Vinterveien mellom Hån i Sverige og Kristiania (svenskeveien)

Vinterstid var beste årstiden for transport av gods og mennesker når sne og is på fjord og vann ga fast underlag for bruk av sleder. Veier som bare var i bruk vinterstid, ble kalt vinterveier og var velegnede for sledefart. Sleder fantes det mange av på gårdene. Svenskeveien kan stå som et godt eksempel på en lang vintervei mellom Kristiania og Hån i Sverige.

En vintervei kunne være svært lokal, men noen som den vi behandler her, var lang og viktig for forbindelse mellom Kristiania og omland helt til Sverige. Dermed ble den viktig også militært.

En vintervei ville være kortere, mindre bratt og mer fremkommelig enn en tilgrensende allfarvei. Derfor ble transportbehovet i betydelig grad dekket ved transport vinterstid. Noe av vedlikeholdet på vintervei hadde naturligvis samme karakter som vedlikehold på en kongevei, men vinterveien hadde sine særegne problemer. Vi skal kort omtale merking.

En vinterveiforbindelse ble opprettet når sne og is gjorde det mulig. Den måtte derfor merkes om den veifarende skulle finne frem og føle seg trygg. Etter hvert som rodeinndelingen vant frem på 1600-tallet, kan vi nok anta at merking med kvist o.l. hørte med til pliktene som bøndene var pålagt. I en del av den tiden vi behandler, fantes imidlertid ingen rodeinndeling. Da er det vel rimelig å anta at vinterveiene var slike som hadde eksistert fra uminnelige tider.  

Et spesielt problem med merkingen må ha vært tidspunkt for når is var sikker til å bli benyttet som ferdselsåre. Vi har ikke kommet over litteratur som har behandlet trafikksikkerhet på en vintervei utover de mange bildene av veifarende som går gjennom isen. Noe isoppsyn fantes nok ikke. Vi kan i alle fall stille spørsmålet om merkene først ble borte når isen gikk opp om våren.

Vi gjennomgår hovedtrekkene i vinterveien mellom Kristiania og Hån ved å begynne beskrivelsen i Hån som ligger litt inne i Sverige ved dagens E18. Derfra gikk veien ned til Rødenessjøen før den fortsatte opp isen til Kroksund. Deretter passerte den Basmo festning, se illustrasjonen.

Basmo festning ble anlagt i 1683 og ble senere utvidet. Stedet og omgivelsene var velegnet for anlegg av festning. På slutten av 1600-tallet var festningenen bestykket med 14 kanoner, og på det meste var den bestykket med 22 kanoner og 5 mortere (bombekastere) og hadde en betydelig mannskapsstyrke. En festning som denne ville være vanskelig å erobre om ikke angriperen disponerte tungt artilleri. Festningen ble nedlagt i 1745.

I krigsårene 1709-1720 var festningen både støttepunkt og hovedmagasin for militære avdelinger. Da kong Karl XII i 1716 trakk seg tilbake fra den mislykkede beleiring av Akershus festning, passerte hans venstre kolonne så nær festningen at den åpnet ild. I 1718 omgikk svenskene festningen.

Etter Basmo festning gikk veien i vestlig retning og passerte Øyeren syd for Sand. På vestsiden av sjøen fortsatte veien over Mørk og videre vestover til Lyseren. Lyseren fungerte vinterstid som en veikryss med veier i flere retninger. Svenskeveien fortsatte nordvestover til "Martnan" og deretter nordover isen på Vågsvann og Langen til Grønslett ved Siggerud.

Det var hvilesteder med skjenkerett flere steder langs ruten, Martnan og Grønslett kan stå som eksempler. Grønslett viser vi på et bilde, riktignok tatt fra en mer moderne tid da sykkelen var kommet i bruk mot slutten av 1800-tallet. Før kaffen kom i vanlig bruk på 1800-tallet, var det vanlig at den veifarende kjøpte en pæl brennevin til nistematen. En pæl tilsvarte en kvart pot, og en pot var på 0,965 liter. Den reisende satte følgelig til livs en kvart liter brennevin. Det ble et ganske sterkt inntak av brennevin før den veifarende dro ut i vinterkulden.

På kartskissen, se tidligere løypepost har vi tegnet vinterveien etter Grønslett slik at den passerte vest for Abildsø og øst for Ekebergåsen og derfra inn til Kristiania. Dersom sjøisen var sterk, kunne vinterveien ta av ved Klemetsrud og fortsette ned til Stubljan og derfra over fjordisen inn til Kristiania.

 Litteratur som behandler emnene vi har tatt opp i løypeposten, kan være Arnt Sandem (1970) Spydeberg - kjære min bygd, Per Kristian Skulberg (2003) Folk og hjem - på gamle og nye tomter: bosettingen i Spydeberg  og Bjarne Rogan (1998) Mellom tradisjon og modernisering. Kapitler av 1800-tallets samferdselhistorie.