Berkåk til Trondheim

Gammeltunet Hanshus i Soknedal gir et godt eksempel på historisk byggeskikk og tunform i Trøndelag. I et firkanttun ligger den tradisjonelle "trønderlåna" som del av et firkanttun med stabbur, kårstue, onnbu, sammenbygde driftsbygninger og årestue. I alt 7 bygninger er fredet ved lov. Bygningene med sine gamle interiører gjenspeiler kulturhistoriske epoker som i dag stort sett kun er å finne på museer. Trønderlåna og andre bygninger i tunet brukes i dag  til opphold og overnatting.  Gården ligger i et gammelt kulturlandskap midt i en skog- og fjellverden som innbyr til interessante og opplevelsesrike turer med adgang til fiske i elven Gaula og en rekke fjell og skogsvann.

Støren ble et viktig vegknutepunkt etter at Røros kobberverk startet opp i 1646  og det var naturlig at Trondheim både ble utskipningshavn for kobber og leverandør av varer til verket.  Oberst Nicolai Frederik Krohg (1732 – 1801) , kjent som generalveimester nordenfjelds i ca 20 år hadde spesielle interesser i vegforbindelsen Trondheim – Støren - Røros, da han fra 1773 og til sin død også var overdirektør for Røros kobberverk. Hans forgjenger på verket, general Mangelsen, hadde vært en sterk motstander av vegutbedringer langs Gaula mot Røros med argumentet  at det ville medføre flere reisende og belaste bøndene med for mye skyss. Vegen opp til Røros hadde imidlertid fått så dårlig ry at det i Trondheim var vanlig å ønske kvinner som skulle føde «en god reise til Røros» for å uttrykke gode ønsker om en vellykket fødsel. Straks Krohg tiltådte som generalvegmester satte satte han i gang vegutbedringer langs Gaula bl.a. ved at det på «verkets side blev derpå gjort alvorlig bekostning med minering og muring, likesom også verkets betjente og arbeidere dertil for en stor del ble brukt.» Resultatet av denne innsatsen ble etterpå beskrevet slik: «Denne Gauldalveiens istandsettelse er ellers en av de prisverdigste og nyttigste innretninger som i de yngre tider er foretatt til verkets fordel, da gauldølingene uten hasard av eget og hesters liv kan reise frem og tilbake og forlate de forhen brukte kløvveier hvorover dalbygdens bønder med rette fører besværing».

Krogh gikk planmessig til verks da han tiltrådte embetet som generalveimester og utformet beskrivelser for hvordan veier og broer burde anlegges. Disse ble kunngjort for lokalbefolkning og øvrighet på tingene. Imidlertid var interessen liten for nye veitraseer og bedre fremkommelighet og han møtte stor motstand hos folk flest som skulle bekoste brorparten av arbeidet. Selv om regionale embetsmenn også ga han mye motbør i hans myndighetsutøvelse ble i alle fall de første  veier  farbare med vogn, anlagt i hans tid, bl.a. veien sørover fra Trondheim over Steinberget og veien gjennom Gauldalen til Røros kobberverk. Veifinansieringsmåten gjorde også  Krogh noen ganger så utålmodig at han finansierte veibygging ved selv å yte forskudd eller å oppta lån privat. 

Gimsan – Rimol – Tranmæl i Melhus er et jordbruksområde med en lokalhistorie som strekker seg helt tilbake til sagatiden. Velholdte, tradisjonelle bygningsmiljøer bidrar til at området oppleves som helhetlig . Gimsan er ættegården til Einar Tambarskjelve som er en av de mest omtalte personene i Snorres Heimskringla. Gården Gimsan fostret også bonden Klemet, som i 1661 gjorde opprør mot høvedsmannen over Trondheim len og nær tok livet av ham.

Sverresborg. På en steil fjellknaus overfor Steinberget ved Trondheim ligger ruinene av landets eldste steinborg som kong Sverre Sigurdsson oppførte vinteren 1182-83 som forsvar mot angrepene på Nidaros under borgerkrigstiden. Fjellknausen som borgen ligger på, utgjorde et naturlig fundament med bratte sider som gjorde borgen utilgjengelig fra nord og vest. Borgen fikk navnet Sion etter kong Davids borg i Jerusalem. Ruinene er nå omkranset av bygninger tilhørende Trøndelag Folkemuseum.

Sverresborg utgjorde en inngangsport til Trondheim for reisende som kom sydfra i 1799, deriblant to engelskmenn Thomas Malthus og Daniel Clarke som dette året skrev om sine reiseerfaringer på norske veger til Trondheim på vitenskapelige studieturer. Clarke som kom fra Sverige via Røros er meget begeistret over naturen og byen noe han uttrykker slik idet han kommer over Sverresborg: «Plutselig fikk vi et praktfullt overblikk over byen Tronyem langt under oss på en halvøy i den vakreste bukt vi noensinne hadde sett.» Han mener byen minner om Napoli.

Malthus kom fra Kristiania der han hadde kjøpt en firehjuls vogn for sin ferd til Trondheim slik at han bare trengte å leie hester på skysskiftene. Han leiet også en tjener til å følge med på reisen. Malthus beskriver at turen over Romsås, Skedsmo, Råholt og Minne gikk på utmerket vei. Reisen opp gjennom Gudbrandsdalen gjorde inntrykk på ham for sin skjønnhet og veien her får heller ikke noen negativ omtale. Ved Tofte øverst i dalen fant han veien helt gressgrodd noe som kunne sammneliknes med veien i parken til et engelsk gods. Turen over Dovrefjell ble mindre behagelig og veien fra Kongsvoll ned til Drivstua blir beskrevet som dårlig, farlig og meget bratt. Den første dårlige vei Malthus hadde truffet på i Norge var den beryktede Vårstigen han kjørte på. Resten av turen til Trondheim forløp uten spesielle notater.

Cicignon som byplanlegger for Trondheim. Johan Caspar De Cicignon (1625 – 1696), av luxembourgsk adelsslekt, kom i 1662 til Bergen som oberstløytnant og ble meget aktiv i å lage planer for utbedring av festningsverkene. Han ønsket bl.a. å bygge forsvarstårn (donjoner) ved Sverresborg nær Bergenhus og på Nordnes. Men bygging av donjoner klarte han ikke å realisere innen han i august 1665 som kommandant på Bergenhus måtte vise effektiv forsvarsvilje da en hollandsk flåte søkte nødhavn i Bergen. Denne flåten var forfulgt av engelskmenn, som kong Frederik 3 hadde en hemmelig avtale med om deling av utbytte ved bording av flåten. Det påstås at flåten bl.a. fraktet 600 tønner gull. Cicignon ble ikke orientert om kongens avtale på forhånd; han beordret derfor at det skulle skytes med skarpt mot engelskmennene, ikke bruke løskrutt slik kongens forhåndsavtale forutsatte. Da engelskmenne måtte flykte ble det ingen bording med noe rikt utbytte for den dansk-norske statskassen.

Kommandanten fikk følgelig ikke den heder for sin innsats som han følte at han fortjente, men kongen måtte for skams skyld gi ham noe og benådet ham med forpaktningen av fisketollen i seks år. Hans innsats ble  etterhvert også belønnet ved å stige i gradene. I 1681 er han kjent som general von Cicignon med oppdrag å lage byplan for Trondheim etter byens storbrann samme år. Sammen med generalkvartmester Anthony Coucheron som assistent klarte han allerede 28. august 1681 å levere en byplan som er beskrevet som «noe av det fineste eneveldet brakte frem innen byplanlegging». Planen omfattet både nyregulering av de brannherjede områdene i Midtbyen og anlegg av en ny festning, Kristiansten, som skulle avskjære muligheten for at eventuelle fiender kunne sette seg fast på høydene øst for byen. Brede gater var et gjennomgående trekk i byplanen for å ivareta brannhensyn.

Festningen ble anlagt på en strategisk viktig høyde ovenfor Bakklandet. Fra denne høyden hadde svenskene to ganger tidligere kontrollert byen, i 1564 og 1658. Grunnsteinen til festningen ble lagt av Cicignon i juli 1682, og Coucheron ledet byggearbeidene i årene etterpå. Festningsanlegget skulle egentlig være symmetrisk stjerneformet om hovedtårnet, donjonen, men den ble istedet tilpasset terrenget i en irregulær stjerneform med ni spisser.

Høsten 1718, tok Karl XII av Sverige initiativet til sin andre invasjon av Norge. Hovedstyrken på 40000 mann ble sendt for å angripe Fredrikshald, og en armé på 10073 mann, 6721 hester og 2500 slaktedyr under ledelse av general Carl Gustaf Armfeldt ble sendt til Trøndelag for å ta Trondheim. Armfeldt fikk ikke med seg det tunge beleiringsartilleriet, og hadde også problemer med å få frem proviantforsyninger, og vinteren satte inn. Han nådde frem til Trondheim i begynnelsen av november og beleiret byen, men kunne ikke true festningen uten det tunge artilleriet. Kristiansten var godt rustet og hadde mat for seks måneder.

Den svenske kongen Karl XII ble drept ved Fredriksten festning 11. desember, men det skulle gå en måned før meldingen kom frem til Armfeldt. Han startet tilbaketoget til Sverige 12. januar 1719. På vei tilbake over Tydalsfjellene ble været svært dårlig, med snøvær, kulde og kraftig vind og ferden endte med en katastrofe for Armfeldts armé.

Link: http://no.wikipedia.org/wiki/Kristiansten_festning