Otta - Dovre - Berkåk

Blant de mange bøndene som tok på seg å bringe post mellom Christiania og Trondhjem var bonden på Rommundgaard på Nord-Sel. Gården som ligger på Lågens vestside i Nord-Sel og tilhørte erkebiskopen av Nidaros frem til reformasjonen, var deretter krongods til den ble solgt til selveie ca. 1720. Gårdsanlegget er i dag fredet og omfatter tre våningshus med loft; hvorav det ene kalles Sinclairstuggu. Her skal den skotske offiseren Sinclair ha sovet siste natten før slaget ved Kringen 1612. Romundgard er også forbilde for Jørundgård i Sigrid Undsets roman Kristin Lavransdatter.

Av gamle notater fra Romundgard går det fram at Poffuell (Pål) Rommengaard var postbonde i alle fall fra 26. mai 1662, bare 15 år etter at landet fikk et organisert postvesen. Han førte « posten 2 mil nordefter til Dovre og 7 fjerding sørefter til Breden ». I et brev datert 9. juli 1664 til stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve, ber Poffuell om å få være alene om postføringen på grunn av lettelser i skyssplikten: « Effterdj Schydtzferd nu ehr aff Schaffett, Ehrbiuder ieg mig: Aleene at will føre Posten ». Det ble godtatt.

På 1800-tallet ble nye poståpnerier lagt til skysstasjoner, blant dem gårdene Laurgard på Sel og Moen på Selsverket. Fra den tiden heter det at «til Postens befordring mellem Sells Postaapneri og Vaage, samt Lomb Præstegjelde.... at afgive værnepliktige Mandskaber til Brevdragere, for Eftertiden skal være sex.» Betalingen til postførere i distriktet var 11 øre pr km, kvartalsvis betalt fra Kristiania.

Nord for Rommundgård, ved Rusten i Sel var vegen temmelig lei en 5 km: Trang og steinet med fjellet på den ene siden og elva på andre siden. Det er sagt om enken på Romundgard da hun hadde ansvaret for posten på den 40 km lange strekningen til Tofte på Dovre at den «falder for hende heel besverligt».

Tofte på Dovre var skysstasjon, poståpneri og gjestgiveri med historie tilbake til at Harald Hårfagre hadde julegjestebud der i 872. Av dagens bygninger er den eldste fra omkring 1683, våningshuset fra 1783. Gården var lenge siste skysskifte for de som skulle videre over Dovrefjell. Stedet ble tidlig et knutepunkt mellom vegen til fjells over Dovrefjell og «saltveien» videre til Lesja og Romsdalen med handelsmarked på Veblungsnes.

Fogd Christopher Brun gir disse opplysninger om 8 postgårder på Dovre og hvilke skattefriheter de ble tildelt:

Engelsgaard, Sifver Pedersen skylder 3,5 Hude, nyder skatte frihed af hans gaard 2rd 12 S. Denne gaard ligger syden for Tofte.

Linddtzøe, Hans Poulsen og Lars Hansen skylder 3 Hude, nyder aarlig skatte frihed 2 rd 12 S

Budsjord, Ottar Eriksen skylder 2,5 Hude, nyder aarlig skatte frihed 2 rd 12 S, denne Gaard .. obner Postklappen stædze af samme for af samme for at frit brefve som gaar til Lædzøe Præstegaard og Jærnverket.

Wigenstad, Eric Knudsen skylder 1,5 Hude, nyder aarlig skatte frihed 1 rd 6 S og fører ikun Posten imod de andre gaarde paa Dofre. Denne gaard er beliggende en half feiring norden for som Kongevejen gaar til fields.

Biørnsgaard, Hans Knudsen skylder 1 Hud, nyder aalig herre gaards Skatte og landskylds frihed etter det Kongl Rente Cammers befaling, som er 2 rd 94 S - icke allmue fordi hand fører Posten, ligesom en af de andre fulde gaarde, mens der for hand er forpligtet, at holde Jærkin Stuen ved lige paa Dovrefield, som og har en del Korn Sæd i samme gaard. Denne gaard er beliggende en halv feiring syden for Tofte.

Korsvold, Gulbrand Samuelsen og Gulbrand Olsen nyder aarlig Skatte og Landskylds frihed af 2 Hude som er 5 rdr 56 S baade for de skal føre Posten ligesom en anden fuld gaard, saa og holde den første Stue paa fieldet, nemblig Fogstuen ved lige, som og har Korn Sæd i gaarden.

Alle disse her anførte gaarder paa Dofre, skifter til efter omgang, at føre Christiania Post ofver fieldet til Riise i Oppdalen som er 8 Miile, og Trudhiembs Posten fører til Rommengaard paa Sæl = 2 1/4 Mil.

Årsaken til at Tofte ikke nevnes av fogden er sannsynligvis at kongsgården ikke ble ansett som vanlig postgård men et av datidens «poståpnerier». I en innberetning over postgårder i Gudbrandsdalen i 1722 fremgår at «Tofte gjæstgifvergaard tar ut Brefver der vedkommer Lædtzøe og Romsdalen».

Nord for Dovre var det trolig den gamle pilgrimsveien fra Tofte over Halvfarhøi til Gautåa og videre til Hjerkinn og Oppdal som var postveien fra 1640-årene. En tur som tok 2 døgn. Etter at ryttere overtok postføringen fra 1653 gikk ruta langs den nye kjerreveien opp Hardbakken til Fokstua og videre til Hjerkinn, ned Drivdalen og til Oppdal. Derved sparte Posten et døgn på strekningen Kristiania- Trondheim. Lengden på enkelte poststrekninger var opptil 90 km. Veiforholdene var like ille for bønder som skulle skysse folk over fjellet. Direkte livsfarlig var det til tider å komme fram mellom Kongsvoll og Drivstua. Vegen her ble kalt Vårstigen. Når en ikke kom fram her, måtte posten slepes over fjellet. Under kong Christian Vs besøk i 1685 var Vårstigen i bruk som rideveg, men til neste kongebesøk i 1704 var den opparbeidet til kjøreveg, hvor kongen kunne benytte karjol som fremkomstmiddel. Vegen ble ytterligere utbedret utover på 1700-tallet og ved kong Christian VIs reise i 1733 kunne kongen benytte reisekarosse i Vårstigen. Situasjonsbildet som vises her er fra kongereisen i 1733 og viser mange likhetstrekk med det som er vist og omtalt samme år for Bechers klev syd for Ringebu.

Fjellstuene på Dovre

På slutten av Vikingetiden eller begynnelsen av Middelalderen ble det etablert fjellstuer på Dovrefjell, for å lette ferdselen over fjellet hele året. På begynnelsen av 1700-tallet var det fire i drift, nemlig Fokstua, Hjerkinn, Hullet og Drivstua. I forbindelse med kong Fredrik IVs besøk i 1704, ble navnet "Hullet" endret til "Kongsvold".

Under siste del av Den store nordiske krig (1700-1721) angrep svenskene høsten 1718 Norge langs to akser. Hovedstyrken på 40.000 soldater rykket inn gjennom Østfold, der Karl XII selv ledet beleiringen av Fredriksten festning ved Halden. Hans general Armfelt angrep Trondheims-området med 10.000 soldater.

Natten mellom 2. og 3. desember 1718 brukte de norske forsvarsstyrkene "den brente jords taktikk", ved å sette fyr på alle de fire fjellstuene på Dovre. Det er blant annet bevart korrespondanse mellom "Det Nordenfjeldske Dragonregiment" og "Den kommanderende General", datert "Jerkind paa Dovre 5. December 1718", som dokumenterer dette. Hensikten var å forhindre at general Armfelts styrke skulle rykke sørover fra Trøndelag. Brenningen viste seg senere å være unødvendig. Karl XII hadde allerede falt under beleiringen av Frederikssten festning og de svenske troppene trakk seg ut av landet.

På Drivstua gikk 42 hus tapt i brannen, men mange av dyrene ble sluppet ut og derved overlevde brenningen. Kongsvold hadde hatt 25 hus, Hjerkinn 27 og Fokstua 23. På 1720-tallet ble alle de fire fjellstuene på Dovre gjenreist.

Kong Christian V likte veien dårlig på sin reise over Dovrefjell i 1685 og under ferden til Christian VI fra Tofte 16. juli 1733 var det fortsatt strekninger som var vanskelige å passere:

«Meget betimelig begav den Høie Svite sig paa Fjeldet og spiiste Middags Maaltid paa Jerkestuen som er fulde 4 Miil. Og samme Eftermiddag passerede i god Tiid og vel Behold, Hullet eller Konswalden, hvor Aggershuus Stift endes, og det Trondhiemske igje begynner, saavelsom Worstien, der for en Fremmed falder heel frygtagtig og besværlig siden Fieldet er brat og græsselit over brusende Elv, der sees nedenfore, og gik henimod 10 timer paa en Distance af 2 Miil, saa at det Høie Herskab ikke førend om Aftenen Klokken imod 11 ankom Drifstuen, 2,5 Miil. Det Høie Herskab gav sig endu videre samme nat til Opdals Præstegaard hvor Ankomsten skeede Kl 1, som er 2 Miil.»

Veien videre dagen etter mot Berkåk beskrives også som « Een stor og besværlig Mil ».

I et kongelig reskript i 1734 ble det bestemt at fjellstuene Fokstuen, Hjerkinn, Kongsvold og Drivstuen skulle bli postgårder. Oppsittere der skulle frakte posten mellom fjellstuene og fra Fokstuen og Drivstuen til bygds mot en betaling av 10 skilling pr. Mil. Dette medførte at antall postgårder i Dovre ble redusert til 3: Tofte, Fokstua og Hjerkinn. I 1753 blir Tofte postgård skiftet ut med Bjørnsgård og Korsvold.

På Oppdalsiden av Dovrefjell var det gardsfolket på Lo og Rise sør i dalen som brakte posten til gårdene Bjørke, Bjørndal og Aune langs elva Bryna mot Berkåk. Derfra ble posten fraktet videre til gårdene Dånnålia, Fagerhaug, Søreggen, Holden og Pøiten. De fraktet posten både sørover til Oppdal og nordover til gardsfolket på Havdal som hadde ansvaret videre til Skamfer i Berkåk.

Fjellbygda Oppdal, med en beliggenhet der viktige veier mellom øst-vest og nord-sør møtes, har et gravfelt på Vang som er uvanlig stort med mer en 50 hauger godt bevart i hele sin utstrekning. Gravfeltet ble brukt allerede i folkevandringstiden rundt 400–600 e kr og funn av pilesredskaper i snaufjellet viser at folk i bygda hadde jakt som en viktig næring. Mange andre funn forteller at bøndene i fjellbygda ikke levde isolert, men hentet kulturimpulser også langt utenfor Norden. Bronsesmykker, glassperler og finere våpen er luksusartikler som har kommet utenfra, blant annet fra britiske øyer. Postgarden Lo kan knyttes til Håkon Håkonson som bygget veitslehall og kapell og brukte den som kongsgard ca 1260. I middelalderen kunne pilegrimene finne 4 kirker på sin vandring gjennom bygda. Alle er nå borte men det fins en tegning fra 1600 av en stavkirke på Vang. Gerhard Schøning kunne ellers i sin tid påvise rester av muren til en kirke ved Stavåa. 

1. Gardsarkiv fra Romundgard og Laurgard, Nord-Sel.
2. “Alltid underveis - Postverkets historie gjennom 350 år”, bind 1, Elanders Forlag/Posten, 1997.
3. Artikkelen er tidligere publisert i Gåmålt og nytt frå Sel, bind 1, 1999, og er en videreføring fra artikkelsamlingen ”Posten i Sel” av Per Erling Bakke fra 1997.
4. Trond Schumacher: Postgårder og postbønder på Dovre.