 16 ved Torvet, som ble kjøpt av postmester Peder Bentzen i 1835, og som senere ble kalt “Bikuben”. Det var postkontor her 1778 - 1787 og 1835 - 1860.
Postrutetider
Posten brukte i starten 10-12 dager mellom Kristiania og Trondheim. I 1694 var transportiden kommet ned i 6 dager. Da bestemte en forordning at posten skulle gå fra Trondheim kl. 5 lørdag ettermiddag. I 1800 ble det nye avgangstider fra Kristiania og Trondheim. Avgang fra Kristiania ble torsdag ettermiddag kl. 2, eventuelt senere hvis posten fra København var forsinket. Fra Trondheim gikk posten alltid tirsdag middag kl. 12 - for å rekke posten til København i Kristiania. Posten skulle komme til Trondheim mandag ettermiddag, og postmesteren hadde plikt til å utlevere brev inntil “kl. 11 aften”. Nå brukte posten 4-5 dager på turen.
Fra oktober 1804 ble det post to ganger ukentlig mellom Kristiania og Trondheim med postavgang fra Trondheim onsdag og lørdag kl. 22.00. Derved oppnådde en bedre og sikrere forbindelse med posten fra Kristiania til København. Tiden ble 8 1/2 døgn til København, og en kunne få svar innen 3 uker.
Som følge av en ny postforordning ble det i 1759 også satt i gang regulær ukentlig post mellom Trondheim og Kristiansund og Molde. Tidligere hadde posten gått hver 2. eller 3. uke. I 1785 ble det opprettet ukentlig post mellom Bergen og Molde – med forbindelse til posten mellom Trondheim og Molde. Fra juli 1805 gikk posten fra Trondheim til Molde (Romsdalsposten) 2 ganger ukentlig.
Brevpost og porto
Vanlige brev som ble sendt som post så noe annerledes ut enn i dag. Konvolutter ble ikke brukt da brevark ble brettet sammen, forseglet og adressen påført utenpå. I følge postordningen fra 1653 ble et kvart, halv eller helt ark sammenbrettet godkjent som brev. Det ble krevet ekstra porto dersom man sendte mer enn et helt ark.
Penger og verdisaker var noe postmestrene ikke var pliktige til å ordne forsendelse av. De måtte sendes på egen risiko. Pengesedler fantes ikke på den tiden. Likevel ble det snart vanlig å sende mynter i forseglede sendinger til betaling av regninger.
Portotakstene som ble angitt i forordningen om Postverket i Norge i 1653 ble avstandsavhengige ved at det skulle koste 10 skilling å sende brev fra Kristiania til København, 8 skilling til Stavanger, Bergen og Trondheim, 6 skilling til Kongsberg, Larvik og Tønsberg og 4 skilling til Moss og Bragernes. Ofte betalte avsender for første del av veien, mens mottaker betalte resten. En grunn til vanlig oppdeling ved at avsender betalte s.k. franco og mottaker porto var at det hendte at mottakere ikke innløste brevene. Takstene ble ganske høye i forhold til den tids lønninger for arbeidsfolk. En ku kostet den gang omtrent det samme som å sende 30 brev fra Kristiania til Trondheim. Manglende lese- og skriveferdigheter bidro også til at mange følte lite behov for å sende brev. Det ble særlig embetsmenn og handelsfolk som utnyttet postkapasiteten og som hadde størst interesse av tiltak for å effektivisere posttransportene.
Postkontorer og postmestre i Trondheim
Det var 13 postmestre i Trondheim fra 1647 til 1829. I over 200 år flyttet postkontoret rundt i byen til den nye postmesterens bolig. Den første var Daniel Thagezsen med postkontor i Krambugata, nord for Nedre Almenning. Den neste var kjøpmann Caspar Wildhagen i 1669. Han ble utsatt for bybrannen i 1681, og etter omreguleringen av gatenettet i byen fikk han tomt der Kjøpmannsgata 22 er. Hopper vi frem til 1798 , dvs til den 13de postmester så het han Nils Griis Alstrup med postkontor i Søndre gt. 14.
Orden i regnskapet var viktig noe som skapte store problemer for minst tre postmestere i Trondheim. Den første måtte slutte i 1748 etter en kassamangel på 14-1500 riksdaler. Postmesterens årlige lønn var da til sammenlikning 180 riksdaler. Embetet må likevel ha vært attraktivt. Søkerne til stillingen tilbyr og må betale forgjengerens underslag. Postmesteren som tiltrådte i 1790 betalte i alt 4360 riksdaler for å overta embetet etter forgjengeren. Av summen var 1270 riksdaler kassamangel, og resten en bot.
Det endte noe bedre for Hans Barchman Alstrup som sluttet i 1787 da hans kone hadde underslått verdibrev for å rette på deres dårlige økonomi. De flyktet til Sverige hvor kona døde. Men Alstrup fikk i 1796 komme tilbake til Norge sammen med sine 4 umyndige barn. Fra 1800 fikk han en årlig pensjon på 120 Rdl som ble forhøyet til 250 Rdl i 1810 etter at han hadde spionert på den engelske flåte i Gøteborg havn under Napoleonskrigen.
Jens Schanche er blitt den best kjente postmann med Trondheimstil-knytning selv om han bare fungerte ca. ett år som kst postmester i Trondheim i 1748. Han ble den første med et landsdekkende oppdrag som ”postkontrollør” og la grunnlag for den nye postforordningen som kom i 1758. Deretter ble han postmester i Kristiania fra 1764 til 1780. Etter at han fratrådte som postmester fortsatte kan som postkontrollør med hovedsete i Trondheim inntil han døde i 1787.
Ved kgl. resolusjon av 4. august 1758 ble det gjennomført mange forandringer på grunnlag av Schanches anbefalinger. Det ble bl.a bestemt at postbøndene skulle ha halvparten av sin godtgjørelse i form av lønn og den andre halvpart i form av fritak fra andre borgerlige plikter. Postbøndene skulle fortsatt ha rett til en eller to postkarer (der det trengtes) med tjenestetid på 7 år fri for utskriving. Dette førte senere til at hæren ofte klaget på misbruk av ordningen ved at de beste mannskapene kom seg unna militærtjenesten. I et forsøk på kompromiss utstedte kongen i 1780 et reskript som krevde at postkarer måtte velges blant de som ved sesjoner ble klassifisert som artillerikusker, dvs, blant de minst stridsdyktige.
I 1758 ble det også innført en bestemmelse om at poståpnere skulle notere når posten kom og gikk som et kontrolltiltak overfor postbøndene. Poståpnere fikk portofrihet for egne personlige brev fram til nærmeste postkontor. Fra mars 1761 kunne poståpnerne i stedet for portofrihet velge en årlig godtgjørelse på opptil 7 !/2 daler. I 1794 ble det stilt krav til postbønder og postkarer at de selv måtte fylle ut en timeseddel som fulgte postsekken når de mottok og avleverte posten. For å gi hæren tilgang til de fysisk «best skikkede» soldatene ble det samme år bestemt at postbøndenes egne sønner kunne pålegges tjeneste som postkarer uten hensyn til høyde eller alder. Postkarer fra det ordinære mannskap måtte være overe 21 år men mindre enn 62 tommer høye.
I en oppgave fra general Haxthausen i 1794 er det beregnet at 446 postbønder og 553 postkarer da var engasjert i posttjenesten i Sør-Norge. Samme år uttalte postmesteren i Kristiania at slik ordningen hadde blitt praktisert hadde det medført at postkarer som gikk i tjeneste hos postbøndene ofte var «Udskuds Udskuds, saadanne Uslinger som aldrig bør betroes Kongen og Landets Post».
Kilde: Trond Schumacher : «Postgårder og postbønder på Dovre.....»
Epilog
Vi innledet bekrivelsen av løype 6: Kristiania - Trondheim med en rutemarkeing ut fra tanken om at middelalderens pilegrim fulgte datidens allmannvei som i store trekk kom til å fungere som postrute etter etableringen av et norsk postvesen i 1647. Mye har imidlertid skjedd vedrørende grunnlaget for pilegrimsvandringer siden reformasjonen i 1537 forbød helgentilbedelse og pilerimsvandringer, ja også ble forbudt under trussel om dødsstraff på herredagen i Larvik i 1613.
I 1970-årene våknet interessen for pilegrimsvandring til nytt liv og gamle pilegrimsveger er merket til Trondheim for de som på ny søker kunnskap, rekreasjon og erkjennelse. Men selve «Olavsskrinet» som markerer både starten og slutten på middelalderen i Norge er det ingen som lengre kan påvise hvor noe slikt befinner seg. Etter reformasjonen fryktet kongen reaksjoner dersom det ble kjent at alle skrin som inneholdt Olav den helliges legemsdeler skulle forsvinne. Det er imidlertid kjent fra en kvittering utstedt av kongens skattmester Jochum Bech 9. september 1540 at lensherren i Trøndelag - Christoffer Huitfelt skulle være ansvarlig for uttransport av de viktigste og mest dyrebare skrin som eksisterte i Norge i middelalderen. Med unntak av krystallsteiener og og edelsteiner som kunne brukes av kongen eller selges, skulle alt gull og sølv som egnet seg til smelting og bearbeiding til mynter transporteres til København. De som er interessert kan finne flere opplysninger om hvordan og hva som forsvant med Olasvsskrinet» i en redegjørelse av Øystein Ekroll kalt «Pilegrimsmålet Nidaros. Olavsskrinet - myter og fakta» ved å bruke linken:
http://www.pilegrim.info/artikkel.aspx?id=2230056
Kanskje noen der også kan finne støtte til hypotesen om at tilstanden og interessen for Nidarosdomen svinger i takt med norske rikets situasjon. Fra 1153 til reformasjonen i 1537 var Nidaros landets erkebispesete og åndelig sentrum for et område som også omfattet Grønland, Island, Færøyene, Orknøyene og Isle of Man. I dag ønsker Norge å ha innflytelse i internasjonale fora som dekker langt større områder.
Kilder: http://www.trondheim.com/byleksikon/
http://www.hum.uit.no/nordlit/ll/06federhofer.html http://www.ntnu.no/ub/omubit/bibliotekene/gunnerus/gunnerus
http://nordenfieldskefilateli.com/poshistorie-Trondheim-glimt.pdf
