Løypa mellom Kristiania og Trondheim, som beskrives nærmere her, er en av 7 kulturminneløyper knyttet til prosjektet SAMKULT; kultur, teknologi og samferdsel på 1600-tallet. For å lese mer om SAMKULT klikk her.

Veien er i dag merket med 50 påler med fortidsminnesmerke og pil. (Se orienteringen om pilgrimsledene nedenfor.) Gjennom brede bygder  på Romerike gikk postveien til viktige Eidsvoll Jernverk i strekket mot Minnesund og østsiden av Mjøsa.

Kristiania til Hamar

Den første Trondheimsvegen ut fra Kristiania, oldtidsvegen, var en ljodgate mellom Oslofjorden og Vorma. Fram til slutten av 1600-tallet tjente Strømsvegen som både Trondheimsveg og Opplandsveg frem til Kløfta før Furuset. Denne vegen krysset Alna ved Alnabru. Fra den nye byen som ble anlagt på Akersneset ble denne vegen over Alnabru funnet utilfredstillende som nordgående hovedveg, En ny veg ble derfor anlagt ut Kongensgate fra Akershus festning. Denne vegen krysset Akerselva mellom Vaterlandsbro og Nybrua, fulgte vestsiden av dalen over Linderudsletta til Grorud , videre langs Trondheimsvegens nåværende trase frem til Skillebekk, derfra over Stovner/Gjelleråsen til Lahaug.

I boken "En reise på Nordens eldste postveier" angis postgardene mellom Kristiania og Hamar slik:

Postgårdene Haugen og Grorud hadde ansvar for å hente posten i byen og bringe den videre til Lahaug, mens gården Høybråten fraktet posten til byen. Groruddalen og Gjelleråsen var ”ond og beswerlig”, faktisk frem til slutten av 80-tallet. ”Det stykke vej, der man var mest udsat, var Lamoen med "fæle bakker gjerne av glat isvold…om sommeren store kampestener som rullede under ens fødder”.

 Gjennom Skedsmo var det gårdene Lahaug og Slogum som hadde ansvaret for posten. Lahaug  nordover til Hval mens Slogum transporterte sørgående post fra Hval til Høybråten. Hval hadde ansvaret både sydover og videre nordover til Langeland i Ullensaker. I Ullensaker på strekningen Langeland - Røisi ved Minnesund var det gårdene Risebru, Helgebustad, Fløgstad og Bjørtomt som hadde ansvaret. Postruten krysset Vorma i Eidsvoll.

Fra Røisi ble posten før tvidere nordover på østsiden av Mjøsa til Ulvingårdene og derfra vekselvis til gårdene Øvre Morstu og Hestnes i Stange. De neste postgårdene nordover var Hov og Korsegården ved Tangen, deretter Røne  og Arstad  som den siste før Berg i Vang ved Hamar.

 I denne regionen finner vi en Norgeshistoriens og landets viktigste fornminner – Eidsvollbygningen fra 1814-begivenhetene.

En bipost gikk fra Ullensaker til Kongsvinger. Den var i starten ”ordinær”, men urolige tider førte til at postbøndene bare førte brev til festninger mens  svarskrivelser måtte sendes med leide bud. Noen forbindelse til Røros er ikke nevnt, antageligvis fordi Bergstaden selv lønte de gående brevbudene til/fra Trondheim via Støren.

Eidsvoll Verk viktig for posten. Eidsvoll Jernverk omtales første gang i 1627. Verket hadde skiftende eiere fram til 1688, da Overberghauptmann Heinrich von Schlanbusch, som også var direktør for Kongsberg Sølvverk og en tid for Røros Kobberverk, fikk Verket i gave av kong Christian V. Schlanbusch var landets høyeste embetsmann innen bergetaten.

Glanstid. Dette var innledningen til verkets glanstid. Eidsvollsovnene fra denne perioden var både kunstnerisk og teknisk blant de fremste i samtida. Ovnsplatene ble støpt i åpne sandformer på gulvet foran masovnen. Støpejernets kvalitet, sandtype og den kunstneriske utforming av treformene var avgjørende for et godt resultat. Ovner var verkets viktigste produkt ved siden av stangjern til utsmiing.

Anker overtok senere verket og i 1798 anla han ved Verkets gruver i Feiring et moderne anlegg. I 1808 talte verkssamfunnet i Feiringskogen 168 personer. Store skogeiendommer ble sikret verket trekull og økte inntektene gjennom trelasteksport. Verket ble lagt ut for salg i 1837. Etter en pengeinnsamling ble hovedbygningen, de to paviljongene og 25 mål av parken kjøpt inn som nasjonalminnesmerke. Verkets øvrige eiendommer inkludert skog, ble skilt ut, fra 1893 som Mathiesen-Eidsvold Værk.

Gull i grønn skog. Historien om fordums leting er lang. Gullmineraliseringene rundt Eidsvoll karakteriseres av at det er høye gehalter. "Høyt" betyr i dette tilfelle10 gram gull pr tonn fjell.. Gullprisen er om lag 150 kr pr gram. Derfor skjer det også i dag. Langt inn i skauen langs en slitt bygdevei nord for Eidsvoll, skrur barkede mannfolk sammen en borerigg. Da Nordic Mining for et par år siden vedtok å sette i gang dette prosjektet, var det ganske nøyaktig 100 år siden den siste gullgruven like ved Eidsvoll ble nedlagt..

Reisedagbok fra Norge 1799 av Thomas Robert Malthus. Fire engelskmenn la ut på en større reise sammen, men delte seg i to grupper. To av dem beskrev sine reiser, Malthus var den ene og Clark den andre. Begge var vitenskapsmenn. Malthus ble en verdenskjent samfunnsforsker, og hans befolkningslære gikk inn i den vitenskapelige historie som et banebrytende verk.  Reisedagboken rommer daglige observasjoner om temperatur, vind og vær og hvordan de enkelte skysskiftene var, standarden på gjestgiveriene og overnattingsstedene foruten analyser og vurderinger av folk og land.

Ferden til Trondheim. Malthus kjøpte en firehjuls vogn for sin ferd til Trondheim slik at han bare trengte å leie hester på skysskiftene. Han leiet også en tjener til å følge med på reisen. Turen gikk over Romsås, Skedsmo, Råholt og Minne på utmerket vei, ifølge Malthus. Reisen opp gjennom Gudbrandsdalen gjorde inntrykk på ham for sin skjønnhet og veien får ikke noen negativ omtale. Ved Tofte øverst i dalen var veien helt gressgrodd og minnet om en vei i parken til et engelsk gods ifølge Malthus.

Skysskiftene over Dovre etter Tofte ser ut til å ha vært Fokstua, Hjerkinn, Kongsvoll og Drivstua. Veien fra Kongsvoll ned til Drivstua blir beskrevet som dårlig, farlig og meget bratt. Den første dårlige vei Malthus hadde truffet på i Norge, skriver han. Det er den beryktede Vårstigen han kjørte på. Resten av turen til Trondheim forløp uten spesielle notater.

Korsfarerne og pilgrimmene fra Oslo tråkket stien der før Posten kom og valgte mange av de samme veiene.

(Se Eivind Luthens "I pilegrimens glemte rike, fra Gamlebyen til Gjelleråsen" St Jakob, Norge

Korsfarerne til Det hellige land så på seg selv som pilegrimer, omtalt som peregrini. Sigurd Jorsalfar hørte til denne kategorien pilegrimer. Da han døde i 1130 ble han gravlagt i St. Hallvards kirke. Turen mot Nidaros startet ved ruinene av Mariakirken i Østre Strete, en av de to hovedgatene mellom Mariakirken og kongsgården i syd og Hallvardskirken i nord. Med sine to monumentale tårn ruvet Mariakirken. Kirken ble utvidet under Håkon V Magnusson (1299 -1317). Da kongen døde 8 mai 1319, ble han gravlagt i Mariakirken. Hele Oslo sørget, og ved hans båre skjedde flere mirakler, fortelles det.

Etter gangbroen ved kongsgården passerer vi Saxegården en eiendom omtalt allerede i 1334. Deler av kjelleren stammer fra middelalderen. Her lå det en skytningstue, dvs. vertshus, ett av de mange på veiene mot nord. Derfra ser man ruinene av Klemenskirken fra 1100-tallet der man bl. a. har funnet Norges eldste kirkegård. Klemens var de sjøfarendes helgen og de første kirkene i Norge var ofte viet ham. Klemens ble omvendt av Paulus og ble Romas første biskop, han er gjerne avbildet med et anker. Senere ble Klemens erstattet av Nikolaus som også hadde sin kirke like i nærheten, men den er sporløst forsvunnet.
Nikolaus var biskop i Myra i Lilleasia på 500-tallet. I Norge er han kjent som julenissen, men han var like mye en helgen for sjøfarende og pilegrimer.
På 1970-tallet ble motorveien lagt rett over Klemenskirken til ære for den nye gud - bilen. Man måtte nærmest krype under store betongkar for å komme til det gamle helligstedet som lå glemt og forsøplet i 25 år. Men en vakker dag ble betongbroen sprengt vekk, veien forsvant og himmelen dukket frem igjen. Det var en stor seier for kulturen.Så  krysser man Oslogate og fortsetter inn i Saxegaardsgata som ligger i samme løpet som Østre Strete. På andre siden av Bispegaten står en milestein som er satt opp i forbindelse med den nasjonale pilegrimsleden. På steinen kan man lese at det er 643 km til Nidaros.

Restene av St. Hallvardskirke, en gang Østlandets viktigste valfartsmål er i nærheten. Kirken ble reist på begynnelsen av 1100-tallet og har vært et mektig byggverk. Det ble utformet som en romansk basilika og har lignet gamle Aker kirke, bare mye større. Dyrkelsen av St. Hallvard var først og fremst knyttet til distriktene rundt Oslokaupangen, men han var også kjent i utlandet. Adam av Bremen forteller i 1075 at det skjedde jærtegn ved hans grav. Flere gudshus var viet helgenen, blant annet i Bergen, Horten, Sylling, Hval, Odalen og i Bohuslän, mens Stavanger Domkirke, Nidarosdomen og kirken i Ringsaker alle hadde et Hallvardsalter. På Island sies det at han var meget folkekjær.

Et ukjent pilegrimsmotiv
På nordsiden av kirkeruinen er Oslo bispegård som delvis ble bygd over Olavsklosteret der bl a sakristiet  er bevart. Bispegården ble oppført på nytt  i 1883-94 i nygotikk og byr på mange interessante detaljer i form av medaljonger med Oslos byvåpen av Hallvard og en biskop. I det gotiske vinduet bak hoveddøren finner man motiv av Kristus i møte med to apostler på vei til Emmaus. Kristus er fremstilt med pilegrimens typiske vandrestav, han omtales i Lukas evangelium (kap. 24, vers 13-18) som en fremmed, en peregrinus.
Pilegrimsveien (St. Hallvards gate) passerer Gamlebyen skole. De romanske buene i inngangspartiene på skolebygningen ut mot Hallvardsgaten er en fin klangbunn til vandringene. Gamlebyen Alders- og sykehjem i Hallvardsgt 28 fører arven videre fra den gang det lå et hospital på samme tomten og har elementer som tårn og dobbeltsøyler. Hospitalet inkluderte Laurentius kirke og kirkegård. Han var diakon i Roma og led martyrdøden i år 254. Hospitalet ble også omtalt som St. Jørgens hospital fordi det tok seg av spedalske. Det er rimelig å tro at hospitalet var bygget som en bygård. St. Jørgen eller St. George som han vanligvis kalles; hørte til de såkalte nødhjelperne og ble påkalt mot spedalskhet. St. George fremstilles som ridder i kamp med en drage og han var en meget populær helgen hos aristokratiet under korstogstiden.

På den sanne vei
Galgeberg er det ikke mye igjen av, retterstedet lå omtrent der vi i dag finner flaggstangen til boligblokken Galgeberg nr. 3. Slike rettersteder var gjerne plassert godt synlig ved byens hovedfartsårer til skrekk og advarsel for mulige ugjerningsmenn. Gangveien med navn Justiskroken er en del av det middelalderske veinettet mot nord.
De fleste middelalderbyene i Norge hadde sin Mikaelskirke. Med unntak av Gamle Aker kirke vet man hvilke helgener Oslos eldste kirker var viet til. Minner etter Mikaelsdyrkelsen er muligens i legenden om dragen som vokter den eldgamle sølvgruven under Gamle Aker kirke. Og det faktum at den er plassert på en karakteristisk høyde taler for at kirken kanskje var viet erkeengelen Mikael. Videre opp  mot Hovin  lå det en gang en Mariakirke som var knyttet til et hospital inne i byen. Lenger oppe er Teisen der man fant en rik sølvskatt i 1844. Den besto bl. a. av armringer, arabiske mynter fra 700-tallet og en sølvbarre. Funnet viser at våre forfedre var tidlig på reisefot langt ut i den fremmede verden.

Et møte med det himmelske Jerusalem

Ved brua settes kursen mot Østre Aker kirke reist i 1860. Stien er nærmest et usynlig fár i det grønne, den passerer presteboligen med sitt fine tun med en gotisk smijernsport. Inne på kirkegården er et gullmalt Jerusalemkors på en av gravsteinene. Korset består av et likarmet hovedkors med fire små kors i hjørnet og symboliserer det himmelske Jerusalem. Kirken ligger på et høydedrag med fin utsikt over dalen og med på urgamle stier. De ligger gjerne på høydedrag som dette. Stiene drar videre nordover og mot utkanten av Oslos grenser.

http://akershus.kulturnett.no/Historie/nyere%20historie/Eids

http://www.eidsvoll1814.no/

http://geo365.no/nyheter/gullskog

Kulturminner

Kristiania - Gjelleråsen

Kristiania-Trondheim hørte med til de opprinnelige fem postrutene som ble etablert i 1647. Posten ble ført frem med hest eller postføreren bar postsekken på ryggen. Mot slutten av 1700-tallet var vegnettet blitt så brukbart at postførerne kunne benytte vogn om de hadde slike til rådighet. Om vinteren var sleden vanlig.

Les mer...

Fra Kristiania til Hamar

Gjennom kulturbygdene nord for Gjelleråsen ga Posten økt kontakt, særlig syd-nord, men også med forgreninger til østbygdene med store Østerdalen. På et kartgrunnlag fra 1762 skal vi følge postruten fra Kristiania mot Trondheim på delstrekningen Gjelleråsen - Hamar.

Les mer...

Hamar til Otta

Utvalgte gårder i Gudbrandsdalen fikk i 1647 ordre av Kongen om å påta seg frakt av post og skyss. Postveien fulgte i store trekk den trasè som i dag er merket som pilegrimsvei gjennom Øyer, Ringebu og Fron til Otta.

Les mer...

Otta - Dovre - Berkåk

En av de hardeste postruter gikk over Dovrefjell. Den gamle pilgrimsveien fra Tofte over Halvfarøy til Gautåa og videre til Hjerkinn og Oppdal ble trolig brukt. Til fots tok det 2 døgn under gode værforhold. Fra 1653 ble ridende postførere satt inn og Posten sparte et døgn på strekningen Kristiania- Trondheim.

Les mer...

Berkåk til Trondheim

Posten som ankom Skamfer rett sør for Berkåk ble fraktet videre langs elva Ila til gårdene Buan, Halland og Rønning sør for Garli. Disse gårdene hadde ansvaret for både nordgående og sørgående post. Videre nordover fulgte posten dagens E6 til gården Fossum i Soknedal,deretter til gården Soknes på Støren. Så overtok gårdene Foss, Ler og Melhus transporten langs E6 og Gaula. De siste postgårdene på ruten sør for Trondheim var Skjetlein og Hoem der Hoem fraktet posten både fra og til postkontoret i Trondheim.

Les mer...

Trondheim fra provins- til kulturby

Trondheim var i sørgelig forfatning da Postverket ble etablert i 1647. Reformasjonen hadde nådd byen, erkebispen hadde rømt, krigene på 1600-tallet skapte kriser, og store branner endret middelalderens bybilde. Først på 1750-tallet ble det skapt nytt liv, handelen med fisk, trelast og mineraler økte og kulturlivet blomstret.

Les mer...

Postekspedering i Trondheim

Allerede i 1525 ble det fremmet forslag om å opprette ”en Ordinants paa Heste paa den Vis som er i Italien”. Det var bispen i Oslo Hans Reff som foreslo det for erkebiskopen i Trondheim og ”posten” skulle da vesentlig gå mellom disse to byer. Reformasjonen i 1536 satte imidlertid en slutt for den katolske kirke i Norge med det resultat at forbindelsen mellom Oslo og rikshovedstaden Kjøbenhavn ble viktigere enn forbindelsen mellom Oslo og Trondheim. Da postvesenet ble opprettet i Danmark ved en forordning av 24. desember 1624 foreslo statholder Jens Juel at det året etter måtte opprettes en postforbindelse mellom Kjøbenhavn og Kristiania. Stattholder Hannibal Sehested ble imidlertid den som først i 1647 klarte å opprette postforbindelser fra Kristiania både til Trondheim og Kjøbenhavn

Les mer...