Fra Sollisund over Sannesund til Skjeberg

Tysilbakken heter et parti av kongeveien mellom Sollisund og Sannesund ved Sarpsborg, etter plassen Tysil. En av svingene i bakken bærer navnet Steilet. Her ble en postfører overfalt og røvet. Gjerningsmannen ble tatt og halshogd på gjerningsstedet. Det var etter at postvesenet var omorganisert under unionstiden med Sverige. Etter Tysilbakken fulgte kongeveien raet et stykke. Ved Tune kirke svingte veien av fra raet og fortsatte ned til fergestedet ved Sannesund. Etter Sannesund fortsatte kongeveien mot Skjeberg kirke, før den nord for Guslund støtte sammen med veien om Fredrikstad. Der var det både gjestgiveri og skyssted.

Strekningen mellom Sollisund over Sannesund til Skjeberg kan ha vært 20 km.

Det gamle fergestedet i Sannesund lå praktisk talt under dagens trasé for E6, og fergen fraktet både folk, fe og varer over Glomma. Fergemannen hadde plikt til å ferge både dag og natt og mottok både betaling fra de reisende og såkalt sundtoll, som var en form for fergeavgift fra bøndene i omegnen. Ved fergestedet fantes gjestgiveri, og det var muligheter for overnatting også på den andre siden. Sundmannen hadde som kroholder skjenkerett. Fergestedet hadde strategisk betydning for kongemakten, og kongen hadde overordnet ansvar for at fergen var i forsvarlig stand. Utgiftene til fergen kom derfor med i fylkesregnskapene.

Under flom kunne Glomma være ganske farlig å krysse ved fergestedet. Det hendte at folk druknet under overfarten, som var både vanskelig og farlig på grunn av stri strøm og tømmer som kom drivende.

Sarpsborgs historie går tilbake til Olav Haraldsson (Olav den hellige) som grunnla byen i 1016. Han kom seilende opp Glomma til han ble stoppet av Sarpsfossen. Kong Olav bygget både kongsgård og kirke og anla festningsvoll, som delvis fortsatt er synlig. Stedet ble kjent som Borg, senere Sarpsborg. Kongen bodde ofte på stedet, som ble sete for Borgartinget. Stedet ble en betydelig by etter norsk skala i middelalderen. Under syvårskrigen i årene 1563-1570 brant svenskene byen ned i 1567. Byen ble flyttet til munningen av Glomma og fikk navnet Fredrikstad etter kongen Fredrik II (regjeringstid 1559-1588). Noen husklynger, blant annet ved fergestedet i Sannesund, ble imidlertid tilbake.

Glomma var seilbar opp til Sannesund, og etter hvert som Sarpsfossens ressurser ble utnyttet, vokste stedet i folketall. Under heftig motstand fra borgerne i Fredrikstad fikk Sarpsborg rettigheter som kjøpstad i 1837. Sannesund var da blitt en viktig del av den nye bydannelsen. Fossens ressurser var delt mellom de to storgårdene Borregård og Hafslund på hver sin side av fossen. Storgårdene med røtter flere hundre år tilbake i tid, eksisterer fortsatt.

I boken Min nordiske reise beskriver Mary Wollstonecraft en tur, som hun foretok opp til Sarpsfossen i 1795. Hun skriver betagende om inntrykket av vannfallene og den rolig flytende elven nedenfor, men hun likte ikke synet av en rekke sagbruk nær vannfallene. De ødela et ellers harmonisk inntrykk. Med et moderne uttrykk kan vi nok hevde at visuell forurensning er et gammelt fenomen, se bilde.

I 1851 besluttet staten å bygge kjedebro med midtspenn og to sidespenn over Glomma ved Sarpsfossen og å anlegge de tilhørende hovedveiene, som var betegnelsen etter veiloven. Broen hadde det lengste spennet i landet i sin tid, se bilde, og den var så godt dimensjonert at da Østfoldbanen ble anlagt på 1870-tallet, kunne jernbanebroen bygges over veibroen. Hengespennet for veibroen ble festet til jernbanebroen. Fergen i Sannesund ble beholdt som personferge helt frem til 1988.