Fra Kristiania til Ekebergkleiva

Fra Kristiania kan vi tenke oss at postrytteren som skulle føre postsekken på første etappen ut fra Kristiania, dreide inn i Kongens gate, passerte Store vollport og la kursen over torget, før han fortsatte ut Storgata og dreide inn i Brugata. Deretter red han over Vaterlands bro som ble oppført i 1654, før han fortsatte ut Grønlandsleiret og Oslo gate, red over Geitabrua (Alnaelva) ved Oslo Hospital og tok fatt på den bratte Ekebergkleiva.

Strekningen fra Postkontoret og opp Ekebergkleiva kan ha vært nesten 5 km.

Vedlagte kart som ble laget av Mag. I. N. Wilse i 1790, viser at det i omegnen av Kristiania var kommet et ganske finmasket nett av veier i forhold til de eldre kartene vi har presentert. Kartet viser også veier som ble kalt vinterveier. De ble benyttet når is hadde lagt seg, og snø dekket marka. Det var mer bekvemt og effektivt å transportere varer på vintervei. Kortere var de også. Posten benyttet kongevei eller de andre veiene, fordi posten gikk som stafett mellom gårder året rundt. Vinterveien som er tegnet inn på kartet, førte helt til Sverige og blir gjenneomgått i siste løypepost.

Ekebergkleiva var en bakke ved innfarten til Kristiania kjent og beryktet for sin bratthet. Den ga imidlertid den reisende et vidt utsyn over byen og omegnen. Mange kjente bilder er i tidens løp blitt laget fra toppen av kleiva, se bildet. Det hendte også at reisende skrev ned sine første inntrykk av Kristiania herfra. Mary Wollstonecraft skrev i Min nordiske reise (1795) norsk utgivelse av Gyldendal Norsk Forlag (1976) da hun kom fra Moss og veien begynte å gå nedover mot Kristiania, at ”… mine øyne frydet seg ved synet av den vidstrakte bølgende dal, som bredte seg ut..” (side 92), men på side 93 ”Utsikten umiddelbart til venstre, idet vi kjørte nedover fjellet, ble nesten ødelagt av de herjinger klippene var blitt utsatt for.” Hun hadde i tankene avfall fra alunskiferproduksjonen, som foregikk der.

Kongeveiene fulgte de gamle rideveiene, som var en naturlig strategi da det på 1600-tallet kom påbud om å utbedre rideveiene til kjøreveier. Dermed kom veiene til å gå bakke opp og bakke ned, mest mulig rett frem. Det var også i tråd med 1700-tallets oppfatning om hvordan kjøreveier skulle anlegges. Oppfatningen er kjent som det franske prinsippet for veibygging. Det var dette prinsippet som ble anvendt ved den betydelige utbedringen av hovedveinettet som ble gjennomført i siste halvdel av 1700-tallet.  Med liten trafikk ble nok behovet for en annen strategi ved veibygging ikke følt påtrengende, og det ble med den gamle strategien til midten av 1800-tallet. Dette var også naturlig, siden arbeidet med utbedring og vedlikehold av veiene var pålagt bøndene som naturalinnsats, og kjøretøy hadde de færreste. Interessen for slikt arbeid var derfor neppe til stede hos bøndene. Det hendte at de fikk støtte av amtmann og stiftamtmann i motstand mot pålegg fra generalveimesteren. Kompetansestrid er et gammelt og velkjent fenomen.

I Ekerbergkleiva er det funnet spor av flere eldre veier. Således er noe av rideveien fra middelalderen bevart, samt også strekninger som ble utbedret i begynnelsen av 1800. I middelalderen var det vanlig at pilegrimer vandret til hellige steder. Det finnes derfor en merket såkalt pilegrimsvei helt fra Nidaros i nord til grensen mot Sverige i syd og videre ned på Kontinentet, se www.pilegrim.no. Denne veien gikk opp Ekebergkleiva og stedvis langs Fredrikshaldske kongevei.