Kristiania - navet i Postverkets norske rutenett

Kristiania ble navet i Postverkets rutenett da Postverket ble opprettet i 1647. Postruten mellom Kristiania og København ble den viktigste i rutenettet, fordi den forbandt de to administrative sentra i unionen mellom Danmark og Norge.

Middelalderbyen Oslo hadde vokst frem i skjæringspunktet mellom en god havn og flere viktige veier (allfarveier). Sentrum lå ved munningen av elven Alna. I dag kjenner vi strøket som Gamlebyen. Et annet tyngdepunkt i bosetting var ved gamle Aker kirke. I Middelalderen sto vannstanden et par meter høyere enn i dag, og Akerselva var seilbar et godt stykke oppover. På den andre siden av Bjørvika ruvet Akershus festning.

I middelalderens Oslo ble en hovedvei kalt stret, mens allmenninger var smale gater som nærmest gikk vinkelrett på stretene. Vi har lagt ved et kart som kan gi en fornemmelse av veisystemet rundt 1600. Kartet bygger på tre kilder: Erik Schia Oslo innerst i Viken. Liv og virke i middelalderbyen. (H: Aschehoug & Co. 1991), Anne Cathrine Nessmo Vegen som kulturminne. Registrering av gamle vegfar i Oslo. Statens vegvesen Oslo, 1994 og Jon Grasmo Veiminner i Oslo. Statens vegvesen Oslo, 2001.

Da arbeidene på Akershus festning ble intensivert mot slutten av 1500-tallet, trengte festningen stein til byggearbeidet. En kjørevei ble anlagt fra festningen i retning mot Akerselva (Nedre Foss), over elven og videre mot Galgeberg, hvor det var steinbrudd.  Denne veistrekningen har vi tegnet med rødt på kartet. Det er alminnelig oppfatning at den eldste kjøreveien i landet er veien mellom Kongsberg og Hokksund ved Drammenselva. Den ble anlagt på 1620-tallet, fordi kong Kristian IV trengte kjørevei for å få fraktet sølvet fra gruvene på Kongsberg og varer inn til og ut fra byen. Kjøreveien i Oslo er altså eldre.

På kartet er veien opp Ekebergkleiva stiplet. Veien ble med tiden til Fredrikshaldske kongevei. Skulle man vestover i Norge, gikk det en ridevei fra Aker gård sydvestover mot Bislett, Frogner, Skøyen, Bestum til Fåbro og over Lysakerelva.

Da Oslo brant ned i 1624, besluttet kong Kristian IV – konge i Danmark/Norge 1588-1648 – å flytte byen fra Bjørvika til området omkring Akershus festning. Den nye byen fikk navn etter kongen, derfor benytter vi navnet Kristiania i vår gjennomgang av kulturløypen.

Etter kongens anvisning skulle den nye byen bygges etter et rutemønster som han selv hadde skissert. Da Postverket ble etablert i 1647, omfattet byen seks tverrgater og tre langgater. To av disse ni gatene har bevart sitt navn til i dag; det er de to tverrgatene Akersgata og Kongens gate. De tre langgatene ligger fortsatt i hovedsak på samme sted som på midten av 1600-tallet, selv om navnene er skiftet. I dag heter gatene Rådhusgata, Tollbugata og Prinsensgate.

Ifølge Oslo bys historie, bind 2 (1992) Byen ved festningen kan traseen for Kongens gate allerede ha kommet på plass før byen ble stukket ut.  Kongens gate ble anlagt langs traseen for kjøreveien fra Festningen til Galgeberg. Store vollport var hovedinngangen til Kristiania. Den lå på nordsiden av krysset mellom Karl Johans gate og Kongens gate. Det fantes for øvrig ytterligere to vollporter, Piperviksporten ved Rådhuset og Lille vollport, som førte inn i Dronningens gate. Ved disse portene ble det oppkrevd avgift på en del varer som folk hadde med seg til byen for å selge dem der.

Vollene var tydeligvis mer til besvær enn til nytte, for de ble revet allerede på slutten av 1600-tallet. På vedlagte kartskisse viser vi rutemønsteret i den nye byen. Kartskissen er antageligvis fra 1648 og er tegnet av hollenderen Isaac van Gelkeerck. Med posthorn har vi avmerket hvor postrytteren passerte Store vollport. Frem til Vaterlands bro ble innviet i 1654, måtte sannsynligvis postrytteren dra over broen ved Nedre Foss.

Det er ikke kjent hvor det eldste postkontoret lå i Kristiania, men det første kjente postkontoret holdt til i Kirkegaten 7 på hjørnet av Rådhusgata. Det var i 1661, se bildet.

Da Postverket ble opprettet i 1647, gikk den sydlige grensen mot Sverige ved Kungälv, nær Göteborg. Danskekongens ulykksalige kriger med svenskekongen kunne føre til tap av norsk land. Ved freden i Roskilde i 1658 gikk således Båhuslen tapt, og grensen ved Iddefjorden har senere vært sydlig grense mot Sverige. I fredstid fikk posten passere i transitt gjennom Sverige uten å bli stoppet, fordi svenskene hadde behov for transitt av sin utenlandske post gjennom Danmark. I krigstid ble det derimot kortere eller lenger avbrudd, og under den langvarige ufreden som ledet opp til 1814, måtte post sendes sjøveien mellom Norge og Danmark.

Selv om opprettelsen av et postverk innebar radikal forbedring i forbindelsen mellom offentlige instanser, gikk naturligvis posten langsomt etter moderne standard. Ved utgangen av 1600-tallet skulle posten således bruke 4,5 døgn mellom Kristiania og København. I snitt innebar det en reisehastighet på nærmere 6 km/time når stopp underveis er innregnet. Dette er likevel mer enn vanlig ganghastighet og innebar at posten måtte befordres ridende. Transporttiden svarte til at posten skulle bruke to timer per landmil (11,3 km). Slike transporttider var innebygget i langt vanskeligere ruter og betød nok at ruten hadde muligheter for tidsbesparelser. Etter hvert ble reise- og transporttid redusert, se gjennomgangen av løype 1.

Den gangen gjorde både geografisk og tidsmessig avstand at det var svært vanskelig å administrere postvesenet sentralt. Kongen satte derfor bort administrasjonen av postvesenet i Norge til enkeltpersoner som et privilegium. De fikk nettoinntektene av postvirksomheten. Slik fortsatte ordningen helt til 1719 da kongemakten selv overtok administrasjonen.

I 1801 hadde Kristiania nærmere 9 000 innbyggere, bare halvparten av antall innbyggere i Bergen. Byen hadde imidlertid gunstig beliggenhet geografisk og administrativt. Den øverste sivile og militære administrasjonen holdt til der med stattholderen i spissen. Akershus festning var et ruvende anlegg med betydelige militære mannskaper og behov for forsyninger.

I 1660 greide kongen å få eneveldig makt i unionen, og i 1662 ble lokalstyret omorganisert. Begrepet len forsvant og ble erstattet med amt. Landet ble inndelt i fire hovedamt, også kalt stift. Akershus stift omfattet omtrent hele Østlandet, og stiftamtmannen holdt til i Kristiania. Kristiania lå i Akershus amt. Begrepet amt ble i sin tid skiftet ut med begrepet fylke. Geistlig makt anført av en biskop fant vi også i Kristiania. Sammenlignet med Bergen var nok økonomisk makt mindre i Kristiania, men et sterkt borgerskap hadde vokst frem beskyttet av handelsprivilegier og rettigheter til sagbruks- og gruvedrift. Alle slike rettigheter ble gitt av kongen og kunne følgelig tilbakekalles av ham.

For 1806 foreligger statistikk over brev sendt fra norske byer og ladesteder, se Finn Erhard Johannessen (1997) Alltid underveis. Postverkets historie gjennom 350 år. Bind 1: 1647-1920. Ifølge statistikken for 1806 over brev sendt fra norske byer og ladesteder, ble det overlegent største antall brev sendt fra Kristiania. Omregnet til antall brev sendt per dag ble det 194 brev, så postmesteren kan ha hatt travle dager. Antall brev regnet per innbygger ble heller beskjedent med 7,7, noe som bare holdt til en 6. plass nasjonalt. Det ble sendt flere brev fra Bergen og Trondheim til utlandet enn fra Oslo.

Gamle bilder av forholdene i Kristiania tyder ikke på noen livlig virksomhet og trafikk under unionstiden.