ELVA VIGGA OG JARENVATNET
Vigga kommer fra Grua i sør og renner ut i Jarenvannet i nord. Fra Jarenvannet renner Vigga gjennom Mjønvald, via Brandbu sentrum og ut i Randsfjorden. I Vigga fins abbor, sik, gjedde, kreps og noe bekkeørret.
Idyllisk natur rundt elva Vigga. Fotograf: Grethe Johnsrud (c) Randsfjordmuseene
Vigga renner ut i Jarenvannet, som er et næringsrikt vann med rikt dyre- og fugleliv. Inntil 1970-åra var Jarenvannet et av Norges beste ørret- og røyevann. Rundt 1970 skjedde det endringer i vannet og området rundt som førte til at disse fiskestammene nå er borte. Betydelig økning av landbruksforurensning i form av silo, husdyrgjødsel og arealavrenning førte til mer næringsrikt vann og gjengroing. Røye og ørret krever forholdsvis mye oksygen i vannet og oksygeninnholdet ble for lite på grunn av forurensningen til at disse to fiskeslagene kunne overleve. På samme tidspunkt dukket det opp to nye fiskearter i vannet, karuss og gjedde. Gjedda som rovfisk kan også ha bidratt til at ørret og røye ble utryddet.
Flomskader på dyrka mark har vært et problem langs Vigga. Jordtypene langs Vigga er for det meste moreneavsetninger som sand, silt og leire. Disse er svært utsatt for erosjon, noe som fører til kraftig graving i elvekanten med påfølgende gjenmudring av elva. Helt siden 1910 har det blitt foretatt senkings-, forebyggings- og opprenskingsarbeider for å forhindre flom. Blant annet har vannstanden i Jarenvannet vært regulert siden 1950-tallet. Likevel er det fortsatt flom på enkelte strekninger i snøsmeltings- og regnværsperioder.
Elva renner gjennom kalkrike berggrunnsområder og holder derfor en høy pH, tidvis over 7,0. Forsuring er derfor ikke noe problem for fisk og annet dyreliv i vassdraget. Et problem for fisken er derimot den lave vannføringen sommerstid og spesielt i tørkeår. Vannføringen blir enda mindre når jordbruket henter mye vann til vanning.
Det har foregått krepsing i Vigga over lengre tid. I en periode krepset noen av grunneierne så mye at de tjente penger på å selge fangsten til Oslo. Det har vært en nedgang i krepsebestanden de siste tiår blant annet på grunn av den smittefarlige krepsepesten.
