Fra Kristiania til Hamar

Postruten mellom Kristiania og Trondheim over Gjelleråsen var vanskelig helt frem til slutten av 1780-tallet. «Det stykke vej, der man var mest udsat, var Lamoen ....fæle bakker gjerne av glat isvold…om sommeren store kampestener som rullede under ens fødder». I begge ender av en bratt bakke nær toppen skal det ha stått bjelle-le med klokker for å kunne praktisere den tids envegskjøring. Veien der var så smal at bare en hest med kløv kunne passere av gangen. Skulle noen fare med kløv eller slede gjennom den trange bakken ringte de for å varsku de som kom den andre veien. Den som ringte i klokka først fikk passere først.

På nordsiden av Gjelleråsen på strekningen til Hval var det gårdene Lahaug og Slogum som fraktet posten i begge retninger. Hval hadde ansvaret i begge trafikkretninger nordover til Langeland i Ullensaker. Der overtok gårdene Risebu, Helgebostad, Fløgstad og Bjørtomt posttransporten til Røisi ved Minnesund.

På sin reise i 1772, da Schanche registrerte poståpnerier der andre enn vedkommende embetsmann brukte klaffen i postvesken, fant han at gårdene Hval og Frogner i Sørum var de nærmeste til Kristiania som vekselvis var poståpneri. Her ble brev til og fra Blaker skanse tatt ut og lagt inn. Men dette sinket posten mye slik at Schanche forbød postbøndene å fortsette med det. I stedet skulle de benytte gården Brotnu i Ullensaker, der auditør Marine lovte å ekspedere posten.

Bipost mellom Ullensaker og Kongsvinger. En redegjørelse fra fogden i Vinger og Odalen viser at noen år etter at staten overtok postverket gikk det en bipost mellom Ullensaker og Kongsvinger ført av bønder i Nes og Odalen. Kommandanten på festningen åpnet brevene før en soldat førte de videre til Hammer i Odalen som nærmeste postgård. Etter forslag av Schanche overtok postverket senere denne biposten selv om den ikke bidro til inntekter. Tross manglende utgiftsdekning klarte kommandanten på festningen senere å vinne frem med sitt forslag om at vaktmesterløytnanten skulle bli ansatt som postmester. Det resulterte i at det 19. desember 1788 som prøverdning ble opprettet postkontor på Kongsvinger. Fra 4. november 1803 ble postkontoret permanent. I ruten mellom Ullensaker og Kongsvinger ble det to poståpnerier: Vågstad og Ellingsrud i Sør-Odal. Den siste ble i 1813 flyttet til Vestre Os.

Sammen med Kongsvingerposten var det helt siden slutten av 1600-årene blitt sendt brev til og fra fogden i Solør og Østerdalen. I 1805 søkte postmesteren på Kongsvinger om at han måtte få et tillegg på 24 rdl. om året for å ekspedere «den fra Kongsvinger gjennem Solør til Østerdalen og Hedemark gaaende post». Men før 1814 måtte nok de fleste embetsmennene og andre behovstrengende hjelpe seg på annen måte. Da to ganger ukentlig post ble gjennomført i Trondheimsruten måtte biposten nøye seg med å knytte seg til den ene av dem. Innen skiløperkorpsets distrikt, som omfattet hele Østerdalen, hadde man ordnet det slik at brev som ble sendt med Trondheimsposten ble lagt av på gården Todderud i Stange. For å få brevene over til Elverum hadde embetsmennene her gått sammen om en ordning med en underoffiser som postbud.

Eidsvoll Verks historie. Eidsvoll Jernverk omtales første gang i 1627. Verket hadde skiftende eiere fram til 1688, da landets høyeste embetsmann innen bergetaten Heinrich von Schlanbusch fikk Verket i gave av kong Christian V. Dette innledet en glanstid for verket med Eidsvollsovner som var både kunstnerisk og teknisk blant de fremste på den tid. De var verkets viktigste produkt ved siden av stangjern til utsmiing. Verket dekket sitt malmbehov fra nærliggende gruvedrift i Feiring mens andre jernverk på den tid dekket mesteparten av sitt behov fra gruver i nærheten av Arendal og Kragerø.

Verket var forgjeldet da sønnen Theodor Georg Schlanbusch overtok i 1705 men klarte å holde driften gående inntil han i 1746 skrev et oppsiktsvekkende testamente hvor det framgikk at 4 av gårdene med 48 husmannsplasser under Verket skulle overtas av brukerne etter hovedarvingers død. Det kan ha medvirket til at Schanche på sin reise som postkontrollør i 1752 ikke fant det nødvendig at posten ble ført om Verket og endret det slik at gården Mork i Eidsvoll under fogden Gamborg ble poståpneri. Den gården er lokalisert nær Vegamot dvs en betegnelse for et gammelt vegkryss.

Etter en periode med skiftende eiere og utbruddet av Napoleonskrigene i 1792 ble Eidsvoll Verk i 1794 kjøpt av Carsten Anker. Anker foretok store investeringer for å bygge det opp igjen og satset stort på å forbedre driften. I nærheten av Verkets gruver i Feiring anla han et moderne verksanlegg og etter 1798 ble store deler av virksomheten lagt dit. I 1808 talte verkssamfunnet i Feiringskogen hele 168 personer. Det ble også kjøpt store skogeiendommer for å sikre tilgang på trekull. Og med sagbruksprivilegier økte inntektene gjennom trelasteksport.

Men etter at Danmark-Norge ble involvert i krigen på Napoleons side fikk Carsten Anker store gjeldsproblemer ved at norsk eksport av slike varer ble hardt rammet av fastlandsblokaden. Likevel klarte han å bygge om en gammel verkseierbygning til en staselig privatbolig inspireret av fransk og dansk arkitektur som ingen hadde sett maken til på disse trakter. ”Mitt stolte Eidsvold” skal Carsten Anker ha uttrykt da han stilte dette store huset til disposisjon for Riksforsamlingen i 1814 (notabelmøtet i februar og riksforsamlingen i april-mai).

De som ønsker å vite mer om vegvalgsmuligheter som pilegrimer benyttet da de nærmet seg Eidsvoll på stien inn langs vestsiden av Hersjøen kan finne det ved å bruke linken:

http://www.eidsvoll.kommune.no/getfile.aspx/document/epcx_id/1835/epdd_id/98i

Der gir Eidsvoll kulturkontor detaljerte kart og beskrivelser av «Pilegrimsleden gjennom Eidsvoll kommune».

Nordover fra Eidsvoll ble posten ført over fergestedet ved Minnesund. På østsiden av Mjøsa måtte posten fraktes gjennom ”Mordskogen” som på vinterstid mange ganger kunne være så vanskelig å passere med hest at posten måtte bæres. På strekningen fram til Hamar nevner Schanche følgende gardsbruk: Gården Røisi ved Minnesund fraktet post nordover til Ulvin derfra til gården Øvre Morstu og Hestnes i Stange og videre til gårdene Hov og Korsø ved Tangen. Nordover derfra overtok Arstad og Berg ved Hamar. Sørover gikk posten til gården Hestnes.

Mjøsa var både før og etter 1647 en viktig transportåre for varer og skysstrafikk. Bønder hadde blant annet plikt til å bygge og holde og føre båter for øvrighetspersoner på reise. Slike båter som også ble kalt kongsbåter lå bl.a. ved Furnes, Frangstøa, Gjøvik, Smørvika, og Totenvika. Et vegnett lite egnet for tunge transporter medførte at isen på Mjøsa ble mye utnyttet til transport med hest og slede om vinteren. Disse fulgte forskjellige faste ruter, for eksempel “Dølvegen” eller langsetter-ruta mellom Fåberg og Eidsvoll eller tversoverruter mellom øst- og vestsida av Mjøsa. Mulighetene til vintertransport på kryss og tvers medvirket til at alle markedene rundt innsjøen ble avholdt om vinteren.

Sverre Steen mener at kirker i Stange, Ringsaker, på Nes og Hamar ble lokalisert på strandsteder slik at de også skulle fungere som seilingsmerker. Mjøskastellet på Steinsholmen (utenfor Moelv i Ringsaker) som nevnes i et pavebrev fra 1234 og i Håkon Håkonssons saga, sier mye om Mjøsas betydning som kommunikasjonsåre allerede på 11-1200 tallet under konfliktene mellom stat/ kirkemakt og opprørsk opposisjon i det indre østland. Biskop Jens Nilssøn forteller om sin reise i 1589 at han benyttet båt «......fra Rommedal til en ødegaard, kallis Korsødegaard derfra til Baads og kom midnatsztid til Edtzuold». Pilegrimer skal bl.a. ha brukt båt mellom Minne og et kloster på Helgøya og det hevdes at slik båttransport på Mjøsa hadde betydning da Eirik Magnusson i 1297 fikk lovfestet at «ingen må fjerne eller ta de fartøyene de (pilegrimene) brukte til å ta seg over innsjøer». I dag er det DS «Skibladner» (Norges eneste hjuldamper bygget i 1854–1856) som i sommerhalvåret fører tradisjonen videre og tilbyr båttransport på Mjøsa mellom Eidsvold, Hamar, Gjøvik og Lillehammer.

Hamarkaupangen var Norges eneste innlandsby i middelalderen med røtter tilbake til en handelsplass under høvdingsetet på Åker, innerst i Åkersvika. I 1152/53 ble Oslo bispedømme delt med et nytt bispesete plassert i Hamar. Byens maktpolitiske styrke og betydning for innlandet kommer bl.a. til uttrykk ved at ble det bygd en staselig domkirke, en stor bispegård med høye murer og tårn, boliger for alle prestene, en katedralskole, et hospital med egen kirke, Korskirken, og et kloster.

I 1537, under reformasjonen, ble den siste katolske biskopen i Hamar, Mogens, tatt til fange og ført ut av landet. Bispedømmet ble igjen lagt inn under Oslo. Bispegården i Hamar ble bolig for lensherren. I 1567, under den nordiske syvårskrigen, ble bispegården beleiret av en svensk hæravdeling som sprengte gården i lufta. Domkirken tok også fyr og fikk store ødeleggelser. Hamars befolkning flyktet og det gikk lang tid før byen igjen ble et innlandssenter. Dette bidro til at et Grundsetmarked vokste opp i Elverumsområdet som bl.a fikk stor omsetning av jernprodukter fremstilt av bergmalm i Sverige. Dette utkonkurrerte jernproduksjon basert på myrmalm i Gudbrandsdalens fjellområder på 1600-tallet. Først i 1849 fikk Hamar igjen bystatus med kjøpstadsrettigheter.

På Domkirkeodden ligger i dag både et middelaldermuseum for Hamarkaupangen og et folkemuseum for Hedmarksbygdene. Ruinen av domkirken er bygd inn i et vernebygg av glass for å beskytte den mot nedbør og frost. Flere opplysninger om kulturminner med bilder knyttet til Hamar kan finnes ved å benytte linken:

http://www.hamar.kommune.no/category1863.html