Fra Karlshus til Fredrikstad

Fra Karlshus dreiet kongeveien om Fredrikstad sydover og krysset Vesterelva til Rolvsøy ved Kjølberg bro fra 1711. Den tilhørte Kjølberg herregård. Der ble det krevd toll av de passerende. Innfarten til Fredrikstad var på vestsiden av Glomma, Gamlebyen med festningen lå på østsiden fordi borgerne der hadde tilgang til mer mark for husdyrhold og jordbruk.

Strekningen fra Karlshus til Fredrikstad kan ha vært i underkant av 20 km.

Ved Kjølberg lå det både gjestgiveri og skysstasjon, og stedet er også kjent som siste trefningssted i 1814 mellom nordmenn og svensker, samme dag som våpenhvilen ble underskrevet i Moss.

Fredrikstad ble grunnlagt i 1567, se omtalen av Sannesund.  Da Norge mistet sin sterke festning Båhus ved Kungälv i 1658 og hele Båhuslen, ble Fredrikstad og Halden viktige grensebyer. I Fredrikstad startet byggingen av festning allerede i 1663 i regjeringstiden til kong Fredrik III (1648-1670), og på slutten av 1600-tallet var byen omgitt av voller. Festningen ble ansett for å være et av Norges betydeligste festningsverk. Byen kan dermed sies å ha vært en festningsby og er den eneste i Norge med intakt festningsanlegg. Alle militære bygninger er nå tatt i bruk for sivile formål, og den gamle festningsbyen er fortsatt et levende bysamfunn. Bildet Kongen kommer viser et opptog i Gamlebyens 1700-talls festival. Bildet fremstiller tamburavdeling og militære i uniformer til Smaalehnske regiment. 

Festningen ble ikke angrepet under Karl XII's to felttog i Norge (1716 og 1718), men ble lett inntatt av svenskene i 1814. Festningen var bygd for å motstå fortidens artilleri og ikke den standarden og rekkevidden som artilleriet til den svenske hærføreren Karl Johan rådde over. Når så den norske hærledelsen ikke var innstilt på å kjempe, ble svenskene felttog i 1814 en enkel affære.     

På grunn av sin bystatus hadde Fredrikstad postkontor. For 1806 foreligger statistikk over brev sendt fra norske byer og ladesteder, se omtalen av Moss. I gjennomsnitt ble det sendt 42 brev fra postkontoret hver dag, en del mer enn fra postkontoret i Moss. Regnet i antall brev per innbygger i henhold til folketellingen i 1801 kom Fredrikstad på 7. plass med 6,6 brev per innbygger. Det var litt mindre enn i Moss. Ved folketellingen i 1801 hadde byen vel 1 800 innbyggere, som var litt mer enn i Moss.

For Fredrikstad foreligger lokal posthistorie. Ifølge denne er det ikke kjent hvor det første postkontoret lå, men ifølge Erling Johansen, Lauritz Opstad og Martin Dehli (1976) Sarpsborg før 1839 ble den første postmesteren i Fredrikstad tvunget av generalpostmesteren til å flytte til Sannesund og opprette postkontoret der, fordi hovedpostruten skulle gå over dette stedet. Dermed må postgangen mellom Fredrikstad og Sannesund ha vært en form for bipost. Postmesteren døde i 1665, og kanskje ble så postkontoret flyttet til Fredrikstad, men det kan ha vært senere. Den lokale posthistorien for Fredrikstad nevner at først på 1800-tallet er postgårdene kjente. Forstaden på vestsiden av Glomma var da blitt så stor, at postkontoret ble flyttet dit fra østsiden, antagelig i 1853, se www.lokalhistoriewiki.no.

Fra midten av 1800 tallet ble driften av sagbruk liberalisert, og med dampsager som grunnlag skjøt økonomisk utvikling fart i Fredrikstad. Senere ble den industrielle basisen ytterligere utvidet. Da så byen vokste utover på 1800-tallet og forstaden til Gamlebyen ble anlagt på vestsiden, ble det stadig større behov for ferger. Det ble etter hvert mange fergeforbindelser oppover langs Glomma og over til Kråkerøy. På grunn av byens lokalisering var to av disse forbindelsene blant landets mest trafikkerte. En buebro ble til slutt bygd over Glomma og tatt i bruk i 1957. Den erstattet flere fergestrekninger, men byfergen mellom byen på vestsiden og Gamlebyen finnes fortsatt. På grunn av sin konstruksjon er broen med på Statens vegvesens liste over verneverdige broer (prosjekt 268). For omtale av Fredrikstad og festningen, se www.nasjonalefestningsverk.no, og www.ostfoldkulturnett.no.